Å se med egne øyne
Etter den forferdelige tragedien da hun mistet både ektemannen og sin seks år gamle datter i en bilulykke, klarte Ingrid lenge ikke å finne veien tilbake til livet. Hun tilbrakte nesten et halvt år på en klinikk, ville ikke se noen, og bare moren hennes holdt henne med selskap, tålmodig snakket og lyttet til henne. En dag sa moren forsiktig:
Ingrid, bedriften til mannen din kan snart gå i grus. Den holder så vidt hodet over vannet, og Einar strever virkelig. Han ringte meg og spurte om jeg kunne fortelle det til deg. Heldigvis er Einar en redelig mann, men
Disse ordene vekket noe i Ingrid.
Ja, mamma, jeg bør vel finne noe å fylle dagene med. Kanskje hadde Øystein blitt glad om jeg tok opp arven etter ham. Heldigvis lærte han meg mye, jeg jobbet jo sammen med ham på kontoret.
Ingrid kom tilbake til jobben og klarte å redde familiens bedrift. Men selv om bedriften gikk bedre enn noen gang, savnet hun enormt sin lille datter.
Lille venn, jeg vil gjerne gi deg et råd, sa moren adopter en liten jente fra barnehjemmet, en som virkelig har det vanskelig. På den måten gjør du livet hennes lettere, og kanskje finner du ro i sjelen. Det kan bli din redning.
Ingrid tenkte lenge på ordene til moren, og skjønte at hun hadde rett. Hun visste at ingen kunne erstatte hennes egen datter, men besøkte likevel barnehjemmet.
Solveig ble født så å si blind. Foreldrene hennes begge velutdannede og fra gode familier turte ikke ta ansvaret og gav fra seg datteren straks diagnosen ble kjent. Slik havnet lille Solveig på barnehjem. Hun vokste opp der, lærte seg å lese tross det dårlige synet, elsket eventyr og trodde en varm, omsorgsfull fe ville komme og hente henne en dag.
Da Solveig var nær sju år, kom feen i form av Ingrid. Vakker, elegant og rik men også gjennomtrengende trist. Solveig kunne riktignok ikke se henne ordentlig, men forstod straks at hun var snill. Barnehjemmets leder stilte seg undrende til hvorfor Ingrid ville ha et barn med funksjonsnedsettelse. Ingrid gadd ikke forklare, og sa bare at hun hadde råd og ønske om å hjelpe et barn med nedsatt funksjonsevne.
En av de ansatte kom hånd i hånd med Solveig. Da Ingrid så henne, visste hun straks at denne jenta skulle bli hennes datter. Solveig hadde gyldne krøller og store, dypt blå øyne, så vakre og rene, men tomme uten syn.
Hvem er det? spurte Ingrid, blikket festet på jenta.
Dette er Solveig, svarte hjelperen, snill, rolig og så full av kjærlighet.
Solveig er min, tenkte Ingrid nesten med det samme.
Båndet mellom Ingrid og Solveig vokste raskt. De to trengte hverandre mer enn noen kunne begripe. Ingrids liv fikk en ny mening, og hun kastet seg over muligheten da legene sa at en operasjon på øynene før skolestart kunne gi Solveig en sjanse til å få synet tilbake dog måtte hun bruke briller senere.
De tok sjansen operasjonen ble utført, men synet til Solveig var fortsatt svakt. Det ville ikke bli bedre før hun ble eldre, mente legene. Tiden gikk. Ingrid elsket datteren over alt på jord og brukte mye tid sammen med henne. Bedriften blomstret, Ingrid var suksessrik og vakker, men hadde ikke blikket festet på noen annen mann. Alt handlet om Solveig.
Etter hvert vokste Solveig opp til å bli en fortryllende kvinne, virkelig en skjønnhet. Hun fullførte universitetet, var ikke bortskjemt, visste hva takknemlighet var, og jobbet allerede i morens firma. Ingrid voktet over datterens omgangskrets, redd for at hun skulle la seg utnytte med en pen familieformue i ryggen. De som prøvde seg utelukkende for pengenes skyld, ble straks satt på plass.
Så ble Solveig forelsket. Ingrid møtte også Andreas, den utvalgte, og likte ham. Han fridde og alt var i full planlegging til bryllupet. Seks måneder etter skulle Solveig forhåpentligvis gjennom sin siste synsoperasjon.
Andreas viste alltid omtanke for Solveig, men av og til syntes Ingrid det var noe påtatt over ham hun forsøkte å skyve bort tanken. En dag dro Solveig og Andreas til en restaurant utenfor Oslo for å avtale bryllupslokalet. Det var stille på dagtid.
