Åh, jente, det er bortkastet å tro at han vil fri, han kommer aldri til å gifte seg.
Vilde fylte knapt seksten år da hun mistet moren sin. Faren hadde dratt til Oslo for å arbeide på byggeplass for sju år siden og forsvant helt. Ikke noe brev, ikke en krone fra ham.
Hele bygda stilte opp i begravelsen, hjalp etter evne. Tante Marit, Vildes gudmor, kikket ofte innom. Hun passet på og minnet henne på alt hun burde gjøre for å klare seg selv. Etter endt grunnskole fikk Vilde jobb på Posten i nabobygda.
Hun var ei kraftig bygd jente, folk sa hun hadde blod og melk i kinnene. Ansiktet rundt, friskt og rødt, nesa godt synlig; men de klare grå øynene strålte. Den tykke, lyse fletta rakk helt ned til livet.
Bygdas kjekkeste gutt var uten tvil Mikkel. To år etter han kom hjem fra militæret, hadde han slippe å jage jentene de sto i kø. Til og med Oslo-jentene som tilbrakte sommeren på landstedet kastet blikk etter ham.
Egentlig skulle han jobbet som skuespiller i storfilmer, ikke som privat sjåfør for bonden. Men gifte seg? Nei, han var ikke ferdig med å leve det gode livet ennå.
En dag kom tante Marit til Mikkel, ba ham hjelpe Vilde med å fikse gjerdet som holdt på å velte. Uten mannfolk er det tungt i bygda. Vilde klarte hagen, men huset ville hun aldri kommet til alene.
Uten mange ord sa Mikkel ja. Han kom, undersøkte saken og begynte å dirigere: hent det, løp dit, gi meg hammeren. Vilde hentet alt uten å klage.
Kinnene hennes glødet rødt, og fletta hennes pisket fra side til side. Når Mikkel trengte pause, serverte hun rykende gulasj og sterk te. Hun satt oppspent og så på mens han tygde grov skalk med faste, fine tenner.
Tre dager jobbet Mikkel med gjerdet. Fjerde dagen kom han bare på besøk. Vilde serverte kvelds, ord skled ut, og han ble over natten. Etter det kom han jevnlig. Alltid ut før soloppgang for å unngå sladderen, men i ei lita bygd skjules ingenting.
Åh, jente, du tror du kan fange ham, men gift blir han aldri. Og om han gifter seg, får du slite. Når sommeren kommer, reiser Oslodamene ned hva skal du gjøre da? Du visner av sjalusi. Finn deg en annen, sa tante Marit med alvor.
Men forelsket ungdom hører aldri på de gamle.
En dag skjønte Vilde at hun var med barn. Først trodde hun det var influensa eller matforgiftning. Svake, kvalmende dager. Men sannheten slo henne, hardt: hun bar Mikkels barn.
Hun vurderte i hemmelighet å bli kvitt det. Hun var så ung. Men etterhvert fikk hun mot: bedre å være to. Moren hadde oppdratt henne alene, det klarer hun også. Faren hennes hadde aldri vært til særlig hjelp, bare drukket. Folk snakker, men tier til slutt.
Da våren kom og frakken ble hengt bort, så hele bygda den voksende magen. Folk ristet på hodet det hadde gått galt for jenta. Mikkel kom for å høre hva hun ville gjøre.
Hva annet? Jeg skal føde og oppdra barnet selv. Du trenger ikke bekymre deg, lev videre som du vil, sa hun, og stod ved ovnen. Ansiktet hennes var flammende rødt i lyset fra peisen, og blikket lyste i glørene.
Mikkel ble stående og se på henne, men gikk. Hun hadde bestemt alt selv. Akkurat som vann på gåsa. Sommeren kom, Oslodamene ankom. Mikkel var ikke lenger å se hos Vilde.
Hun puslet videre i hagen, og tante Marit stakk innom for å hjelpe med lukingen. Det var tungt å bøye seg med magen. Hun hentet halve spann med brønnvann. Magen vokste, nabodamene spådde henne en liten arveprins.
Den som Gud gir, lo Vilde.
Midt i september våknet hun av skarpe smerter som om magen ble delt i to. Smerten gikk over, men kom tilbake. Hun løp over til tante Marit. Ett blikk, og alt var klart for henne.
Nå skjer det sett deg ned, jeg ordner! ropte hun og styrte ut.
Hun løp til Mikkel. Hans lastebil sto utenfor huset. Hyttefolket hadde allerede reist. Mikkel hadde drukket for mye dagen før.
Tante Marit vekte ham brutalt. Han sperret opp øynene, uforstående, men da han forsto, ropte han:
Det er ti kilometer til sykehuset! Hvis vi skal hente lege og tilbake, er barnet født før vi kommer. Vi drar med en gang! Finn Vilde!
Skal hun ligge på lasteplanet? Hun blir jo ristet sund, barnet kan komme ut underveis! skrek tante Marit.
Da blir du med, for sikkerhets skyld, svarte Mikkel bestemt.
