Du, du skulle sett for en røre det har vært hjemme hos oss, altså! Den gamle mor mi, du vet Helene hun er 78 nå og har bodd alene lenge. Som vanlig dro jeg Ragnhild ut til henne i helga. Det er alltid det samme: på to dager rekker jeg å rydde, vaske sengtøy for hånd og holde orden i hagen. Ja, maskin har vi ikke, og vannet må bæres inn. Om sommeren er det mer å ta tak i med kjøkkenhagen, vet du.
«Du kunne jo flytte til meg, det hadde vært enklere du får aldri fred,» sier alltid mamma til meg. Men altså, jeg har jo jobb i Oslo, og både datter og barnebarn. «Mamma, jeg har jo livet mitt der», sukker jeg tilbake.
Så, denne helga hadde hun nyheter: «Eirik har kommet tilbake! Han har tatt ned plankene fra vinduene på huset etter mor hans døde. Fem år har huset stått tomt, tenk. Nå sier han at han vil bruke sine siste år her. Han spurte etter deg, så han kommer nok innom.»
Eirik, ja, han var min gamle skolekjæreste. Jeg var stormforelsket i ham, men han brydde seg aldri stort om meg. En gang på ungdomsskolen var jeg skikkelig desperat jeg kastet et bøtte ned i brønnen, og sprang til Eirik for å be ham hente den opp, ellers fikk jeg kjeft av mamma. Han hengte seg på, fikk tak i bøtta med kroken og lo: «Tror du på det gamle ordtaket? Den som henter bøtta, blir din utkårede?»
Vel, han hadde rett det ble ikke noe sånt. Eirik dro til Trondheim, tok høyskole, flyttet rundt hele landet, giftet seg, skilte seg og nå er han altså tilbake.
Etter skolen begynte jeg på økonomilinjen i byen nær hjembygda. Har jobbet som regnskapsfører siden. Jeg giftet meg og fikk bare en datter Ingrid. For åtte år siden ble jeg enke.
Eirik kom innom en kveld, og du skulle sett han har blitt eldre, gråere. Men fortsatt den samme lune typen. «Du er like pen som før,» sa han og ga meg en klem. «Du behersker den norske selvironien like godt som alltid,» svarte jeg «vi har jo passert femti, det vises på både oss.»
Vi satt ute i lysthuset, tok oss et glass hjemmelaget rognebærlikør og skravlet i timesvis. Eirik fortalte om sine to ekteskaper begge skilsmissene gikk pent for seg, han ga dem både bolig og alt de hadde sammen. Han har en voksen sønn fra første ekteskap; han og moren flyttet til Tyskland for å bo der. Den andre kona forelsket seg i en yngre mann, og Eirik lot henne gå. De hadde ingen barn.
Eirik er pensjonist nå, etter år på havet og i slitsomme jobber. Han har planer om å samle sammen noen bygdegutter og bygge hytter, hus og garasjer det er behov for det nå, og han har egenkapital.
«Men nok om meg hvordan har du det, Ragnhild? Har hørt du er alene?» spurte han. Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg lettet hjertet mitt til ham. Kanskje var det litt av likøren som løsnet praten.
«Eirik, jeg er ikke alene! Familien min er stor men jeg føler meg som hushjelp,» begynte jeg.
«Ingrid, dattera mi, ville ikke studere, bare gifte seg rett etter skolen. Svigersønnen ble med oss i den tre-roms leiligheten, det var plass nok. Hun fikk en datter lille Oda. Men alt husarbeid ble mitt ansvar, for Ingrid sleit med depresjon og hadde baby. Mannen min var god han hjalp og tok aldri på seg som sjuk.
Så døde han, plutselig. Jeg hadde knapt tid til å sørge, for hverdagen rullet videre. Jeg jobber på kontor og holder huset i gang. Økonomien ble trangere, svigersønnen tjener lite, og alt jeg tjener går til familien. Jeg håpet Ingrid skulle komme i gang med jobb når Oda ble større men da Oda var fire, fikk hun en til, lille Emilie.
