Det var en gang en mann som jobbet i firmaet vårt. Han het Eirik. Han var sjef for en av avdelingene på kontoret, og man kan ikke si at han tjente lite, for han hadde det ganske godt. Eirik kjørte en stilig bil, gikk alltid i klær fra dyre butikker, og så veldig velstelt ut. Men han hadde én stor svakhet han sparte penger på alt mulig. Særlig når det gjaldt mat.
Når vi hadde pause, pleide Eirik å rusle sakte rundt til alle kontorpulter og bord hvor det sto noe å spise. Da satte han seg gjerne ‘helt tilfeldig’ ned, begynte å forsyne seg uten å bli invitert, og sa gjerne slike ting som:
«Oi, det lukter jammen godt her!» eller «Se der, dere har jo kyllingvinger! Jeg får vel smake én, da!» Hans faste uttrykk var: «Hva har vi her, da?» og så var han raskt med å ta for seg av maten. Selv om han aldri var raus med bursdagsgaver til kollegaene sine, takket han alltid ja til å delta i både gratulasjoner og festmåltidet, som om ikke noe var galt.
Folk på jobben la også merke til at Eirik alltid ladet mobilen sin på kontoret for å spare strøm hjemme, og han gikk aldri hjem før han hadde fått i seg både mat og nok vann, for da slapp han å bruke opp noe hjemme hos seg selv. Kort sagt, Eirik var notorisk gjerrig. Alt dette bortforklarte han med at han bare var økonomisk forsiktig.
På siste julebordet vårt lot Eirik seg rive med, og da han hadde fått litt for mye å drikke, spurte en av kollegaene våre om han hadde noen planer om å gifte seg. Da svarte Eirik:
«Hvorfor skulle jeg ville ha en kone? Hun kommer bare til å mase om penger til mat og klær. Og hvis hun får barn, går jeg jo helt konkurs. Nei, slike utgifter klarer jeg meg fint uten!» «Ja vel,» svarte kollegaen, «du har nok et komfortabelt liv men det er på vår bekostning.» Da ble Eirik ordentlig sint og sa: «Ja, kanskje det, men jeg lever smart. Jeg har lekker bil og strøkent hjem. Det har ikke du for du bruker opp alt på mat!»
Etter den kvelden bestemte avdelingen seg for å ta avstand fra Eirik, både sosialt og i det daglige arbeidet. Til slutt måtte han bytte jobb, for ingen ønsket lenger å samarbeide med ham.
