Viktor kjørte bilen sin gjennom et bortgjemt norsk bygdelandskap, et sted hvor skogene vokste tett og veien var som en sølvtråd gjennom mørket. Plutselig så han ei jente ved veikanten, opplyst av xenonlyset som svevde som tåke omkring henne. Det var sent, og ikke en sjel ellers var å se. Han stanset.
Kan jeg få sitte på? spurte hun med en stemme som en bjelle i oktoberdisen.
Selvfølgelig, svarte Viktor, og overrasket seg selv med hvor rolig han hørtes ut. Det er ikke mange biler som kjører her nå. Har du ventet lenge?
Ja, lenge, svarte hun, og plutselig brast hun ut i gråt.
Viktor så forundret på henne der tårene rant sakte, som regn nedover en rute i januar.
Han hadde vært på jobb hele dagen, selv om det var Helligtrekongersdag, og skulle kjøre et lass varer til Bodø. I hytta luktet det fremdeles herlig av ferske potetlefser, bakt av mor til formiddag hun pakket alltid med til reisen, som en lykkebringende gest.
Han tok en lefse og spiste den sakte mens han skrudde på radioen; en gammel, rar sang om en gauk i nord. Humøret steg, verden føltes mild og eventyrlig.
Lyset fra bilen malte natta gul der han nærmet seg et lite tettsted. Utenfor en glemt busskur sto jenta og vinket, som om hun svevde mellom tåkelagene. Hun virket frossen helt inn i sjelen.
Kan jeg få sitte på? spurte hun.
Han åpnet døra. Klart det. Her ute er det nesten ingenting som beveger seg når det er så sent. Du må ha stått her lenge?
Veldig lenge, svarte hun og gråt enda mer.
Har det skjedd noe? spurte Viktor varsomt, som om hun var laget av glass.
Hikstene kom som bølger og hun fortalte:
Jeg heter Eir. I dag skulle vi feire Julenatt. En kollega inviterte meg til hytta på landet, for ikke å sitte alene etter at kjæresten min gjorde det slutt like før jul. Hun lovet grill, iskald brus og fyr på peisen. Da jeg kom med bussen, ringte jeg henne. Hun ba meg vente ved dagligvarebutikken, hun skulle møte meg om fem minutter. Men det var øde. Bygda lå 300 meter bortenfor, mørk og stille som en dvale.
Så så jeg på bussen, og oppdaget først da at det stod «Solheim» på skiltet, ikke «Myren» jeg hadde gått av på feil sted! Den siste bussen forsvant inn i mørket.
Det var ingen biler mot byen. Jeg ville gå til bygda, men valgte å prøve å haike i stedet. Slik ventet jeg nesten tre timer.
Hadde det ikke vært for deg, aner jeg ikke hvordan det skulle gått. Tusen, tusen takk.
La oss droppe høflighetsfrasene si du til meg, smilte Viktor.
Eir nikket og smilte svakt tilbake.
Han likte henne med en gang hun satt seg inn. Ikke overlegen, ikke kokett, bare lun og ekte. Det var tydelig hun hadde klart seg selv lenge. Han stanset bilen og sa:
Nå må du få varmen i deg. Mamma baker vanvittig gode lefser med potet. Vil du smake?
De spiste kveldsmat sammen. Eir hadde med seg litt fenalår, brunost og en plate mørk sjokolade i veska.
Senere la de seg til å sove i bilen, Eir i overkøya og Viktor mellom setene. Rett før hun sovnet, spurte hun plutselig:
Viktor, er du gift?
Nei.
Hvorfor ikke?
Fordi, jeg har nettopp møtt ei som jeg virkelig liker… Men jeg har ikke fortalt henne det ennå.
Skjønner.
Nå må vi sove, svarte han, for jeg må rekke å levere lasten i tide i morgen.
Resten av turen gikk som en drøm. Eir lo, overrasket over sitt første eventyr med lastbil på vidda, og gledet seg over alt det rare som hadde skjedd.
Underveis forstod Viktor mer og mer at dette kanskje var skjebne. Da de kjørte inn mot Tromsø igjen, snudde han seg og spurte:
Kan jeg få telefonnummeret ditt, Eir?
Hva med den jenta du snakket om at du likte? smilte hun lurt.
Det er deg jeg mener, svarte han med et stille latterbrus. Jeg har aldri møtt noen som deg, og vil gjerne fortsette dette eventyret Om du vil.
Jeg vil, svarte hun rolig. Du er virkelig en mann å stole på du lot meg ikke stå igjen, og oppførte deg som en ekte gentleman på veien.
Våren etter giftet Viktor og Eir seg stille, bare med den dunkle midnattsola som vitne. Kanskje er det slike bisarre, men vidunderlige tilfeldigheter vi kaller skjebne på norsk.
