Dagboknotater: Å holde ut til gullbryllup
Vi har bodd sammen i tjuefem år, jeg og Einar. Nå har jeg fylt femti, og han er to år eldre. Livet vårt hjemme på bygda har vært som andres: hus, litt jord, jobb på fabrikken, og sønnen vår Martin, som nå er voksen og har flyttet til byen. Der jobber han på en mekanisk fabrikk etter han var ferdig med fagskolen.
En helg kom han hjem sammen med en pen jente.
Mamma, pappa, dette er Sigrid. Vi skal gifte oss til sommeren, vi har tenkt å levere inn søknad til folkeregisteret.
Hei, svarte Sigrid forsiktig, og rødmet.
Så hyggelig, Sigrid, bare kom inn og føl deg som hjemme! Alt er enkelt hos oss, sa jeg mens jeg dekket på bordet, spent men glad.
Både jeg og Einar likte henne godt. Etter helgen reiste de tilbake til byen. Etter det ringte Martin hjem jevnlig for å fortelle at bryllupet skulle stå til sommeren. Jeg ble varm om hjertet og fortalte Einar nyheten, og han smilte fornøyd.
Alt så bra ut på overflaten. Samtidig kunne jeg ikke riste av meg uroen som vokste inni meg. Hvem kunne ane at jeg, ved femtiårsalderen, skulle føle meg nyforelsket og attpåtil i naboen, og ikke minst i Einars gode venn, Morten.
En kveld kom Morten innom med en flaske konjakk. Kona hans, Marit, jobbet som konduktør på toget og var ofte borte i lange perioder. Hun så aldri ut til å bekymre seg for hva Morten drev med alene hjemme.
Datteren deres, Ragnhild, bodde i byen, men kom innom av og til med matvarer til faren sin når moren var borte. Hele kontakten mellom Morten og familien hans gikk enten per telefon, eller de hadde noen dager sammen hjemme før Marit dro ut igjen i arbeid.
Einar, jeg må vise deg det nye verktøyet jeg kjøpte på torget i byen! Endelig fikk jeg tak i en skikkelig boremaskin, utbrøt Einar og forsvant ut på boden.
Med ett sto Morten tett inntil meg. Han la hendene fast rundt midjen min og kysset meg heftig på halsen. Det kriblet i hele kroppen. Da jeg hørte døren fra verandaen gå opp, trakk jeg meg raskt unna og begynte å vaske bordet, med blikket ned. Jeg turte ikke se på Einar, men visste at øynene mine måtte gløde.
Einar la ikke merke til de rødmende kinnene mine eller Mortens litt anspente blikk. Han rekte Morten esken med verktøyet.
Ja, dette er bra saker, nesten så vi bør feire! sa han og skjenket opp konjakk. Vil du ha, Liv?
Nei, dere får nyte det, jeg er så sliten i kveld, svarte jeg, og forsvant inn på soverommet. I speilet så jeg meg selv: Fy søren, Liv, du oppfører deg som en tenåring. Blikket ditt lyser! Jeg smilte til min egen refleks.
Nå som jeg var femti hadde kroppen min forandret seg, men jeg syntes fortsatt jeg var pen, særlig på fest med sminke, ny kjole og hæler. Morten har jeg vært svak for lenge. Han er høy, barsk, og har alltid sett på meg med et blikk som har fått noe til å kile inni meg. Nå hadde jeg funnet ut at han visst alltid har hatt øynene etter meg.
Morten er femtifire, har vært gift lenge. Vi har alltid vært venner, både vi og ektefellene. En dag gikk jeg til butikken, og han ropte meg bort til seg:
Liv, kom inn og hjelp meg å koke noen kjøttkaker!
Jeg må egentlig rekke butikken, svarte jeg og angret på at jeg ikke hadde ordnet håret eller sminket meg.
Uten helt å skjønne hvorfor, gikk jeg inn til ham. Han hadde så vidt rukket å smekke igjen døra før han trak meg inn i armene sine. Kyssene hans gjorde meg svimmel uten å tenke over konsekvenser ga vi oss hen til lysten.
Butikken løper ingen steder, hvisket Morten. Jeg er helt hjelpeløs uten Marit, vet jo knapt hvor lenge kjøttkaker skal koke!
Ti minutter holder, svarte jeg med et smil.
Det er mye jeg gjør for aller første gang i det siste, gliste han. Uten kona er jeg fortapt.
Jeg kan hjelpe deg, begynte jeg, men han stoppet meg, klemte meg tettere inntil seg og kysset meg igjen.
Kåpen mi havnet på gulvet, og han gravde seg inntil brystet mitt.
Morten, jeg er gift, hørte jeg meg selv si.
Og jeg er gift. Men du har så mye jeg har savnet, og jeg ser jo at Einar ikke skjemmer deg bort, eller gir deg glede. Tror ikke vi begge kanskje fortjener litt mer?
Jeg protesterte ikke. Einar hadde sluttet med komplimenter for mange år siden. Var det så galt at jeg ønsket å bli sett? Det som fulgte var både lidenskapelig og et svik mitt første, og jeg følte ingen anger. Jeg forsikret meg selv om at jeg måtte ha rett til dette.
Du er utrolig, Liv. Hadde gjerne levd med deg, sa Morten. Marit og jeg prater mest over telefon når hun er på strekningen til nord-Norge. Gudene vet hva hun gjør på reise, kanskje har hun også en venn? Kanskje med lokføreren eller en konduktør?