To kilometer gjennom hull i veien forsiktig. Unngår en grøft, havner i neste. Tante Marit satt i lasteplanet på en sekk. Da de nådde asfalt, gikk det fortere.
Vilde satt sammenkrøpet, bet seg i leppen for å ikke stønne, og holdt magen. Mikkel var edru nok nå.
Blikket hans fløy mot henne kjevene jobbet, fingrene var hvite rundt rattet. Han tenkte på sitt.
De rakk frem. Vilde ble igjen på sykehuset, de kjørte hjem igjen. Tante Marit overøste Mikkel med bebreidelser hele veien:
Hvordan kan du ødelegge livet hennes? Hun er alene, foreldreløs, selv nesten et barn. Og du gir henne bare mer å bære. Hvordan skal hun klare barnet alene?
De var ikke fremme i bygda før Vilde var blitt mor til en frisk liten gutt. Neste morgeng kom sykepleieren med ham til henne. Hun visste ikke hvordan hun skulle holde, legge til brystet.
Hun så med redde øyne på det rynkete, røde ansiktet. Bet seg i leppen igjen og gjorde som hun ble fortalt.
Inni henne dirret hjertet av glede. Hun studerte, blåste lett på det lille hodet der håret stod opp, stolt og forvirret.
Kommer noen for å hente deg? spurte den strenge, eldre sykepleieren før utskrivning.
Vilde trakk på skuldrene og ristet hodet:
Neppe.
Sykepleieren sukket og gikk. Barnepleieren pakket gutten godt inn i teppe bare til hjemreisen, formante hun.
Odd kjører deg med ambulansebilen til bygda. Du kan ikke ta rutebussen med en nyfødt, sa hun stramt.
Vilde takket. Hun gikk nedover korridoren, rød av sjenanse, med blikket i gulvet.
Hun kjørte hjemover, holdt gutten tett mot brystet, uroet seg for framtiden.
Foreldrepengene var små, knapt nok til mat. Hun syntes synd på seg selv og på den uskyldige lille. Hun så på den rynkete, sovende ansiktet, og all sorg forlot henne, fylt av kjærlighet.
Plutselig stoppet bilen. Vilde så bekymret på Odd, liten mann rundt femti.
Hva skjer?
Har regnet i to dager. Se, dammer overalt, jeg setter meg fast her. Kun lastebil eller traktor kommer seg forbi.
Beklager. Det er ikke langt to kilometer igjen. Kan du gå? Han nikket mot veien der store dammer lå som innsjøer.
Gutten sov på armen. Vilde var allerede trett av å bære ham sittende. Han var tung. Hvordan skulle hun gå?
Forsiktig steg hun ut, tok gutten bedre, begynte å gå langs kanten. Føttene sank ned i leire til ankelen, hun måtte passe seg for ikke å skli.
De gamle, utslitte skoene klapret. Hadde hun bare hatt gummistøvler. Én sko satt fast i gjørma. Hun sto og vurderte umulig å dra den løs med barn på armen. Hun gikk videre med bare én sko.
Da hun kom fram til bygda, var mørket kommet, hun følte ikke beina av kulde. Hun hadde ikke krefter igjen til å undre seg over lyset i vinduene.
Hun gikk opp tørre, glatte trappetrinn. Føttene iskalde, svetten rant av spenning. Hun åpnet døren og ble stående.
Ved veggen sto en barneseng, en barnevogn, og pent tøy for babyen. Ved bordet hadde Mikkel hodet på armene, sov.
Om han følte noe, eller bare merket blikket, løftet han hodet. Vilde, rødmoset og bustete, sto i døra, med barnet på armen, skjelvende. Kjolen hennes var søkkvåt, bena mudret inn, skoene borte.
Da han så at hun bare hadde én sko, kastet han seg frem, tok gutten og la ham i sengen. Dernest til peisen, fant en gryte med varmt vann.
Han satte henne og hjalp med å vaske og skifte. Mens hun byttet bak ovnen, sto varm potet og melk allerede på bordet.
Da gråt gutten. Vilde tok ham, satte seg og ammet åpenlyst, uten skam.
Hva har du kalt ham? spurte Mikkel med skjelvende stemme.
Sindre. Er du imot det? Hun så ham inn i øynene med klare, dype blikk.
Det var så mye smerte og kjærlighet i dem at Mikkel merket hjertet klemme seg sammen.
Fint navn. I morgen drar vi, registrerer ham og gifter oss med en gang.
Det må du ikke … begynte Vilde, mens gutten sugde brystet.
Min sønn skal ha en far. Jeg har gjort meg ferdig. Jeg vet ikke hvor god mann jeg kan bli, men gutten min slipper å stå alene.
Vilde nikket, fortsatt med blikket vendt ned.
To år senere fikk de ei jente til, oppkalt etter Vildes mor: Håkon.
Det spiller ingen rolle hvor mange feil man gjør i starten, det viktigste er at de kan gjøres gode igjen
Slik ruller livet i bygda. Hva tenker du om dette? Trykk gjerne liker!
