Å miste et menneske
– Ingebjørg, jeg går nå, sa Kjetil med en host og en fremmed, flat stemme.
– Til garasjen, eller? svarte Ingebjørg automatisk, idet hun kastet et raskt blikk på ektemannen.
– Nei. Ingebjørg, jeg drar fra deg. Til en annen kvinne
Den upareterte poteten glapp ut av hendene hennes og trillet under kjøkkenbordet. Ingebjørg sto en liten stund og så på den, mens hun prøvde å forstå det som nettopp var sagt, før hun snudde seg brått og så Kjetil rett i øynene. Meningen i ordene hans nådde henne først nå. Utenpå så hun ut som et fjell, urokkelig og kald. Men på innsiden raste en hel snøskred av følelser. Alt raste sammen kjærlighet, glede, og de umulige håpene hennes ble begravet.
– Og hvem er hun? spurte Ingebjørg, mens hun kjempet mot trangen til å rope og gå løs på ham.
– Du kjenner henne ikke, Ingebjørg. Men hun er ja, hun og jeg har noe ekte, vet du. Hun forstår meg med det samme, vi har så mye til felles. Virkelig mye! svarte han entusiastisk, mens Ingebjørg i tankene spiddet ham med grønnsaksskrelleren, og nøt synet av ham i smerte.
– Ja, da har du nok funnet lykken til slutt. Gratulerer, svarte hun i stedet, skylte hendene og grønnsaksskrelleren, og avsluttet potetene. Jeg trenger ikke vite alt. Du er fri. Bare gå. Du er ikke invitert til middag tror noen venter på deg allerede.
Kjetil hulket, om det var av glede eller vonde følelser, og gikk for å pakke tingene sine. Ingebjørg holdt seg fast i oppvaskbenken for ikke å synke sammen, mens hun så hvordan fingrene hennes var blitt hvite. Hun ønsket bare to ting ikke å falle sammen, og at han skulle gå fortest mulig.
– Jeg jeg går nå, greit? mumlet Kjetil, mens han snek seg mot døra. Hun snudde seg mot ham. Ansiktet var rolig, nesten fredelig. Han så overrasket ut, som om han hadde ventet seg gråt og bebreidelser, ikke likegyldighet. Han trakk på skuldrene og forsvant ut fra kjøkkenet.
Ingebjørg ventet til ytterdøra slo igjen, og så mistet hun all styrke. Hun sank rett ned på gulvet, bet seg i hånda for ikke å skrike, og gråt sårt som et sårbart og forslått dyr uten flere sjanser igjen. Først etter tre timer med tårer og sår hals klarte hun krype inn på soverommet og sovnet på senga med klærne på. Verden hennes var blitt mørk.
Midt på natta våknet Ingebjørg tung av savn og tristhet. Hun tenkte på de første møtene deres. Den gangen hun var en ung, naiv jente som hadde fått seg jobb i en liten by på Østlandet, og som på første lørdagskvelden dro med venninnene på dans. Og der møtte hun ham. Han sto blant noen kompiser som voktet roen i parken.
Høy, bredskuldret og med et stort smil, skilte Kjetil seg ut. Ett blikk, så var Ingebjørg fortapt for alltid. Også han likte den spede jenta med store øyne, og tilbød seg å følge henne hjem den kvelden. Etter det var de sammen så å si hver dag.
Etter tre måneder søkte de om å gifte seg på tinghuset. Om sommeren holdt de en livlig bryllupsfest. Først bodde de på hybel. Da Ingebjørg fikk sitt første barn, fikk de sin egen liten leilighet på Lambertseter. Livet var fullt av glede. Først og fremst elsket de hverandre, helt oppriktig. De forsto hverandre uten ord, bare på blikkene eller følelsen i rommet. De kranglet aldri sant å si! Noen mennesker passer bare sammen, som brikker i et puslespill.
For en uke siden hadde de feiret 36 års bryllupsdag. Nå kjente Ingebjørg på frykten for at de aldri skulle få en 37. Hun tenkte på det, og tårene kom igjen stille, som avskjed med en gammel kjærlighet
Neste morgen våknet Ingebjørg til gråvær, akkurat som humøret hennes. Men hun måtte opp huset var stort, og mye måtte ordnes. Hun drakk te med sukkerbit, fikk ikke ned noe særlig mat, og begynte å rydde. Hun vasket, matet hønene, slapp ut geita, skurte gulv og tok oppvasken fra kvelden før. Hun tvang seg selv til å gjøre alt dette for ikke å tenke på det forferdelige som hadde skjedd. Men snart måtte hun fortelle barna sønnen Vegard og datteren Ragnhild. Hun tok motet til seg rundt lunsj.
– Mamma, har pappa helt mistet det? Hva mener du funnet en annen dame? Hvilken? Det må være en slags dårlig spøk Skal vi komme nå? spurte datteren forskrekket.
– Nei, nei, Ragnhild ikke gjør det. Du er høygravid, og trenger ikke stress. Jeg skal klare meg. Ingen har dødd, tross alt.
Sønnen svarte hardt. Han bannet og raste så heftig at Ingebjørg måtte be ham roe seg. Folk gjør rare valg iblant. Til slutt ble de enige om at Vegard skulle komme på besøk til helga.
Da beskjedene til barna var gitt, pustet Ingebjørg litt lettere. Hun så seg i speilet i gangen, og ble stående. En rund, middelaldrende kvinne i morgenkåpe så tilbake. Ingen sminke, hovne øyne, tørre lepper.
