Proformaekteskap.
Jeg og Morten lever i et proformaekteskap.
Det hele startet da Morten innså at han trengte å være gift for å få avansert i den store, ærverdige bedriften hvor han jobbet. Selskapet ble ledet av Arne Bergsvik, en stolt far til seks voksne døtre, svigerfar til seks svigersønner og bestefar til elleve barnebarn. Arne gikk alltid rundt og snakket varmt om storfamilien sin, og for ham var ordet “ungkarsliv” det samme som et skjellsord. Ugifte ansatte stod nesten ikke i kurs; de var som svarte får, uansett hvor dyktige eller talentfulle de var.
Da Morten forsto dette, innså han at han rett og slett måtte gifte seg dersom han skulle gjøre karriere og nå drømmene sine. Etter å ha veid fordeler og ulemper nøye, spurte han meg om vi kunne inngå et proformaekteskap rett og slett bare på papiret. Han risikerte jo ingenting; vi har kjent hverandre siden barnehagen, mammaene våre har vært venninner siden de selv var unge, og vi satt ved siden av hverandre hele skoletiden. Han hjalp meg alltid med algebraen, mens jeg ordnet kommaer og punktum i stilene hans.
Kort sagt, han kjenner meg ut og inn og vet at jeg aldri ville utnytte ham økonomisk ved et eventuelt samlivsbrudd. Jeg vil verken ha leiligheten hans på Majorstua, sparepengene hans eller bilen, og det visste han godt.
Selv takket jeg raskt ja til proformaekteskapet. Jeg hadde nettopp kommet ut av et langt forhold og trengte sårt å skifte fokus. Dessuten skulle det bli deilig å vise eksen at jeg kunne gifte meg med en spennende og suksessrik mann, og ikke minst imponere venninnene mine. Jeg følte meg plutselig mye mer selvsikker.
Så våre interesser sammenfalt perfekt, og vi gjennomførte en stille og rolig registrering på Oslo byfogdembete. Helt uten brudekjole, slør, limousin eller ringer av hvite duer på himmelen. Kun vi to, sammen på en helt vanlig ukedag, tok oss fri fra jobb, skrev under i vigselsprotokollen og ga hverandre gifteringene.
Jeg byttet til Mortens etternavn en periode Sørensen låt mer spennende enn mitt opprinnelige Nilsen.
Vi fikk raskt det vi ønsket oss: Allerede etter en måned fikk Morten stillingen som avdelingsleder. Det var fortjent. Og min status som gift kvinne løftet meg ti hakk, særlig i venninnegjengen og hos familien. Den største tilfredsstillelsen eksisterte når jeg fikk meldinger fra eksen som lød: Ønsker deg lykke til, men hadde håpet vi fant tilbake til hverandre . Ja, sånn kan det gå det er når det er for sent at man angrer!
Kort sagt: alt klaffet 100 prosent og mer til.
Etter hvert flyttet jeg inn til Morten, helt naturlig, for å gjøre den lille masken komplett.
En lørdag morgen står jeg på kjøkkenet og lager frokost. Ostesmørbrød, eggerøre, og kaffe latte. Morten trives best med en god og mettende start på dagen. Utenfor vinduet glitrer aprilsolen over Oslo. Vår er min favorittid på året.
Det er mye jeg skal rekke i dag. Besøke foreldrene mine, vaske huset, kjøre en maskin med klær, og kanskje lage noe ekstra godt til lunsj: koteletter, lapskaus eller en god pizza. Tankene mine kretser rundt huslige plikter, akkurat som det skal være for enhver hverdagshusholderske.
Tenk, nå har vårt proformaekteskap vart i tretten år. Datteren vår, Liv, begynner i første klasse til høsten, og lillebror Emil slutter femteklasse med toppkarakterer akkurat som pappaen sin. For han er alt annet enn fiktiv.
For sannheten er: Uansett grunn til at livet tar uventede veier, kan noen av de viktigste forholdene vokse helt naturlig, over tid. Livet er fullt av overraskelser, og ekte omsorg kan vokse på de mest uventede steder det er styrken i et fellesskap, uansett hva utgangspunktet var.
