Lillemor
Han kalte henne Lillemor allerede første gang de møttes, da han slengte seg ned på setet ved siden av, like rødt og fløyelsmønstret som det Signe satt på, begge blankslitte av generasjoner konsertgjengere.
Han lot blikket gli rundt i salen, tok inn stemningen, før han snudde seg mot sin sidemann.
Hva sier du, lillemor, kjeder du deg? Han pustet ut, prøvde å legge det ene benet over det andre, men mellomrommet mellom stolradene i Oslo Konserthus var altfor trangt. Skotuppen stanget i seteryggen foran, ankelen vred seg ukomfortabelt, og Morten skjærte en grimase.
Signe lot som hun ikke merket ham, stirret konsentrert mot scenen, selv om det bare var folk som skrudde på lydkabler og trillet bord på rekke, akkurat som på enhver konferanse. Det var lummert og tungt.
Signe fikk alltid vondt i magen av folkemengder, å sitte slik, skulder mot skulder, uten noe sted å gå.
Ja, ja… Morten strøk seg på haken. Dette går rett i dass, lillemor. Tror du virkelig vi får vite noe nytt her? Jeg har lest alle innledningene, jobben min, vet du. Ingen verdens ting av betydning.
Signe snudde seg og lot det blikket sitt falle hardt på ham.
Pent kledd, i dress og slips, rydde sko, men likevel var det som om han ikke hørte hjemme i sitt eget antrekk. En skøyer, en slags bråkmaker, alltid med det bustete håret to virvler pekte i hver sin retning på toppen av skallen, myke og lette lokker.
Morten, sa han før Signe rakk å åpne munnen, og rakte henne den store neven sin. Hva sier du, skal vi stikke og spise lunsj? Du er jo så liten, jeg får lyst til å mate deg. Kom igjen, vi bare går ut!
Lyset ble dempet, på scenen marsjerte menn og kvinner med tilgangskort og stive ansikter, folk klappet, men Morten dro ufortrødent med seg sin Lillemor, tråkket folk på tærne, unnskyldte seg, og stappet slipset inn på plass i jakken hver gang det spratt ut som om det rakk tunge til de stive konferansegjengerne.
Hva er det du gjør? Slipp! Hører du! Signe prøvde å rive hånden løs, skjøv på ham, men lyktes ikke, og måtte småjogge etter ham ut av salen.
I foajeen, idet applausen nådde høydepunktet og noen begynte å tappe i mikrofonen for ro, sa hun irritert:
Slipp! Jeg må tilbake, skrive referat, har fått det i oppdrag!
Hun presset notatblokken til brystet, mistet pennen, bøyde seg etter den, men Morten plukket den opp først.
Gi slipp på alt det skribleriet der, lillemor! Jeg mailer deg hele referatet. Nå skal vi spise først litt vann. Du ser blek ut og pulsen går som et lokomotiv. Ja! Garantert! Han tok pulsen hennes, klikket med tungen. Luft, mat, og null konferanse!
Hun hadde det ikke godt, kjente hjertet slo hardt og raskt, helt opp i tinningen.
Ingen hadde pleid henne slik før. Som regel var det Signe som passet på moren, mannen, datteren. Det føltes bare slik, det normale. Tøft iblant, og hun lengtet etter å være liten og lettsindig, drikke vin, le, være ukomplisert som de kvinnene i romantiske filmer. Men hun fikk jo aldri sjansen.
Den sjansen ga Morten henne.
Plutselig satt hun ved et bord på den lune restauranten tvers over Stortingsgata, og kelneren kom smilende med to glass presset juice, så oransje og skinnende at det så ut som ren sol var presset ned i glasset, sitrus fra fjerne land.
Her, drikk. Og vann også. Så, hva skal vi spise? spurte Morten.
Hun syntes sikkert hun måtte tiltale ham. Signe var ganske pen, slank, mild av vesenet. Hun kunne sikkert vært ettertraktet, hadde det ikke vært for det tretthetsskyggen som alltid hvilte over ansiktet hennes. Snart førti, familie, kjærligheten borte hvordan kunne hun blomstre som en mairose da?
