Hvor står det at dette er din luft, egentlig? Oppgangen er fellesareal. Vil jeg røyke, så gjør jeg det. Vil jeg spytte, så gjør jeg det. Les reglene, dama!
Vilde, datteren på tjue til min nabo Grete, sendte en tykk, søtlig dampsky rett inn i ansiktet på Ellen Kristiansen. Rett ved satt to gutter henslengt i vinduskarmen mellom etasjene og lo høyt. På betonggulvet lå sneiper, tomme energidrikkbokser og solsikkefrøskall slengt rundt.
Ellen Kristiansen, økonomisjef på en stor fabrikk i Drammen, verken hostet eller veivet med armene som ungdommene nok hadde regnet med. Hun rettet bare litt på brillene og så på Vilde med sitt tunge, iskalde blikk. Den typen blikk som får fabrikkdirektører til å svette på ryggen under revisjon.
Dette er et fellesområde, Vilde, svarte hun iskaldt. Her verken røykes, spyttes eller forsøples det. Du har fem minutter på å rydde opp dette svineriet. Eller så blir det en annen type samtale.
Oi, så redd jeg blir! Vilde vred seg til et hånlig smil og ristet sigarettasken demonstrativt ut på det nyvaskede gulvet. Gå og ta deg en valium, du så blodtrykket ditt ikke går til himmels. Skal du klage til mamma eller? Hun sa jeg heller kunne sitte her i oppgangen enn å røyke hjemme.
Gutta humret, Ellen lukket ytterdøra med et smekk og stengte bråket ute.
I leiligheten luktet det stekt potet og gammelt treverk den lune, norske lukta, nå overkjørt av billig røyklukt som sivet inn gjennom nøkkelhullet. På kjøkkenet satt Pål lent over bordet.
Pål var 32, men så ut som 45 med det tynne håret og den krumme ryggen. Han var nevøen til Ellens avdøde mann og hadde bodd hos henne i over ti år. Stille, forsiktig og litt stammende. Han jobbet på et urmakerverksted og var nesten redd for sin egen skygge. Naboene kalte ham for “gladkristen”, og han var en enkel skyteskive for dårlig humor.
E-ellen, er de der ute igjen? Pål dro hodet mellom skuldrene da han hørte bråket ute på trappa.
Spis, Pål. Dette er ikke din sak, svarte Ellen bestemt mens hun la stekte poteter på tallerkenen hans. Men inni henne kokte det.
Senere den kvelden gikk hun til Grete. Naboen åpnet døra, iført morgenkåpe og ansiktsmaske, med telefonen limt til øret.
Grete, dattera di har gjort oppgangen om til en røykebu utafor vår dør. Røyken trekker rett inn, det er støy til langt på natt. Jeg vil at du gjør noe nå.
Grete rullet med øynene uten å fjerne telefonen:
Ellen da, hva er det du begynner med nå? De er jo bare ungdom. Hvor ellers skal de gå, det er jo skikkelig surt ute nå. Det kunne jo vært verre, det er da ikke narkotika? De prater vel bare sammen. Vær litt raus, du har jo ingen egne barn, så dette plager vel bare deg. Og han Pål er jo smågal, så han merker jo ikke forskjell.
Støtet traff der det gjorde vondest og Ellen trakk pusten dypt.
Så det er slik det er, Grete? At “ungdommen må få holde på”? Og Pål er til bry? Greit. Jeg har hørt deg.
Tilbake i sin egen leilighet satte Ellen seg ved skrivebordet. Følelser er for de svake, tenkte hun. For de sterke finnes Lov om eierseksjonssameier og norsk nabolov.
Den neste uka var Ellen stille som mus. Vilde, overbevist om at “surkærringa” hadde gitt opp, tok helt over plassen. Nå stod et eldgammelt lenestol der, dratt med hjem fra søpla, og musikken dundret til langt over midnatt.
Det store oppgjøret kom en fredag.
Pål kom hjem fra jobb, bar en handlepose og en liten pakke til en kunde. Da han gikk forbi gjengen i trappa, stakk en av gutta, Vildes kjæreste “Sure-Ole”, ut beinet. Pål snublet, posen revnet, eplene trillet rett ut blant sneiper og søppel, og pakken med urverket fløy mot veggen.
Se der, han flyr som en struts! gapskrattet Sure-Ole.
