Adam, jeg vil virkelig ikke såre deg, vennen min.
Adam satte seg på vinduskarmen og kikket ut. Han ventet på faren sin, tankene løp løpsk. Det hadde gått to år siden moren hans dro sin vei. Hun hadde etablert seg på nytt, funnet seg en annen familie, hadde pappa sagt en gang, litt trist i stemmen. Hvorfor forlot hun ham? Ja, si det. Adam skjønte det rett og slett ikke. Etter hvert hadde han begynt å glemme henne. Familiegreiene.
Faren hans prøvde alt han kunne for sønnen. Guttungen var ti år, forståelsesfull på sitt vis, og hemmeligheter funket ikke lenger. Det var liksom ikke vits. Adam hadde lært seg å vaske opp, rydde ting på plass. Han lekte aldri med lekene lenger.
Han var jo nesten voksen nå. Men ensomheten drev han med. Adam ønsket seg intenst en hund. Men pappaen hans avslo ganske blankt.
Hvem skal gå med bikkja? Jeg jobber hele tiden, og du er jo bare en unge som fortsatt går på skolen.
I stedet kom faren hjem med en dame. Hun het Birgitte. Plutselig bodde hun sammen med dem. Adam unngikk å snakke med henne så mye han kunne. For ham var hun overflødig. Men pappaen kalte henne kona mi og håpet Adam skulle godta en ny mamma.
Jeg trenger ikke noen ny mamma, sa Adam tvert. Så hverdagen humpet og gikk. Han så jo godt at faren smilte bredt sammen med Birgitte. De var greie med hverandre, lo og klemte. Adam forble sur, bitt litt såret.
Pappa, jeg vil at hun skal dra!
Adam, men jeg vil at hun skal bli. Det er tungvint uten en kvinne her både som kone og mamma.
Så kom sommeren, og Adam løp rundt på tunet med kameratene. Noen av de nye vennene hans dro en historie om at pappa og den nye mammaen sikkert skulle sende ham på barnehjem.
Adam fikk panikk. Kanskje var det derfor han ble forlatt før? Kanskje skulle det komme en ny baby og Adam bare satt i veien? Han bestemte seg for å være beredt.
En dag overhørte han et vagt utsagn: Det går sikkert bra, vi burde sende ham dit.
Det var dråpen. Han fikk ikke sove den natten, og bestemte seg til slutt for å kvitte seg med Birgitte. Hun gjorde jo bare alt verre, mente han. Først prøvde han å gjøre livet hennes surt saltet teen, lot brødristeren gå tom, og var småfrekk. Birgitte skjønte fort tegninga. Hun ba til slutt Adam inn til en prat.
Vi må snakke litt. Du er sint.
Jeg er ikke sint for noe, prøvde Adam seg med.
Adam, jeg vil ikke såre deg, vennen min
Vi har leid ei hytte for sommeren. Det skulle egentlig bli en overraskelse, men nå må vi snakke helt sant. Pappaen din har funnet en hund, og vi drar for å hente den i dag. Du kan bli med hvis du vil.
Tuller du? Adam var nærmest i sjokk, men han kjente håpet ulme. Så kastet han seg rundt halsen på Birgitte og klemte henne så hardt han kunne.
Birgitte måtte nesten felle en tåre. Men kjære deg, du skal jo være glad nå! Alt kommer til å gå så fint, det er ikke noe å gråte for, sa hun og strøk han over håret.
Da pappa kom hjem fra jobben, dro de sammen for å hente valpen. Adam hadde allerede klart å bytte ut sinne med vennlighet og han sluttet å se på Birgitte som en fiende. De ble venner til slutt. Den lille valpen sovnet i Adams fang, og for første gang på lenge var alle i huset glade.