De satte seg ved et bord, da Andreas la mobilen på bordet. Samtidig gikk alarmen på bilen hans, og han forlot lokalet for å sjekke. Igjen satt Solveig alene. Da ringte telefonen hans. Hun plukket den opp, nølende, men telefonen fortsatte å ringe. Da hun svarte, hørte hun stemmen til Andreas sin mor, Wenche:
Gutten min, jeg vet hvordan vi kan bli kvitt den blinde Solveig. En venninne i reisebyrået mitt har holdt av to billetter. Etter bryllupet reiser dere til fjells. Du sier bare at du vil se utsikten, går alene med henne, og dytter henne utfor en skrent. Så går du, og melder henne savnet. Si at dere kranglet, og at hun gikk alene. Gråt og krev leting så finner de henne etter hvert og ingen vil mistenke noe. Slike utredninger gjør de ikke i utlandet. Jeg vet du klarer å spille sørgende ektemann. Ellers får hun operasjon og da blir det vanskeligere å kvitte seg med henne. Ikke la denne muligheten og de pengene glippe. Sånn, nå legger jeg på.
Wenche la på. Solveig slapp telefonen som om den brant seg i hånden.
Så de vil drepe meg og Andreas også, tenkte hun og fikk panikk. For et øyeblikk siden hadde hun vært en lykkelig brud, nå var tilværelsen snudd på hodet.
Andreas hørte ingenting av samtalen, og kom så tilbake, ivrig:
Rart at alarmen gikk, sikkert en katt som løp forbi, ingen tegn på innbrudd. Mobilen ringte igjen, han rasket den til seg.
Ja, hva er det, Torstein? Åh, ok, jeg må på jobben med en gang, sa han etter telefonsamtalen.
Bare dra du, svarte Solveig nesten uten stemme. Jeg blir her, mamma kommer snart.
Greit, jeg drar. Vi sees, sa Andreas.
Solveig brøt sammen i gråt etter at Andreas gikk. Hun ringte mamma.
Kan du komme hit med en gang, mamma? prøvde hun å si rolig, men stemmen skalv.
Hva har skjedd? Du høres helt forferdelig ut. Jeg kommer, svarte Ingrid.
Solveig satt for seg selv og grein. Restauranten var nesten tom, så daglig leder Ingrid kjente fra før kom bort:
Solveig, hva skjedde? Og hvor ble det av Andreas, dere skulle jo
Det er bare jeg, Berit, mamma kommer straks, svarer Solveig. Andreas ble plutselig kalt på jobb.
Jeg henter litt te til deg, du ser ut som du trenger det, sier Berit.
Ingrid ankommer restauranten etter tjue minutter, ser at datteren sitter sammenkrøpet.
Solveig, jeg ble så bekymret!
Mamma de vil drepe meg Andreas og Wenche! Snufsende forteller hun alt hun hørte på telefonen.
Hvem? spør hun vantro.
Andreas og hans mor Wenche Hun ringte og la ut hele planen, hun forsto ikke at det var jeg, ikke Andreas, som svarte.
Ingrid er i sjokk. Var Andreas virkelig en slik person? Mens de diskuterer, ringer Andreas Solveig:
Har moren din kommet? Fikk dere ordnet bryllupsdekorasjonen?
Ingrid tar datterens telefon.
Hallo, Andreas. Det er Ingrid. Vi vet alt om planene deres med Wenche. Hør godt etter om reiseplanene og hva som skulle skje i fjellet
Hvilke planer? Hvilke reiser? Andreas forsøker enten å late som, eller skjønner kanskje ikke alvoret.
Vanlige planer, om en tur til fjells, der du skulle sørge for at Solveig kom utfor et stup.
Andreas skjønner at Wenche har brent seg, og Solveig har fått vite alt.
Hvorfor i alle dager? Nei, dette er ikke meg, det er mor
Du er en ordentlig drittsekk, svarer Ingrid. Ikke prøv deg. Husk at om denne samtalen og lydfilen havner hos politiet, vil det uansett bli funnet. Adjø, Andreas.
Neste dag forlater Andreas Oslo og drar ut av landet. Han skylder på moren og tar alle pengene hun har, redd for at Ingrid og Solveig skal gå til politiet. Wenche rømmer til en venninne i Bergen.
opplevde sjokk så alt med egne øyne
På øyeklinikken gjennomgikk Solveig operasjonen sin. Ingrid satt ved siden av henne mens bindene ennå ikke var fjernet. De tok lufteturer i hagen. Den unge øyelegen Erik var omsorgsfull, operasjonen hadde blitt utført av en erfaren kirurg, og han fikk følge Solveig i tiden etterpå. Han så ut til å like Solveig veldig godt Ingrid fulgte med et skarpt blikk, men han virket ærlig og forelsket.
Da bandasjonen endelig ble fjernet, kom Erik med en stor bukett roser. Solveig ble overveldet av følelser da hun for første gang så både den flotte buketten og den høye, blonde legen med grå øyne foran seg.
Jeg er så glad, jeg kan endelig se! utbrøt Solveig og brast i gråt, mens Erik trøstet henne.
Hun måtte bruke briller for å beholde synet, men det var ingenting mot det å bare se verden. Livet hennes og morens hadde endret seg for alltid.
Tiden gikk, bryllupet til Solveig og Erik ble vakkert, og om et år fikk de en liten datter med grå øyne slik som pappa. Solveig er lykkelig, med en mann som passer på henne og aldri lar noen såre henne.
Takk for at du leste historien. Ønsker deg alt godt i livet!




