Å finne syndebukken viste seg å være vanskeligere enn vi trodde. Barna, i all hast etter elven for å bade, hadde glemt å lukke papegøyen i buret. Da bestemor kom hjem fra butikken, satte hun opp vinduet på vid gap. Resultatet var tydelig da vi oppdaget om kvelden at Vebjørnvår praktfulle amazonepapegøyehadde forsvunnet ut i det ukjente.
Tre dager og tre netter satte vi alt til side og løp gjennom hyttetunet i Kragerø på jakt etter vår tapte venn. Men alt var forgjeves. Ingen hadde sett Vebjørn. Barna gråt sårt, bestemor utbrøt fortvilede «å, huff og huff», og vi voksne kastet beskyldninger både til de små og de store med liten effekt.
Vår egen hund, airedale-terrieren Tiril, var i denne tiden utenfor rekkevidde både for kjeft og trøst. Hun var tilsynelatende like nedtrykt som oss andre. Hun viste kun livlig interesse hvis det ringte på dørensprang bjeffende ut i gangen, men etter et sekund stoppet hun opp, forstod at bare hennes stemme hørtes, og subbet tilbake til teppet sitt. I fire år hadde gjestene våre blitt møtt av et hunde- og papegøyekor. Vebjørn bjeffet nemlig like virtuos som Tiril selv, enkelte ganger virket det nesten som om han overgikk henne.
Å bjeffe var det første Vebjørn lærte i sitt liv i huset vårt. Allerede som grønn og uskyldig ungebokstavelig taltbegynte han å terge katten Nusse med høye bjeff rett i øret hennes. Nusse spratt opp med et hvinende «mjau!», noe som fikk Tiril til å styrte inn, og plutselig var det komplett kaos i stua.
Nusse tålte Vebjørn, om enn kanskje ikke alltid med glede, men Tiril elsket den grønne tassen med hele sitt store hjerte. Han kunne sitte på hodet hennes både fysisk og billedlig, og oftest holdt han foredrag for henne, gjengitt med bestemors bebreidende tone: «Hvem skal spise opp grøten?», og etter en lang, pauserende stillhet: «Vi har ikke griser i dette huset!». Hunden svarte ikke stort mer på fuglen enn det barna gjorde på bestemors formaninger, men når Vebjørn ble for pågående, strøk hun han bestemt vekk med den ru tungen.
Vebjørns forsvinning var en personlig katastrofe for oss alle, unntatt kanskje Nusse. Etter et par uker, da vi nesten hadde innfunnet oss med at vår elskede skravlebøtte var tapt for alltid, begynte ryktene å gå på hyttetunet. Noen hadde sett et nytt medlem blant kråkene som plukket i eplehagene; en usedvanlig fargesprakende, grønn fugl med rødmaske. Denne nye, frekke kråka skrek ikke bare, men kunne bjeffe og til og med skjelle ut folk med en overraskende menneskelig røst. Dette dempet straks vårt gryende håp, for slike ord brukte vi knapt nok selv i familien, men vi innså at Vebjørn på frifot kanskje hadde plukket opp ordforråd like fort som loppeplagen til Nusse.
Ti dager senere, under luking ved potetbedene, hørte jeg plutselig et kjent: «Jaha, hva nå?». På et kirsebærtre satt min kjære fugl, omgitt av en gjeng svarte venner som fråtset på bærene. «Vebjørn, kom hit, gutten min. Kom, så skal mamma gi deg gode solsikkefrø» Han la hodet på skakke og vurderte det. «Vi har savnet deg alle sammen, pappa, Ingrid og Mathias, og Tiril spesielt. Kom nå, lille venn» Jeg strakte ut hånden og nærmet meg forsiktig. Jeg var nesten bortpå hammen da skar den frekke stemme: «Å du store, foreldre til de ungene her!»akkurat som styrelederen i hytteforeningen. Og så fløy han, sammen med resten av fuglegjengen, lett og freidig av gårde.
Vår papegøyes frie liv varte helt til frosten. Fra høsten av så folk ham oftere alene. Han satt trist og oppblåst på gjerdet, jamnlig i hagen vår, men våget seg likevel ikke i fangenskap. Da dro vi frem vårt siste håp: Tiril. Hva hun sa til sin bestevenn, vet jeg ikke, men han kom hjem, stolt hevet hodet, ridende på ryggen til den røde hunden.
