Den store skilsmissen
I dag har jeg tenkt mye tilbake på de siste fire årene med ekteskap. Vi holdt ut lenger enn jeg trodde var mulig, men selv om jeg og Henrik prøvde å tviholde på kjærligheten, slo ikke røttene våre rot i hagen av familielykke. Nå nærmer skilsmissen seg uunngåelig.
«Skal dere bare skille dere, og så er det ferdig?» spurte Ingrid da jeg ringte henne for å dempe stresset med italienske rundstykker på kafé.
«Ja. Hva annet kan vi gjøre? Vi har snakket ut om det, og jeg tror faktisk det er best for oss begge.»
«Jeg mener ikke selve skilsmissen, altså. Jeg mener selve… hendelsen. Må jo kunne markere det på et vis? Må jo sette et skikkelig punktum!»
Det stakk litt. «Jeg er bare så nervøs for tiden, du trenger ikke trykke ekstra på såret,» svarte jeg, mens jeg vekslet mellom pizza med ananas og sjømatpizza.
«Nei da, kjære, jeg mener jo bare selve dagen! Husker du hvor storartet bryllupet deres var? Jeg betaler fortsatt ned bryllupskaken på kredittkortet. Hvorfor ikke gjøre like mye ut av selve skilsmissen? Restaurant, kortesje, toastmaster kanskje tent brudebro i hagen? Jeg kunne virkelig ha kommet på noe moro!»
«Er det liksom greit, da?»
«Det er mer enn greit det er på tide!»
«Jeg har jo knapt med penger etter dette her. Vi skal kanselleres i folkeregisteret, dele opp alt, og det blir vel splitting av dynetrekk og pynteputer også.»
«Du, jeg kjenner en som kan ordne det meste for en sekk poteter. Resten dekker du inn med gaver. Og så må vi naturligvis tenke ut et ordentlig utdrikningslag en sånn skikkelig hjemmekoselig en, så du får sagt skikkelig farvel til familielivet.»
«Som vanlig, da at vi avtaler å møtes med jentene, men ingen kan fordi alle har hus, unger og alt mulig annet?»
«Perfekt plan.»
Dagen etter dro vi til kontoret til organisatoren Ingrid kjente Camilla het hun. Merkelig nok møtte vi henne på et kjøpesenter, der hun stod bak kassen på en pannekakekafé mens hun samtidig tok imot bestillinger.
«Kan du hjelpe oss?» spurte Ingrid og forklarte situasjonen.
«Selvsagt! Jeg ser det for meg allerede,» sa Camilla og ble ivrig mens hun drømte seg bort: «Bruden, nydelig i svart kjole, sverger at hun aldri skal gifte seg igjen. Brudgommen kan endelig gå rundt i favorittjoggebuksen sin hele døgnet og sier sitt bestemte nei. Alle rusler bort til gullsmeden og sier opp ringene. Gjengen roper Skål! og Lykke til! … Jeg får bare utarbeide resten etterhvert.» Hun snudde seg bort og ropte høyt: «Bestilling nummer sekstifire klar!»
Henrik tok det overraskende nok med godt humør, mens foreldrene var rasende imot. «Alt dette nye tullet dere driver med. Da vi var unge, skilte vi oss bare i stillhet og hatet hverandre til evig tid,» mumlet de. «Vi gir dere ikke en krone for dette.»
Alt var likevel klart på en uke. Etter Camillas plan skulle Henrik forlate leiligheten etter å ha løst ulike oppgaver av oss andre. Han måtte gjennom quiz, synge sanger og vi hjalp eller bestakk ham for å få ham ut så fort som mulig. Blokka vår har ni etasjer, så han fikk bruke heisen. Der stappa vi ham inn med resten av tingene hans og forlover.
Camillas fetter, som tilfeldigvis var politi, stilte opp og knipset bilder hele veien, så hvert øyeblikk ble dokumentert. Etter denne festen var ni personer «registrert» på spøk.
Så ropte Camilla: «Nå til Folkeregisteret!» Vi gikk ut, og etter nye tradisjoner kjørte vi sammen i samme bil før Henrik og jeg offisielt skulle ta hver vår retning igjen. De andre fikk reisekort, småpenger, og plass i fotografens bil. På veien var det konkurranser, fingeravtrykksmoro og tøysete utspørringer. Da vi kom fram, sang vi Åge Aleksandersens «Lys og varme» på full guffe.
Da papirene var signert og samlivet avsluttet, tumlet hele flokken ut. Camilla tok frem et stort fuglebur og foreslo å fange to byduer, men de slapp unna. Folk sang, lo, og gratulerte oss som nyseparerte med stor entusiasme. Mannfolkene slo Henrik på skulderen og ønsket ham et bekymringsfritt liv i frihet, mens konene steilet, så fikk de buketten satt sammen av gamle regningslapper.
