Kjære dagbok,
Hva jeg egentlig hadde drømt om, var noen dager med ro på det fine fjellhjemmet langt oppe i Telemark. Endelig kanskje få barbert meg grundig og tatt på meg skjorta til kvelds, ja, selv om jeg for lengst har fylt seksti. Men hvem legger egentlig merke til det, bortsett fra gamle ledd?
Men så skjer det som alltid skjer døra til rommet mitt går plutselig opp med et brak og inn stormer en kvinne man helst burde hatt kunstnerisk talent av Vigelands kaliber for å beskrive. Hun var massiv og hadde leppestift så rød som et veiskilt over hele midten av ansiktet. Ingen tvil: dette var type lærerinne som kunne stå foran hele sanatoriet og peke med stokk; «Damer består av…»
Hun ropte entusiastisk at det var en velsignelse at en anerkjent kardiolog akkurat hadde valgt å hvile ut her! Fordi akkurat nå trillet vaktmesteren inn en alvorlig syk pasient på behandlingsrommet. Feriekollegaen, den stasjonære hjertespesialisten, var borte. Ingen planlegger jo hjerteinfarkt til midnatt. Og altså det er nettopp nå en kjent lege er på ferie her…
Nå skjønte jeg at denne dama ikke ville slippe taket. Med sitt ruvende vesen og en slags diabolsk, rød glorie av leppestift, var det umulig å protestere. Det er jo heller ikke vits å forklare slike at selv en mirakelmann ikke kan gjøre magi med bare en vaktmester og en sykepleier utkledd som en forførende Snømann.
Så ble jeg med ned på behandlingsrommet. Der sto vaktmesteren og vred hendene sine, med et kaffeblek ansikt trillende en båre. På den lå et skjeggete, slapt menneske, trykket ned av en bunke papirer så ut som en trettenåring med hode som en tømmerhogger. Ofte har slike skikkelser en viss aura av naturvitenskap.
Han bablet bare om roser, forteller vaktmesteren. Trodde kanskje han var i en blomsterbutikk.
Sykepleieren målte blodtrykket på ham og sa dystert, «her er det dårlig stilt». 70 over 50, og det så ut til å dale videre. Hun påsto ironisk at det knapt var blodtrykk, bare omkretsen på armene og beina hennes. Og så lo hun plutselig så det gikk kaldt nedover ryggen min. I journalen sto det likevel at 180 over 100 bare var oppvarming for denne pasienten.
Jeg så meg rundt etter nødvendige remedier. Men så hørte jeg snyfting sykepleieren begynte å gråte. Jeg spurte forundret hva som var galt, og hun hikstet frem at hun fikk så vondt av mannen.
Med et snikende ubehag plukket jeg opp adrenalinsprøyten. Tørket hendene med sprit: Du kan vel adrenalin? Og hvordan skal den trekkes opp?
Men hun bare hulket videre, trykket seg opp mot dørkarmen. Jeg måtte dra opp adrenalinet selv og så vaktmesteren, som så ut som han aldri hadde sett en nål før en kjempesprøyte, verdig en duell på sjøen mot pirater. Hele mannen virket plutselig flytende, pupillene gled innover, han skalv på beina. Sykepleieren sto i hjørnet og hikstet, og jeg lurte på om det ikke var best å klaske til henne for å komme til sans og samling men rakk å tenke at hun sikkert hadde delt riktig respons før, og da ville hun vel deise ut gjennom vinduet sammen med hele veggen.
Men jeg mistet tålmodigheten. Fant en blodåre, satte nålen, trykte inn adrenalinet.
Da stupte vaktmesteren sammen på gulvet.
Neimen, stakkars vaktmesteren! hulket sykepleieren nå.
Hva feiler det dere? utbrøt jeg. Hvor er ammoniakken?
De kommer til å dø Åh, mine øyne skulle slippe å se slikt, jamret hun.
Det sto en gigantisk støpejernslampe på bordet, «David helbreder løven for halsbetennelse» kunne veid minst fem kilo. Fantaserte om å bruke den til å stoppe galskapen, men lot være. Beordret respekt og orden!