– Ikke rart han fant ei yngre. Se hvor jeg har blitt tykk, ingen hårklipp, ikke neglelakk, ikke mascara. Hun der er sikkert fryktelig pen. Mens jeg har bare glemt meg selv alltid barn, mann, barnebarn først. Så hønene og kjøkkenhagen sukket Ingebjørg, mens hun forestilte seg ektemannen med den andre kvinnen.
Hun tenkte over det siste året. Det hadde vært slitsomt datterens vanskelige svangerskap, et barnebarn til, alltid trøbbel og gjøremål. Hun hadde vært så opptatt at hun ikke så at Kjetil hadde trukket seg unna, blitt fjernere. Men hadde hun bare oversett det? Kanskje hun ikke ville vite.
Dagene gikk. De var tunge i starten, men så begynte det å lette. Ingebjørg ba barna fortsette å ha kontakt med faren han hadde tross alt ikke forlatt dem. Han var en god far og elsket barnebarna sine høyt. Barna protesterte først, men lovet å prøve. Det var greit, syntes Ingebjørg. Etter noen måneder fikk hun det bedre. Hun fikk både gårdsarbeidet og livet til å gå rundt. Hun fikk seg også en liten jobb på eldresenteret. Hun gikk ned i vekt, ordnet håret og passet mer på seg selv. Snart vendte smilet gradvis tilbake. Slik er det livet går faktisk videre.
Et halvt år senere ringte det på mobilen fra et ukjent nummer. En stemme hun trodde hun hadde glemt, men som likevel var kjent, lød i røret.
– Ingebjørg, kjære tilgi meg. Ta meg tilbake. Jeg klarer ikke være uten deg. De to første månedene var jeg i sjokk, så bare deg hver gang jeg lukka øynene. Vær så snill, ta meg inn igjen tryglet Kjetil.
– Nei. Gå tilbake til din unge kjæreste. Dere har jo så mye til felles. Jeg har det fint uten deg, svarte hun. Og la på.
Siden den dagen ringte Kjetil nærmest hver kveld og ba på sine knær.
– Ingebjørg, vi er jo ikke unge lenger, hva skal vi krangle om nå? Fikk et innfall bare, det kan skje den beste. Jeg elsker deg, elsker familien vår Vegard, Ragnhild og barnebarna. Jeg vil være med dere igjen
– Du får elske barna, du. Det er ingen som nekter deg kontakt. Men oss to det er over. En knust kopp kan ikke limes, uansett hvor mye man prøver, svarte hun.
Barna, som i starten var sinte på faren, tok snart hans side.
– Mamma, pappa er ikke seg selv. Han angrer. Kan du ikke tilgi? sa Ragnhild ofte.
– Ja, mamma. Tilgi ham. Jeg vet du elsker ham ennå, la Vegard til.
– Nei er nei. Dere må forstå, jeg kan ikke leve med han igjen. Jeg vil alltid huske at han svek meg.
Slik fortsatte livet til Ingebjørg. Hun gjorde sitt, besøkte barna, passet barnebarn men alltid uten Kjetil.
Kjetil hadde skilt lag med den nye kvinnen sin og flyttet hjem til sin gamle mor. Han savnet Ingebjørg intenst og angret sårt på alt han hadde gjort. Men han kunne ikke gjøre noe for å få forandret det. Nå måtte han bare leve med det.
En morgen tok han likevel mot til seg. Han skulle gå til Ingebjørg, falle ned på kne og be henne om tilgivelse. Fikk han nei, ville han i alle fall fått se henne igjen.
Han kledde seg pent og reiste hjemover. Han banket på, men ingen åpnet. Ingebjørg hadde dratt på nattevakt på sykehjemmet. Kjetil satte seg ut på trappa, la seg på benken og sovnet hardt kanskje for første gang på lenge, for de gamle veggene gav ham fred.
Tidlig neste morgen kom Ingebjørg hjem. Synet som møtte henne var uventet. Ute på benken lå Kjetil, stille og blek. Hun stakk ham med hånden ingen reaksjon. Ristet ham i skulderen ingenting. Hun grep tak i ham han rørte seg ikke.
Kjære Gud Å nei, Kjetil, kjæresten min! Nå har du forlatt meg! Hvordan skal jeg klare meg uten deg hulket hun og kastet seg over brystet hans.
Plutselig grep han henne om skuldrene og begynte å kysse henne.
Da elsker du meg likevel, min Ingebjørg! Jeg elsker deg også. Tilgi meg, kjære, jeg klarer meg ikke uten deg, sa Kjetil og sank ned på kne med ansiktet skjult i hendene.
Din luring! Jeg trodde virkelig du hadde tatt ditt siste åndedrag. Du har vært ute og herjet og nå vil du hjem? Jeg skal gi deg, du men egentlig
Etter dette ble de to forsonet, og livet sammen ble bedre enn noen gang. Kjærligheten vokste dypere fordi de visste hvordan det føltes å miste hverandre. De skjønte at tilgivelse noen ganger er viktigere enn stolthet. Selv om noen gjør store feil, kan det være en plass i hjertet for forsoning. Livet lærte dem å verdsette det man har, ikke det man har mistet.
Slik gikk det til at Ingebjørg og Kjetil fant tilbake til hverandre for ingenting er sterkere enn ekte kjærlighet og evnen til å tilgi.
