En liten, unnselig kattunge dukket opp utenfor nærbutikken i bygda, som om den hadde forvillet seg dit fra en annen verden, eller kanskje noen hadde lagt den igjen der. Den lille pelskledde jenta trippet rundt på kalde steinheller, trakk inn potene og skalv av både kulde og den klamme grå disen som hang over stedet. Hun mjauet klagende, men lydene hennes forsvant i blåblå luft og berørte ingen forbipasserende ansiktet hennes var fulldekket av sprukne skorper, øynene smale sprekk mellom betente kinn, og pelsen på ørene og rundt halsen sparsommelig og bustete.
Ingen visste hvor hun hadde kommet fra, men det hele minnet om et drømmesyn hvor alt er trist men ingen reagerer. Inni butikken slapp de ansatte henne inn i varmen nå og da, og dryppet fabelaktige dråper i nakken hennes for å bli kvitt parasitter, selv om det nesten ikke hjalp. Tross det kom kattungen tilbake hver dag, akkurat som om hun fulgte en usynlig timeplan, og tryglet fortsatt sta om et fang å hvile i.
Vinteren nærmet seg med sine ulogiske, spisse kuldegrader, og den vesle dyret, som allerede skalv i minus fem, ville knapt overlevd en natt med minus femten eller tjue, hvis vinteren fant på å gå så langt denne gangen. En av butikkdamene erindret plutselig, liksom slynget inn i minnet av en drøm, at vi hadde hentet en annen forlatt kattunge her om sommeren, og søkte derfor hjelp fra oss igjen.
Da vi kom for å hente lille jenta, snurret hun seg rundt anklene våre som i en merkelig dans, nølende men håpefull, og sirklet gitterburet hun skulle settes i, som om hun skjønte at dette var hennes siste sjanse til å slippe gatenatt. Hun reiste seg på bakbeina og slynget halen rundt hendene våre gjorde alt for å smette inn i et hjerte.
På bildet kunne man straks se at hun led av skabb. Heldigvis var ikke sykdommen langt fremskredet, og kunne behandles. Med noen dråper Stronghold eller Inspector i nakken gikk det ganske fort over, og vi lo litt av de underlige drømmetingene som noen ganger skjer akkurat slik, helt naturlig.
Med én gang hun var kommet inn i varmen i fosterhjemmet, begynte kattungen å male som en gammel traktor, og krevde kos uten stopp. De første dagene vekslet hun bare mellom å spise og å sove, den ene handlingen druknet i den andre.
Navnet kom nesten av seg selv, som det ofte gjør i drømmer Potet. For hun lignet faktisk en liten potetknoll: bulkete og sjarmerende på sin merkelige måte. Men dette stadiet varte ikke lenge; etter to behandlinger var det plutselig en vidøyd, søt liten jente der med våkne, nysgjerrige blikk.
Pelsen på ørene og potene trengte litt lenger tid på å vokse ut, men det var bare et tidsspørsmål før alt ville være på plass. Lille Potet er allerede meldt opp til sterilisering, og gradvis, gjennom drømmens tåke og varme, blir hun forvandlet til en frisk, velstelt og fortryllende katt.