«Oj, her er det fest!» utbrøt en annen brudgom fra naboselskapet.
«Nei, dette er faktisk en skilsmisse,» ble det forklart.
Etter å ha sett hvor glade vi var, utsatte flere par i dag sine seremonier.
Når hengelåsen over elvebrua var klippet, og ringene trygt avlevert hos gullsmeden for å dekke noen av utgiftene, dro vi til restaurant. Der ventet Camillas gamle orkestervenner, dagens lunsj og nystekte pannekaker med honning. Selskapet var sponset av «Pannekakeboden nr. 8», hvor Camilla jobbet. Bryllupskaken? En stor pannekakekake, så klart.
«Dette føles som en slags begravelse,» sukket jeg, og så utover stemningen.
«Vi tar jo farvel med det gamle familielivet,» svarte Camilla og inviterte oss ferske single ut på dansegulvet til vår siste dans. Chopins vals strømmet ut over høyttalerne.
Mens jeg danset midt på gulvet, sa jeg til Henrik: «Det ble ikke så ille, vet du.»
Han nikket. «Jeg har aldri sett foreldrene våre komme så godt overens.» Sammen så vi over salen, der fedrene våre la armen om hverandre og sang stille. Tenk at de to bitreste fiendene kunne gråte over dette.
Bordene bugnet av gaver. Sengesett, treningsutstyr, kopper og kar til én, konserbilletter, gavekort på yoga og til og med til strippekurs Til slutt fikk jeg og Henrik hvert vårt nøkkelkort til forskjellige hotellrom i byen, rabattkuponger til «Pannekakeboden nr. 8» og to turer i politibilen.
Kvelden ble rundet av med fyrverkeri og pannekakekake på tilbud. Festdeltakerne dro hjem til sine egne ektefeller og barn. Henrik og jeg gikk hver vår vei uten drama.
Tre uker senere, da fotoalbumet var klart, kom Henrik for å hente neglklipperen sin. Vi bladde litt i albumet sammen, så på svart-hvitt-bildene fylt av lykkelige ansikter og morsomme «kriminalbilder.»
«Det ble egentlig ganske bra,» sa jeg.
«Enig,» smilte Henrik. «Bytter du tilbake til pikenavnet ditt nå?»
«Nei. Jeg har blitt vant til det og egentlig låter Olsen ikke så mye bedre.»
Han lo. «Da går jeg.»
«Vent litt!» sa jeg brått.
Henrik snudde seg spørrende.
«Skal vi ta en middag i pannekakeboden? Rabattkupongene går faktisk ut i dag, litt synd, eller…?»
«Ja, det hadde vært trist å ikke bruke dem,» smilte han. «Visste du at pannekaker er et symbol på nystart? Kanskje det er nettopp det vi trenger. Blir det en date, tro?»
Jeg nølte et sekund. «Tror du ikke det er feil etter en sånn bråkete skilsmisse? Det har jo til og med vært lokalnyheter om oss…»
«Vet ikke, men hvem skal dømme oss? Vi er jo frie nå og kan gjøre hva vi vil, med hvem vi vil. Forresten, neste uke skiller forloveren og forloverkvinnen seg vi er invitert. Vil du bli med?»
Jeg smilte. «Jeg skal tenke på det jeg har jo fått sengesett i gave av dem, så jeg har allerede en presang klar.»Vi lo begge to litt for høyt, litt for lenge, så det var umulig å si om det kom fra lettelse eller ekte glede. Til slutt fant vi jakkene våre, og uten å si mer, gikk vi side om side ut i tidlig vårregn, hver vår retning inn i et Oslo som luktet av smeltende snø og vanilje fra pannekakeboden.
Da jeg kom hjem, lukket jeg døra etter meg og sto alene i entréen. Først var det stille, bare dryppingen fra jakka og ekkoet av egen latter. Så slo det meg hvor stor forskjell det er på å være alene og å være ensom. I det øyeblikket kjente jeg at hele prosessen alt det absurde og såre og morsomme bare hadde vært begynnelsen på noe annet.
Mobilen pep. En melding fra Henrik: «Neste gang vil jeg ha mer blåbær på pannekaken.» Jeg svarte med et bilde av gavekortet og teksten: «De beste tingene i livet får man tilbud på.»
Så lo jeg igjen, satte på musikk, og la meg i sengen med det nye sengetøyet. Det luktet nymalt bomull og liv i endring.
Den natten drømte jeg ikke om fortiden, ikke om en tapt fremtid, men om byen utenfor som åpnet seg, og alle de rare, store, vidunderlige sjansene som kan dukke opp når man endelig tør å slippe taket.
