Å finne den skyldige viste seg å være vanskelig. Barna hadde løpt avgårde til elva og glemt å lukke undulaten inn i buret. Bestemor, som akkurat hadde kommet hjem fra butikken, åpnet vinduet på vidt gap. Kvelden kom, og plutselig oppdaget vi at vår flotte Amazon, Olaf, var forsvunnet. Hele tre dager og netter la vi alt annet til side, vandret rundt i hyttefeltet og lette etter den savnede fuglen, men forgjeves. Ingen hadde sett Olaf. Barna lot tårene renne nedover kinnene, bestemor sukket bekymret «å, huff-da», og jeg og mannen min satte skylden på både store og små.
Vår egen hund, Airedale-terrieren Tiril, var det derimot umulig å «sette på» noen disse dagene. Tiril var trist. Hunden reagerte kun når det ringte på døren, da styrtet hun bjeffende ut i gangen, stoppet opp etter et sekund, innså at hun bjeffet alene, kastet et blikk rundt seg og lusket tilbake til teppet sitt. I fire år hadde hundebjeffet alltid blitt etterfulgt av Olafs ekkobjeffing. Noen ganger kunne man tro at han gjorde det enda bedre enn Tiril selv.
Å bjeffe var det første «papegøye-nummeret» Olaf lærte seg. Som helt grønn, i både fjær og erfaring, snek han seg innpå katten Vesla og bjeffet alt han kunne rett i øret hennes. Vesla spratt i været med et skarpt «mjauuu», og da kom Tiril stormende inn, og kaoset var komplett.
Vesla tålte Olaf, om enn motvillig, mens Tiril elsket papegøyen av hele sitt hundehjerte. Den lille banditten satt ofte på hodet hennes, både i overført og bokstavelig forstand. Som oftest lirte Olaf av seg formanende taler til Tiril, etterlignet bestemors tonefall:
Hvem skal spise opp grøten, da?
Og etter en dramatisk pause la han til:
Vi har da ikke griser her i huset!
Tiril reagerte på Olafs tirader omtrent som barna på bestemors tale altså ikke i det hele tatt. Ble han for plagsom, ristet hun ham av seg eller dyttet ham vennlig vekk med tunga.
Olafs forsvinning føltes som en personlig sorg for alle, bortsett fra Vesla. Etter et par uker, da vi hadde begynt å slå oss til ro med tanken på at vi aldri kom til å se vår snakkesalige venn igjen, begynte ryktene å svirre. Folk i nabolaget hadde sett en ny, grønn fugl i en flokk med kråker som ribbet epletrærne. Den nye kråken, med strålende grønn fjærdrakt og knallrødt ansikt, var ekstra frekk. Den skrek ikke bare høyt, men kunne også bjeffe og rope med en usedvanlig menneskelig stemme. Dette siste fikk et lite håp til å tennes i oss, selv om vi håpet Olaf ikke hadde plukket opp for mange stygge ord i friheten i vårt hjem holdt vi jo tunga rett i munnen!
Vi begynte å lete etter vår bortfløyede venn igjen. Slik gikk det ti dager før jeg, mens jeg stelte i kjøkkenhagen, hørte et kjent «Nå, hva skjer?» Fra toppen av morelltreet satt Olaf, omringet av svartfjæra kamerater som gumlet bær. Olaf, kom hit, lille venn. Mamma har savnet deg og har deilige solsikkefrø til deg
Olaf bøyde hodet på skakke, tenksom. Kom til oss, Olaf, både pappa, Ingrid og Peder, og Tiril alle savner deg! lokket jeg. Jeg strakte hånden forsiktig mot ham, nesten borti grenen, men
Hehe, bølleunger! kom det sarkastisk med stemmen til hytteforeningens leder, og med et byks forlot Olaf og flokken hagen vår.
Olaf levde villfugl-liv frem til frosten. Han dukket opp flere ganger, men lot seg ikke overtale til å komme hjem. På våre forsøk om å få ham tilbake, svarte han bare med et filosofisk «kraa» og forsvant igjen.
Senhøstes ble Olaf stadig oftere sett alene, og oftere nær huset vårt. Trist og pjusk satt han gjerne på gjerdet eller i trærne, men kom ikke nær oss. Da tok vi frem det «tunge artilleriet»: Tiril. Hva hun sa til sin fjærkledde venn, vet bare de to, men hjem kom Olaf rakrygget og stolt, ridende på ryggen til sin beste venn, Tiril.
Kanskje lærte vi alle at ekte vennskap overvinner frykt og frihetstrang og at å komme hjem til dem som er glad i deg, er det fineste som finnes.