Så nå er Oda på skolen, Emilie hjemme, og Ingrid hun sover til lunsj. Jeg lager frokost til svigersønn og barna, følger Oda til skolen, jobber hele dagen og lager middag på kvelden, hjelper til med lekser og vasker. Emilie sitter og ser barne-TV eller leker alene. Jeg har prøvd å snakke med Ingrid om at hun må ta ansvar, men det er nytteløst hun bare klager om at hun er sliten.
Svigersønnen er fornøyd jeg jobber, det er penger, han slipper å ordne så mye. Hagejobben kunne han hjulpet med, hadde han bare hatt bil hintet er tydelig, at jeg burde gi han penger, for de vet jeg har litt på sparekonto. Men jeg er redd for å ende opp med ingenting. Dessuten har jeg ikke nok til en bil til dem.
Jeg er sliten! Jeg ser jo, at jeg selv har skyld har oppdratt en lat og ganske egoistisk datter, og jeg forstår alt men vet ikke hvordan jeg skal bryte den sirkelen.»
Eirik bare trakk på skuldrene. «Ja, for en livshistorie Ikke grav deg ned, Ragnhild vi finner nok en løsning.» Så gikk han hjemover, litt før det ble lyst.
Søndag kveld kjørte han meg inn til byen. Jeg ble glad fikk jo med meg mange matvarer fra bygda. Han bar inn sekker og poser. Da han hadde dratt, kom Ingrid inn: «Hvor har du funnet denne gamle typen?» spurte hun. Jeg forklarte at det var en gammel skolekompis, mens jeg renset grønnsakene.
To uker senere kom Eirik igjen denne gangen nærmere lunsj, og vi begynte å bære ut ting jeg hadde pakket. Ingrid og svigersønnen, fortsatt trøtte og søvnige, kom ut.
«Hva er det som skjer?» spurte de i kor.
«Jeg flytter fra dere gifter meg igjen og drar til hjembygda for å leve med Eirik,» svarte jeg.
«Har du blitt helt gal? Skal gifte deg som gammel? Hva med middag barna blir jo sultne, dame!» ropte Ingrid oppgitt.
«Du får mate dine døtre og mannen din selv. Jeg har vært tjener for dere i ti år, nå skal jeg tenke litt på meg selv. Kjære Ingrid, nå må du faktisk ta ansvar.»
«Du svikter oss jeg forbyr deg å se barnebarna!» skrek Ingrid.
«Jeg har ingen planer om det nå har nok med mitt. Jeg har tross alt sett dem mer enn du har,» og jeg gikk.
Ja, jeg gråt i bilen. «Burde kanskje advart dem om at jeg skulle dra,» sa jeg til Eirik.
«Da hadde du fått høre det samme, bare mer og verre. Det må rives av fort når de er så avhengig av deg,» svarte han.
Jeg gjorde huset til Eirik hyggelig. Han fikk satt inn varmt toalett og dusj. Det er litt styr med vann og septiktanken men det er bare småting. Jeg fikk jobb som vaktmester på bygda mindre lønn, men mye mer ro. Eirik og gutta hans har jobb året rundt, vi er fornøyde og lever rolig.
Etter en måned kom svigersønnen med jentene til helga. Oda fortalte at mamma og pappa krangler mye pappa lager suppe, men kan ikke stort mer, og mamma vurderer hvor hun skal jobbe.
Søndag ville svigersønnen la Emilie bo hos oss, men jeg sa nei: «Vi jobber begge barna skal bo med foreldrene sine. De kan selvsagt komme på besøk, men det er deres ansvar. Dere fikk barna for dere selv, ikke for meg.»
De ble fornærmet, men uken etter kom jentene på besøk igjen bare for helga. Svigersønnen ble også, for han savnet maten min.
Sånn er det blitt. Noen mener kanskje jeg var hard mot Ingrid. Andre sier det var rett. Folk er delt, men jeg har endelig fått tid til meg selv og er glad for det.
