En barnebarns bønn. Fortelling – Bestemor, jeg har en stor tjeneste å be deg om – jeg trenger virkelig penger. Mye. Barnebarnet kom til henne en kveld. Det var tydelig at han var urolig. Vanligvis stakk han innom Lillian Vik på tirsdager og torsdager. Hvis det trengtes, gikk han i butikken for henne, tok ut søpla. Han har til og med fikset sofaen hennes en gang, den holder noen år til. Alltid rolig, trygg på seg selv. Men nå var han nervøs. Lillian Vik har alltid vært litt bekymret – det skjer jo så mye rart overalt! – Dennis, kan jeg spørre hva du skal med pengene? Og hvor mye mener du med «mye»? spurte Lillian Vik, litt anspent. Dennis var hennes eldste barnebarn. En god og snill gutt. Sluttet på videregående for ett år siden. Jobber og tar noen fag på kveldstid. Foreldrene hadde aldri merket noe galt ved ham. Men hvorfor trengte han så mye penger? – Jeg kan ikke si til deg nå, men jeg lover å betale tilbake. Bare ikke med én gang – jeg må ta det litt etter litt, stotret Dennis. – Du skjønner vel at jeg lever på pensjon, sa Lillian Vik usikkert. – Så, hvor mye trenger du? – Hundre tusen. – Og hvorfor spør du ikke foreldrene dine? spurte Lillian Vik automatisk, og visste egentlig hva Dennis ville svare. Hans far, altså hennes svigersønn, var alltid streng og mente at sønnen måtte klare seg selv. Han skulle ikke rote seg inn i unødvendige saker. – De kommer ikke til å gi meg, bekreftet Dennis. Hva om han har rotet seg bort i noe? Og hvis hun gir pengene, blir det bare verre? Men hvis hun ikke gir, får Dennis kanskje problemer? Lillian Vik så spørrende på barnebarnet. – Bestemor, du må ikke tro noe dumt, sa Dennis og fanget blikket hennes. – Jeg lover å betale alt tilbake om tre måneder! Stoler du ikke på meg? Hun burde kanskje gi. Selv om han ikke skulle betale tilbake. Det må jo være én i verden som alltid støtter ham. Han fikk ikke miste troen på folk. Hun hadde disse pengene for nødstilfeller. Kanskje dette var det rette tilfellet. Dennis hadde jo kommet til henne. Hun var ikke så gammel at hun trengte å tenke på begravelsen sin enda. Og noen ville uansett sørge for det når tiden var inne. Det er de levende vi skal tenke på. Og vi må stole på de nære! Det heter seg: Låner du bort penger, må du si farvel til dem. Ungdom i dag er jo så vanskelig å forstå. Man vet aldri hva de har i tankene. Men Dennis hadde aldri sviktet! – Greit, jeg skal gi deg pengene. For tre måneder, som du ber om. Men er det ikke bedre om foreldrene dine vet om det? – Bestemor, du vet at jeg er glad i deg og alltid holder det jeg lover. Hvis du ikke kan, prøver jeg å ta et lån – jeg tjener jo litt. Neste morgen gikk Lillian Vik i banken, tok ut pengene og ga dem til barnebarnet. Dennis lyste opp, kysset bestemor og takket: – Tusen takk, bestemor. Du er det nærmeste jeg har. Jeg lover å betale tilbake! sa han og forsvant. Lillian Vik kom hjem, helte seg en kopp te og begynte å tenke. Hvor mange ganger i livet hadde hun selv trengt penger desperat? Og det hadde alltid vært noen som hjalp henne. Nå var tidene annerledes, alle måtte klare seg selv. Vanskelige tider! En uke senere kom Dennis innom i strålende humør: – Bestemor, her er litt penger tilbake, jeg fikk forskudd på lønna. Kan jeg komme innom deg i morgen, sammen med noen? – Selvfølgelig, jeg skal bake den favorittkaken din med valmuefrø, smilte Lillian Vik. Hun tenkte at det var bra, kanskje hun endelig fikk vite hva det hele handlet om. Nå fikk hun sjansen til å forsikre seg om at Dennis hadde det bra. Dennis kom på kvelden, ikke alene. Ved siden av ham sto en tynn jente: – Bestemor, møt Lise – Lise, dette er verdens beste bestemor, Lillian Vik. Lise smilte sjenert: – God kveld, Lillian Vik, og tusen takk! – Kom inn, det er hyggelig å hilse på deg, sa Lillian Vik lettet. Jenta ga et godt inntrykk. Alle satte seg rundt bordet med te og kake. – Bestemor, jeg kunne ikke si alt før. Lise var veldig redd, moren hennes fikk plutselig alvorlige helseproblemer. Ingen kunne hjelpe. Lise er skikkelig overtroisk og forbød meg å fortelle deg hvorfor jeg trengte penger. Men nå går det bra, moren hennes har blitt operert. Legene sier det ser lovende ut, sa Dennis og så på Lise, – ikke sant? Han tok henne i hånden. – Tusen takk, du er så godhjertet, jeg er ubeskrivelig takknemlig, svarte Lise og tørket sine øyne. – Nå, vennen, ikke gråt, alt er over. Kom, så følger jeg deg hjem. Det er sent, sa Dennis og reiste seg. – Ja, gå, barn. God natt og alt godt, sa Lillian Vik og laget et kors-tegn til et ønske om lykke. Barnebarnet hadde blitt voksen. En fin gutt. Det var riktig å stole på ham. Penger betyr ikke alt, det viktigste er å komme nærmere hverandre. Etter to måneder returnerte Dennis alle pengene og fortalte: – Tenk, legen sa at vi rakk det akkurat. Hvis ikke du hadde hjulpet, kunne alt gått galt. Takk, bestemor. Nå skjønner jeg at det alltid finnes noen som hjelper deg i vanskelige tider. For deg gjør jeg hva som helst! Du er verdens beste! Lillian Vik strøk Dennis over håret, slik hun gjorde da han var liten. – Sånn, nå kan du gå. Kom gjerne innom med Lise igjen! – Klart vi kommer, svarte Dennis og ga henne en klem. Lillian Vik lukket døren bak ham og husket hvordan hennes bestemor alltid hadde sagt: – Man skal alltid hjelpe sine egne. Sånn har det alltid vært her i Norge. Den som alltid møter folk med åpent ansikt, har nære som aldri snur ryggen til. Det må vi aldri glemme!

