21. mars
Jeg hadde hendene fulle med støvsuging og vasking da telefonen ringte. Det var min gode venninne Ingrid som ringte. Hun avbrøt meg midt i rengjøringen og ba meg komme på besøk med en gang. Det var åpenbart noe viktig, for stemmen hennes skalv litt. Det viste seg at kjæresten, Pål, hadde forlatt henne han hadde dratt til en annen dame her i Oslo. Ingen av oss hadde sett den komme.
Vi samlet oss rundt kjøkkenbordet, med kaffekopper og noen skillingsboller. Egentlig var det ikke en fest, mer et lite pusterom for Ingrid. Hun hadde levd sammen med Pål i flere år, og forholdet hadde vært vanskelig. Han var sjalu og krevde all oppmerksomheten hennes, og det skulle ikke så mye til før han ble sur det hendte han slang tallerkener i veggen hvis middagen ikke falt i smak. Noen ganger kunne det gå uker uten at han sa et ord til henne.
Nå som Ingrid endelig var fri, fortalte hun oss med et lettet smil hvor godt det føltes. Pål hadde alltid nektet henne å møte venner, fordi han mente vi hadde dårlig innflytelse. Men nå var hun nesten barnslig glad for å kunne omgås oss igjen. Samtalen fløt, og vi lo og delte historier om menn som har stukket av, og hvor slitsomt det kan være å måtte tåle sjalusi og mas hele tiden.
Vi visste ikke hvordan Pål hadde truffet denne nye damen han påsto han trente, men vi hadde våre mistanker. En av jentene lurte på om han ville fortsette å betale barnebidraget sitt, og Ingrid vurderte faktisk å kontakte politiet om han ikke gjorde det. Vi ble sittende til langt på kveld, delte vin og snakket om våre egne feilslåtte forhold og vonde erfaringer.
En måned senere dukket Pål plutselig opp på døra hennes. Han trodde tydeligvis at Ingrid kom til å ta ham imot med åpne armer, men hun klarte å møte ham uten følelser i blikket. Han spurte henne hva kvinner egentlig ønsker seg, og Ingrid svarte uten å nøle: “Kjærlighet og respekt.” Hun hadde funnet styrken i seg selv, og ville ikke ha mer med ham å gjøre. Jeg ble stående og se på i beundring over hvor mye hun hadde vokst på denne korte tiden.
Dagens erfaring har lært meg at det alltid er håp, selv når livet virker mørkt. Venner og egen verdighet kan veie opp for det meste.