Men Morten likte henne nettopp slik, sliten og liten. Lillemor.
Jeg trenger ingenting. Jeg skal bare trekke pusten og gå tilbake. Allerede mye bedre! pep hun lavt.
Det får du ikke lov til. Først skal vi ha pannestekt torsk, salat, og og Lillemor, hva vil du drikke?
Han så opp fra menyen, kjekk, nybarbert, litt rampete, luktet svakt av sigaretter og herreparfyme, bøyde seg mot Signe.
Hun rødmet, rynket brynene.
Hun var gal! En fremmed mann sleper henne inn på restaurant, kaller henne «Lillemor», ordner hårlokket hennes, og hun hun myknet. Ubegripelig.
Akkurat der han hadde tatt på henne, brant et lite merke, og små elektriske støt gikk nedover ryggen.
De drakk hvitvin, og Morten snakket om årene på anlegg i Nord-Norge, hvordan han dro rundt fra sted til sted, og om vennen sin Eirik sammen hadde de startet firma, bygget hytter, laget arbeidslag, tjent til levebrød.
Vi ville leve godt, ikke fryse, ha det komfortabelt. Du må spise! nikket han stadig mot Signes tallerken. Skål for deg, Lillemor! Da jeg så deg, tenkte jeg: Den jenta der må jeg mate! Skal jeg bestille mer?
Hun ristet forsiktig på hodet. Sakte fløt hun bort, beruset av vin, mat, og ikke minst at noen så henne, ville mate henne fordi hun var liten og sliten.
Slik var det ikke hjemme. Signe vokste opp alene med moren sin. Mor jobba dag og kveld Signe lagde seg frokost selv, ventet på moren om kvelden, varmet opp middag, vasket opp mens mor tok en dusj, la seg sent.
Nyttårsaften kom alltid mor hjem først i ellevetiden. Hun jobbet på Rema, og siste timene før rakettene skjøt opp, gav ekstra kassaoppgjør.
Maria kom utmattet og likblek hjem. Signe la frem kjolen, hjalp med håret, og sammen gikk de ut til gjestene.
Gjestene var alltid der naboer, venninner, fjerne slektninger, alle pratsomme og ofte allerede fulle. Signe passet alltid på at moren ikke sovnet etter første snaps.
Maria drakk kun akevitt, champagne var barnslig, men akevitten det var ekte saker!
Men kroppen til Maria ga opp; etter bare en skål snorket hun ved bordet. Signe dyttet til mor, hun skvatt til, kom til seg selv, så på folkene rundt, lo, holdt en skål, men alltid med en bismak av fortvilelse.
Hvordan kunne Signe tillate seg selv å være svak? Ikke aktuelt!
Hun giftet seg tidlig. Even var nesten ti år eldre, forstandig, men aldri kjærlig, fåmælt hun var som en skrue i systemet hans, funksjonell, pen, god husholderske, men ikke noe mer.
Signe krevde neppe mer heller. Hun hadde fått sitt: egen familie, leilighet, ikke lenger sammen med en utkjørt mor med hovne bein og triste gardiner nå hadde hun stor stue, bibliotek, kjøkken, balkong, og mannen sin. Alle misunte henne særlig fordi svigermor aldri la seg bort.
Men Signe het alltid bare «Signe», eller «Signe Johansdatter».
Even, mor, venninner alle ropte «Signe».
Inntil nå. Lillemor. Og det var vin, og mat, og noen spurte henne: Hva tenker du på, hva vil du?
Even hadde aldri spurt. Ja, de snakket om økonomi, ferier og dagligdagse ting, men det handlet alltid om hans beslutninger. Signe etset inn sin del i hverdagen, selv om hun tidvis følte seg som luft.
Men Morten så snart de satt til bords på restauranten, sørget for at hun slapp å fryse, skulle ha henne til å sitte lunt, ikke i trekk.