Bestemor, jeg har en stor tjeneste å be deg om. Jeg trenger virkelig penger. Mye penger.

Erik sto i døren tidlig på kvelden. Henda dirret, blikket flakket nervøst. Som regel kom han innom et par ganger i uka, og da smilte han alltid rolig, tok gjerne en tur på butikken for henne, kastet søpla, til og med fikset sofaen hennes da fjærene røyk. Den skulle visst holde en stund til, mente han. Men i kveld Nei, i kveld var det uro i hele ham.

Solveig Pedersen kjente uroen fylle hele stua. Verden hadde forandret seg, det var mye som kunne gå galt!

Erik, kan jeg spørre deg hvorfor du trenger penger? Og hvor mye snakker vi egentlig om? spurte Solveig, prøvde å ikke la stemmen dirre.

Erik var barnebarnet hennes, eldste i søskenflokken. En god gutt, alltid hjelpsom og varm. Hadde fullført videregående året før, nå arbeidet han deltid og tok enkeltfag på nett. Foreldrene hadde aldri sagt noe vondt om ham. Men hvorfor trengte han nå plutselig mye penger?

Jeg kan ikke fortelle deg alt nå, men jeg lover du får alt tilbake, bare ikke med en gang. I rater, sa Erik lavt, og klødde seg nervøst i nakken.

Du skjønner jo at jeg bare har min pensjon å leve på, forsøkte hun. Så hvor mye da?

Hundre tusen kroner.

Hvorfor spør du ikke foreldrene dine? svarte Solveig automatisk, selv om hun visste svaret. Sønnen hennes, Eriks far, var så streng og mente sønnen skulle klare seg selv, bli voksen, ikke forvente hjelp til alt.

De gir meg ikke, stønnet Erik. Nøyaktig som hun hadde tenkt.

Hva om han har rotet seg bort i noe dumt? Hvis jeg gir ham penger, blir det kanskje verre. Men hvis jeg lar være, får han kanskje større problemer Solveig så anklagende på ham.

Bestemor, det er ingenting galt, jeg lover, hastet Erik frem, tydelig misforstått blikket hennes. Jeg betaler tilbake om tre måneder, jeg sverger! Stoler du ikke på meg?

Kanskje burde hun hjelpe. Selv om hun aldri fikk pengene igjen. Man må vel støtte sine kjære når de trenger det som mest. Erik hadde tross alt kommet til henne. Hun hadde lagt disse pengene til side for vanskelige tider kanskje var tiden her nå. Han kunne ikke miste troen på at folk bryr seg. Mine penger kan ikke redde meg når jeg er borte. Jeg må tenke på dem som lever, på familien min, på tilliten mellom oss!

Det sies jo; låner du bort penger, ta farvel med dem. De unge nå for tiden man vet jo aldri hva de går og tenker på. Men Erik hadde aldri sviktet henne!