Vilde trakk på skuldrene og blåste ut en røyksky.
Se deg for, stakkar, du forurenser oss andre her. Plukk opp, så lenge jeg gidder å vente.
Pål ble rød i kinnene. Med skjelvende hender forsøkte han å samle sammen eplene. Øynene ble blanke. Han var vant til det alltid sist, ingen som tok ham i forsvar.
Men nå gikk døra opp. Ellen Kristiansen sto i døråpningen. Ikke med kost eller kjevle, men med mobiltelefonen hevet, kameraet rettet mot Sure-Ole.
Skadeverk, mobbing, forsøpling. Jeg har filmet alt. Nå ringer jeg politiet, og i morgen sender jeg alt til borettslaget.
Legg vekk telefonen, kjerring! snøftet gutten, men ingen våget nærme seg. Ellens blikk kunne fjerne enhver bølle.
Pål, kom inn, sa hun så myndig at han straks reiste seg.
M-men eplene stotret han.
Bare la dem være. Det er søppel. Alt som befinner seg på den plassen er søppel.
Døra lukket seg bak Pål. Ellen vendte seg mot Vilde, som endelig var blitt stille.
Nå hører du etter, unge frøken. Du trodde jeg tålte dette? Nei. Jeg har samlet dokumentasjon hele uka.
Hva slags dokumentasjon, liksom? fnøs Vilde, men stemmen sviktet.
Jeg har kontaktet eieren av leiligheten. Mammaen din eier jo ikke, gjør hun vel? Det er faren din, han fra Oslo. Som tror du går på medisinstudiet og ikke samler halvfulle kompiser i trappa.
Vilde ble kritthvit. Faren var ikke bare streng han var en despot, som lot dem bo i leiligheten bare om datteren holdt seg på matten.
Du tør ikke hvisket hun.
Jeg har allerede gjort det. Han har fått alle bildene og videoene for ti minutter siden. Sammen med rapport til styret og politiet. Befaring blir i morgen, og faren din ringte og sa han kommer hit i morgen tidlig.
På lørdags formiddag drønnet en dyp mannsstemme i oppgangen.
Ellen satt og drakk te da det ringte på døren. Der stod en høy, bred mann i dyr frakk Vildes far, Arne Johansen. Ved siden av ham sto Grete, rødøyet og ydmyk. Vilde var ikke å se.
Ellen Kristiansen? stemmen var rolig men myndig. Jeg beklager datterens og morens oppførsel. Rengjøringsbyrået er på plass, jeg tar regningen for skader på veggene, og Vilde flytter ut på hybel. Jeg har stoppet all økonomisk støtte.
Ellen nikket, uanfektet.
Det er rettferdig. Men én ting til.
Hun ropte på Pål. Han kom lutrygget ut, klar for nok et nederlag.
Din datters venn har krenket min nevø. Ødelagt arbeidet hans. Pål er en sjelden urmaker han fikser urverk som selv sveitserne ikke tør ta i.
Arne Johansen så på den nervøse Pål med oppriktig interesse.
Urmaker?
R-restaurerer, hvisket Pål.
Er det sant Jeg har en samling lommeur en “Breguet” har stått i over et år. Ingen norske verksteder har turt prøve seg. Tør du?
Pål løftet blikket. For første gang så noen ham som noe mer enn en stakkar de så en fagmann.
Jeg kan prøve. Hvis fjæren er hel.
Da er vi enige, svarte Arne Johansen og rakte ut den digre hånden til et fast håndtrykk. Beklager ungen min. Det blir godtgjørelse og oppdrag på deg, min venn.
Da døra lukket seg bak gjestene, ble Pål stående lenge og se på hånden sin. Så rettet han ryggen. For første gang på ti år sto han oppreist.
Tante Ellen, sa han fast nesten uten å stamme jeg går ned og henter de eplene. Det er synd om mat skal ligge der.
Ellen snudde seg mot vinduet, så han ikke skulle se tårene i øynene hennes.
Gjør det, Pål. Sett på tevannet. I dag har vi en merkedag hjemme hos oss.
I oppgangen var det stille og luktet klor og nymalt gulv. Fra leiligheta til Ellen strømmet duften av hjemmebakst, mens Pål satt og forklarte tålmodig om hvordan et tourbillonverk egentlig virker.
Røykeplassen var stengt. For alltid.
