Det var en kar som jobbet i firmaet vårt. Han het Sigurd. Han var leder for en av avdelingene på kontoret, og jeg vil ikke si at han tjente dårlig, men sånn var han bare. Han hadde en stilig bil, handlet klær på merkebutikker, og så alltid velstelt ut. Men han hadde én stor svakhet. Han sparte inn på alt mulig. Spesielt på mat. Når vi hadde pause, ruslet han sakte rundt til alle kontorene og bordene der det fantes mat, og satte seg så “tilfeldig” ned, begynte å spise uten å bli spurt, og så snart han fikk øye på noe å spise, startet han med sine faste fraser:
«Oi, så godt det lukter her!» eller «Wow, dere har kyllingvinger, kan jeg få smake en?» og hans velkjente: «Hva har vi her, da?». Da grep han alltid etter maten. Han var aldri gjerrig når det kom til å signere bursdagskort for kollegaene, men han deltok ivrig på bursdagsfeiringen og spiste som om han hadde bidratt like mye som alle andre. Kollegaene hans la merke til at han alltid ladet mobilen på kontoret for å spare strøm hjemme, og han dro aldri hjem før han hadde fått dekket alle behov, for han ville ikke bruke av husholdningens vannkoker. Kort sagt, han var nærmest gnien. Han kalte bare alt dette for «å være økonomisk».
På siste firmafest ble Sigurd full, og da en kollega spurte om han tenkte på å gifte seg, svarte Sigurd:
«Hvorfor skulle jeg ha lyst til å gifte meg? En kone vil bare ha penger til mat og klær. Og hvis hun får barn, blir jeg blakk. Jeg trenger ikke slike utgifter, jeg klarer meg utmerket alene.» «Joda,» fortsatte kollegaen, «du lever jo godt, uten tvil, men det er på vår regning.» Da ble Sigurd ordentlig sint og begynte å forsvare seg: «Ja, kanskje det, men jeg lever smart. Jeg har rå bil, huset mitt er gjennomført og ryddig. Og du har ingenting å vise til, alle pengene dine går til mat!» Etter det gikk hele avdelingen sammen og bestemte seg for å verken samarbeide eller prate med ham lenger. Til slutt måtte han derfor bytte til en annen jobb.