Greit, du skal få de pengene. På tre måneder, som du sier. Men kanskje foreldrene dine burde vite det?

Bestemor, du vet jeg er glad i deg. Og jeg holder alltid det jeg lover. Hvis du ikke kan, så prøver jeg heller å ta opp et lån. Jeg har jo jobb.

Neste morgen gikk Solveig til Sparebanken, tok ut pengene og ga dem diskret til Erik.

Erik lyste opp, ga henne et kyss på kinnet og takket:

Tusen takk, bestemor. Du er den viktigste for meg. Jeg skal betale alt tilbake, jeg lover! sa han før han forsvant ut døra.

Da Solveig kom tilbake, laget hun seg te og ble sittende i tankene. Jeg har også hatt mine stunder hvor penger var alt. Og det fantes alltid noen som hjalp. Nå er det visst alle for seg selv det er en underlig tid.

En uke seinere kom Erik igjen, med et bredt smil og veska i hånda:

Bestemor, her, dette er en del tilbake. Fikk forskudd på lønna. Og kan jeg komme innom i morgen, men ikke alene?

Så klart, sa Solveig og smilte varmt. Jeg baker makronkake til deg, vet du, den du er så glad i.

Det var godt at Erik kom. Kanskje får jeg vite hva det handler om, tenkte hun. Hun ville være sikker på at det virkelig sto bra til.

Erik kom inn døra kvelden etter, ikke alene. En spedbygd jente sto ved siden av ham.

Bestemor, dette er Ingrid. Ingrid, dette er bestemor, Solveig Pedersen.

Ingrid smilte sjenert og nikket.

God kveld, fru Pedersen. Tusen takk for hjelpen!

Kom inn, så koselig, sa Solveig lettet. Hun så straks at hun likte jenta.

Alle satte seg med te og makronkake.

Bestemor, jeg kunne ikke si alt før. Ingrid var helt fra seg, mora hennes ble plutselig syk. Ingen andre kunne hjelpe. Ingrid er litt overtroisk, og hun ba meg tie om det. Men nå er det fint, operasjonen gikk bra. Det ser lovende ut, sa Erik, og holdt Ingrid i hånden. Ikke sant?

Tusen takk. Du er så utrolig snill, Solveig, snufset Ingrid, og så vekk.

Så, lille venn, det er overstått nå, sa Erik og reiste seg. Bestemor, vi må snart dra. Det er sent.

God natt, barna mine, måtte alt gå bra, ønsket Solveig, og lagde kors over dem i døra.

Barnebarnet mitt er blitt voksen. En god gutt. Det var riktig å stole på ham. Det handlet ikke bare om penger. Nå står vi hverandre nærmere enn før.

To måneder senere fikk Solveig alt tilbake, og Erik så henne rett i øynene:

Tenk, legen sa vi kom tidsnok. Hvis ikke du hadde hjulpet da, kunne det ha gått riktig galt. Takk, bestemor. Jeg visste ikke hvordan jeg kunne hjelpe Ingrid. Nå vet jeg at det alltid finnes noen som stiller opp. Jeg gjør alt for deg, du er verdens beste!

Solveig rusket ham i håret, som da han var liten.

Så, løp av gårde. Kom innom med Ingrid, da. Jeg blir glad!

Selvfølgelig, bestemor! svarte Erik, og ga henne en god klem.

Hun lukket døren bak ham og tenkte på sin egen bestemor, som alltid hadde sagt:

«Du skal alltid hjelpe dine nærmeste. Sånn har vi gjort det i Norge så lenge jeg kan huske. Den som møter andre med et åpent hjerte får varme tilbake. Ikke glem det.»Solveig trakk sjalet tettere rundt skuldrene og lente seg tilbake i stolen. I vinduskarmen blafret flammen fra stearinlyset, og under lyset lå en krøllet konvolutt med navnet hennes, skrevet i Eriks skrå håndskrift. Hun smilte. Livet gikk videre, nye generasjoner fant sine egne veier, men litt av det gamle holdt fremdeles; omtanke, ansvar og lengselen etter å bety noe for andre.

Ute småregnet det mot ruten. Hun kjente en uventet, stille glede vokse i brystet varm og lett, som når snøen forsvinner og hestehoven titter frem om våren. Kanskje var det dette som var hemmeligheten: Å våge å tro på de unge, slippe taket i frykten, og heller åpne døren på vidt gap når livet banket på.

Med hjertet bankende av takknemlighet reiste hun seg for å sette på mer te. Kanskje skulle hun bake en ekstra kake, i tilfelle det kom flere. Hun visste én ting med sikkerhet: Hennes tid med å gi var slett ikke forbi. Kanskje var det nå det virkelig begynte.