Så, uten forvarsel, reiser pasienten seg opp på båra med lukkede øyne.
Nå må du roe deg, mann, sier sykepleieren strengt, trykker hånden bestemt mot hodet og presser ham bakover. Ammoniakk er i skapet, da.
Vaktmesteren er fortsatt helt borte, pulsen hans kan ikke føles. Pasientens hånd detter over randen igjen, borte vekk. Hva i all verden? roper jeg inni meg.
Hjertekompresjoner! kommanderer jeg. Samtidig drar jeg vaktmesteren ut fra under båra etter benet.
Sykepleieren snur straks pasienten på magen, trekker skjørtet opp og er i ferd med å klatre over båra. Hjerte, ikke rumpe, roper jeg desperat.
Hun snur den skjeggete pasienten igjen, setter seg på ham, og båra bøyer seg. Jeg hører lyden av sprø metall og himler med øynene. Vaktmesteren får en vattdott med ammoniakk i nesa, og nå ser jeg at sykepleieren er i ferd med å knuse pasienten. Han piper som en punktert ballong.
Jeg løfter vaktmesteren han er som en geleklump uten bein i kroppen dytter ham på en benk. Ser at dama er i ferd med å drepe mannen og får henne dratt av, gir henne ammoniakk hun og dumper henne på benken med vaktmesteren. Begge sitter som høns med vatt i nesen: Han med buksene nede ved knærne, hun med skjørtet nesten under armene. For en arbeidsstokk.
Da, plutselig, reiser pasienten seg igjen, bøyer hodet og snur det langsomt mot benken. Vaktmesteren våkner til live, men gir straks opp og faller forover med et smell mot flisene på gulvet som gir ringvirkninger.
Folkens… sier pasienten uten å åpne øynene, Nå ber jeg dere virkelig, ikke behandle meg mer…
Så forklarte han at han er arvelig lavtrykkspasient. Når snøen daler, siger alt ut av ham, som luftballong. Ved torden blåser trekkene ham rundt på gulvet. Slik har han alltid vært født, ikke hans skyld. Arbeidstrykket hans er 80 over 50, kanskje litt lavere. Da hjelper en sterk kopp kaffe. Men ikke om 150 kilo uflaks setter seg oppå ham. Han hadde allerede tenkt at nå var slutten nær. Kona hans, Rønnaug, hadde gått på do, og hvem skulle tro det var ham som måtte stelles?
Jeg var på nippet til å bli gråhåret på flekken. Spinner journalen og leser: «Rønnaug Løvland». Tenkte da jeg kom hit, «Kanskje finner man en lokal dame å tumle litt med…», og så følte jeg plutselig alle amorøse håp forsvant.
Hvor har du kortet fra? spurte jeg sykepleieren.
Pasientjournal, svarte hun, fortsatt med vatt i nesa.
Men dette er ikke Rønnaug Løvland. Det er Rolf Løvland, på det meste.
Som behandlende lege burde du ha sett det med en gang, svarte sykepleieren.
Å, for svarte…
Forklarer dere, sa pasienten. Kona mi er her. Hadde med kefir til henne. Hun er på do. La igjen kortet sitt. Jeg ble dårlig og så trillet denne karen fra Østfold meg i veggen, og plutselig var jeg i en vitenskapelig kollaps. Nå er jeg ok. Om noen tenner en lighter under meg nå, tror jeg jeg kan gå i bane rundt jorda. Aner ikke hva jeg fikk sprøytet inn, men søvn kan jeg glemme de neste ti årene. Rett og slett gunstig for neste forskningsprosjekt.
Skal vi bare si at vi ikke har vært her? hvisket sykepleieren da mannen med kefiren hadde forsvunnet.
Jeg vurderte lampen et øyeblikk, men hun var raskest: Jeg tar vaktmesteren.
Det ble aldri noe lykkelig bekjentskap for min del på sanatoriet.
