PØLSETYVEN
Man kan ikke annet enn å huske den gangen for lenge siden, da denne katten kom inn i mitt lille nærbutikk ved havna i Bergen. For han var jo en ekte tyv, men på en måte som gjorde det umulig å bli sint. Snarere tvert imot.
Hver eneste ettermiddag gledet jeg meg til å se ham i gang, og hadde mobilen klar for å fange øyeblikket. Om kvelden viste jeg opptakene til kona, og vi lo sammen før vi la oss. Saken var den:
Katten satt lenge utenfor de åpne dørene, som om han bare hvilte seg litt, ikke som om han planla noe fuffens. Han kastet blikk rundt seg, forsikret seg om at ingen andre var i nærheten, mens jeg sto gjemt bak frysedisken med mobilen løftet.
Forsiktig smøg han seg inn, trippet rett mot hylla der pølsene lå, og tok fart de siste meterne. Med et kattelikt snuptak hev han til seg en grillpølse eller et par medisterpølser, og ilte ut igjenmen ikke lenger enn et par meter bort fra butikken.
For katten var sulten, og langt fra en erfaren kjeltring. Han klarte aldri å løpe langt før han satte seg ned og gomlet i seg fangsten.
Jeg gikk ut og holdt passende avstand, og spurte:
Smaker det?
Katten løftet hodet og mjauet samtykkende.
Godt å høre, svarte jeg da. Kom gjerne tilbake, du.
Kanskje undrer du deg på hvorfor en butikkansatt skulle la pølser ligge fremme på den måten, ikke i kjøleskapet, og attpåtil i passe biter rett innenfor døra. Men det var helt enkelt.
Jeg hadde et godt hjerte, og bestemte meg for å hjelpe denne katten, som da han først kom, var tynn som en sild og sulten. Men han nektet å ta imot mat direkte fra meg, og våget seg aldri nær, selv om han var mager som et løv.
Derfor begynte jeg med å legge ut pølser helt nede ved dørstokken. Jeg ga ham navnet Storm, for han klatret alltid rett inn som vinden. Storm kunne dermed få “stjele” litt mat på egen hånd, og det fungerte.
Etterhvert flyttet jeg pølsene lenger og lenger inn, og til slutt ned på nederste hylle sammen med noen andre varer ikke så mange bryr seg om. Slik oppsto “matstasjonen” hans, rett ved gulvet i krok av butikken.
Storm kunne egentlig bare spankulert inn og tatt seg det han ville, og gått som en herremann. Men det var noe med selve forbrytelsendet han “stjal”, smakte mye bedre.
Senere satte jeg ut en stor skål med ferskt vann like ved inngangen, la ut en fin fillerye i en hundehus jeg plasserte vettig til i ly for vinden, og en boks med kattemat av beste kvalitet. Alt sto klart for ham ute, men Storm var i begynnelsen stadig skeptisk, og lot seg aldri ta på.
Men han likte å “prate”. Når jeg gikk ut og slo av en prat, svarte han ofte med små mjauepauser midt i måltidet.
Det som undret meg en tid, var dette: Etterhvert som Storm ble rundere og blankere i pelsen, fortsatte han å stjele et par pølser daglig og forsvant med dem rundt hjørnet, selv om han åpenbart ikke lenger trengte det.
Mange ganger forsøkte jeg å følge etter eller finne ut hvor han tok veien, men han var alltid et skritt foran meg.
Så jeg kjøpte et lite kamera med god vidvinkel, og den sendte bildene direkte til datamaskinen under kontorpulten. En sen kveld fikk jeg se svaret.
Der, under vinduet til vaskerommet i nabohuset, kom det ut en liten rød kattunge, spjælete og spent. Han kastet seg grådig over pølsen som Storm hadde tatt med.
Allerede i morgen må du love, Siv! sa kona gråtkvalt ved synet da jeg viste henne filmen, at du tar dem med hjem!
Men det viste seg lettere sagt enn gjort. Storm kunne jeg løfte etterhvert, han la seg etterhvert og sov rett midt på butikkgulvet. Men kattungen var en annen historiehan var lynrask.
Dagene gikk. På skjermen så jeg hvordan den lille røde sleiken drakk vann av Storms skål, eller sov sammenkrøket i hundehuset. Men kom jeg litt nærmere enn han tålte, føyk han avgårde som ild i tørt gress.
Alt endret seg den spesielle dagen. Jeg merket en underlig lyd fra inngangen.
Ingen kunder var i butikken, så jeg gikk for å sjekke.
På dørmatta satt den lille røde og skrek av lungers kraft.
Hva har skjedd, lille venn? undret jeg meg.
Han løp mot meg, så meg rett i øynene og pilte ut. Jeg nølte ikke et sekund, men fulgte etter. Bak hjørnet lå Storm og jamret. En hund hadde bitt ham stygt i baklabben. Han hadde sluppet unna, men såret var dypt.
Kattungen la seg inntil Storm og jamret lavt.
Kjære vene, sukket jeg.
Jeg tok av meg frakken, la Storm forsiktig inn i den, løftet den lille røde og la ham i innerlomma. Jeg låste butikken og kjørte direkte til veterinæren.
Vi satt der fem timer mens Storm ble renset, sydd og fikk bedøvelse. I løpet av ventetiden ble jeg riktig godvenn med den lille røde, som jeg ga navnet Flamme. For han lyste som en glo og var en lystig krabat å ha på fanget.
Da kvelden kom, låste jeg butikken og tok med Stormfortsatt neddopetog Flamme hjem.
Kona var jublende glad. Og hva gjør en norsk kvinne når hun virkelig er glad? Jo, hun må ringe alle sine venninner, og blir sittende halve natten med kaffekoppen mens telefonen går varm.
Da hun var ferdig, hadde jeg, Storm og Flamme alt falt i søvn – langstrakte på dobbeltsengen.
For et syn! utbrøt hun, hvor skal jeg legge meg nå da?
Flamme flyttet seg villig, krøllet seg opp ved siden av henne og dyttet med små tassende poter.
Slik fikk de sitt hjem.
I dag, mange år etter, eier disse to store, majestetiske kattene stua vår. Ikke lenger gjørmete og magre, men glansfulle og feite. Storm slikker Flamme bak øret, som han alltid gjorde i gamle dager, og Flamme finner seg rolig i det.
Tvers over gata, like ved skobutikken, holder nå en liten grå pusekatt til. Skodamen løper ofte over til min gamle butikk for å kjøpe noe ekstra å spise til henne.
Kanskje får hun også et hjem en dag?
Kanskje, en vakker dag, vil alle katter få sine hjem? Og katter blir så sjeldne at folk må sette seg på venteliste og ta kurs for å få adoptere én?
Hva tror du kan det hende?