Kyssingen hans gjorde meg ør, men så husket jeg butikken og reiste meg for å gå. Da jeg åpnet døra kom Ragnhild.
Heisann, tante Liv! Jeg ble brydd, men kom meg fort.
Hei, Ragnhild! Jeg måtte bare hjelpe faren din med kjøttkakene, han klarer seg ikke uten Marit.
Pappa, du kunne jo spurt meg, svarte Ragnhild og pakket ut varer. Jeg vet du sulter uten mamma, derfor tok jeg med litt mat.
Takk, Ragnhild, jeg går videre nå, smilte jeg, glad for å slippe forklaringer.
Blodet kokte i årene mine. Forelsket, men i feil mann. Morten den barskeste i bygda, men nå var han min hemmelighet.
Jeg begynte å se ham stadig oftere uten at jeg reflekterte over det. Samtidig spredte ryktene seg i bygda.
Du bruker da lenge på å handle, Liv, bemerket Einar en dag lurt. Hva gjorde du hos Morten egentlig?
Å, han trengte hjelp med kjøttkakene, og så kom Ragnhild etterpå. Hun skal forresten også gifte seg snart, svarte jeg.
Morten så bare på meg og sa åpent:
Om noen finner oss ut, så får vi bare si det som det er: at det er kjærlighet. Marit kan bare finne seg sin egen, og Einar vel, han finner vel på noe.
Herregud, Morten, her er jeg, snart femti og hodestups forelsket.
Kjærligheten har ingen alder, svarte han, og trakk meg inn til seg.
All skam føltes borte. Jeg overbeviste meg selv om at jeg fortjente dette.
Affæren vår hadde pågått i knappe to uker, og en dag holdt jeg nesten på å bli fersket. Da måtte jeg faktisk gjemme meg ute i Mortens badstue mens han og Einar pratet ute på tunet.
Samme kveld tok Einar samtalen.
Jeg vet alt. Gunnar har sett deg gå inn til Morten. Om tre dager feirer vi sølvbryllup på samfunnshuset, alt er ordnet og familien invitert og du !
Einar, tilgi meg, svarte jeg stille. Jeg vet ikke hva som gikk av meg … Men dere menn kan jo også plutselig få et djevel i sidebeinet. Kanskje vi kvinner også … Han kalte meg stygt.
Kall meg hva du vil, Einar, men jeg er lei meg, tilgi meg, ba jeg.
Vi feirer jubileet ferdig og later som alt er normalt. Så gjør vi slutt. Sønnen vår får du snakke med selv. Snart har han bryllup, og du… hopper rundt som en fjortis, sa han hardt.
På dagen for sølvbryllupet satt jeg pent pyntet ved siden av Einar i festsalen, i ny kjole, flotte smykker. Blikket mitt søkte ofte mot Morten. Han satt alene, Marit var fortsatt borte på jobb. Jeg brydde meg ikke om de andres blikk og småprat: de visste ikke alt.
La dem tenke hva de vil, sa jeg stille til meg selv. Mellom oss er det ekte kjærlighet. Hva vet de om det?
Det kom mange taler, og Morten reiste seg faktisk også:
Jeg ønsker at dere får oppleve enda femti år sammen. Måtte helsa og kjærligheten vare, skål! Han tømte et glass akevitt, og de andre stemte i.
Etter feiringen bestemte Einar seg for å ta samtalen om skilsmisse. Denne typen liv kunne ikke fortsette, kone og venn midt i hjertet av bygda. Han begynte å unngå både Morten og Marit etter det.
Jeg gikk en tur til butikken, men ville først svinge innom Morten for støtte.
Men idet jeg kom inn på tunet, møtte jeg Morten som rakte hånda mot meg.
Ikke kom nærmere, Liv. Marit har kommet hjem.
Har du fortalt henne noe?
Hva skulle jeg sagt? spurte han, tydelig nervøs.
At vi er sammen!
Ro deg ned, Liv. Du er voksen, vi har hatt vårt, men jeg elsker Marit, innrømmet han. Hun kastet seg over meg da hun kom hjem. Jeg skjønte fort at det er hun og jeg … Du er fantastisk, men vi hører ikke sammen.
Jeg ville ikke høre mer, snudde på hælen og gikk.
På kvelden satte Einar seg ned.
Jeg vil skille meg, Liv. Du har gjort meg til latter.
Jeg brast i gråt. Einar var jo min nærmeste, så mange år sammen selv om kjærlighetspassasjen hadde stilnet. Men jeg visste jo alt om ham, vanene hans, svakhetene. Kunne vi ikke finne tilbake?
Du har helt rett, jeg beklager og skammer meg, Einar. Jeg har vært en dust la oss prøve på nytt. Hvordan skulle jeg forresten sagt dette til sønnen vår før bryllupet? La oss heller vente barnebarn sammen.
Jeg visste at Einar hadde et mykt hjerte og elsket meg på sin egen måte. Med tiden tilga han meg. Nå har vi to barnebarn og stor glede når Martin og Sigrid kommer hjem.
Morten, derimot, ble kjent for sine sidesprang på bygda så snart Marit dro på toget. Han holdt seg unna oss etter hendelsen, og vennskapet ble aldri det samme. Marit pensjonerte seg omsider, og deres forhold ble som det var med småkrangling og høye røster som hele nabolaget fikk høre. Men hvert hus har sine egne lyder og hemmeligheter…
Takk for at du leser dagboken min. Ønsker deg alt godt og masse lykke!