Omsorgsfull
Han forhørte seg, og Signe svarte sjenert. Ja, hun hadde en mann. Og datter. Hun het Malene Malene fikk hun tak i en språklærer til, og nå skulle Malene på utveksling til Tyskland.
Malene var ikke ønsket, ikke drømt om, bare «laget». Even skulle være far, mente hans mor, og Signe var ung, fikk det vel til. Men nei, det kom ikke. År etter år, prøver, klinikker, skuffelse. Så kom Malene til slutt. Even holdt avstand hele svangerskapet, rørte aldri magen, småpratet ikke med babyen i magen. Han sa bare:
Når den er født, kan jeg oppdra. Når skal du til legen? Kan kjøre deg.
Han hentet henne hjem fra Ullevål, som han skulle, med blomster og venner rundt. Måtte at Malene la på seg, vokste, fikk det beste. Signe ammet, Even kjøpte mat og passet på at alt gikk riktig. Når helsesykepleier kom, sørget Even for at hun vasket hendene og varmet stetoskopet.
Sliten? spurte bestevenninnen Guro. Barn er ingen dans på roser. Tar Even ansvar?
Signe trakk på skuldrene. Kanskje. Men det kjentes alltid for lite…
Det hadde sin sære sjarm å være litt martyr. Alle syntes synd på henne, ingen på Even han var så taus og hard.
Men Morten, han syntes oppriktig synd på henne, og tvang henne til å spise nydelige småretter hun helst ikke skulle ha.
Jo, kom igjen, lillemor! formante generøse Morten. Spis! Jeg slipper deg ikke før du spiser.
Signe nippet, så på «redningsmannen» og spiste.
Han fulgte henne til Nationaltheatret, og hun unnskyldte seg for ikke å bli med lenger.
Samme kveld fikk hun foredragene fra konferansen på e-post.
«Til Lillemor fra Morten!» sto det i emnefeltet.
Signe klappet igjen laptopen i en fart, men Malene rakk visst å se det.
Tulle-navn! sa Signe irritert. Offisielle dokumenter, så skriver de sånt tull!
Malene svarte ikke, skrudde opp musikken og forsvant i hodetelefonene…
Signe, Malene, jeg er hjemme! Kom, middag! ropte Even ute i gangen.
Even, sliten etter T-bane og overfylt buss, dro av seg skjorta, gikk rundt halvnakent, byttet til shorts med grønne palmer, åpnet verandadøra og pustet ut.
Han luktet svett, syrlig, som klær slengt i skittentøyskurven.
Jeg skal ikke dusje hver dag! Jeg blir jo tørr og klør. I morgen, Signe! svarte han til hennes rolig mas. Ferdig! La oss spise!
De spiste i taushet, hver i sine tanker. Signe på Morten, hans dufter, rene klær, litt rampete vesen
Han ringte henne på jobben allerede dagen etter.
God dag, lillemor! Hvordan har du det? Har du spist? lød stemmen i telefonen, Signe så seg nervøst over skulderen, redd kollegaene skulle høre. Telefonen hennes runget.
Nei ikke rukket det mye å gjøre, svarte hun lavt. Lillemor. Hun var Lillemor. Myk og sårbar Kaldt rislet det nedover ryggen.
Dropp alt, kom deg ned! Jeg venter på deg i kafeen her. Du trenger mat. Kom igjen! Venter!
Hun stotret noe uklar, ba seg ut en halvtime, trykket på heisknappen med brennende kinn. Nå trodde sikkert alle at Signe Johansdatter skulle møte elskeren sin.
Jo, hun kalte ham det for seg selv: elsker. Det var spennende og litt farlig.
På kaféen dukket Morten opp i T-skjorte og jeans, fortsatt litt bustete, men frisk og blid.
De drakk kaffe, Signe fortalte fra barndommen, Morten lyttet.
Lillemor, du er så pen, vet du det? La oss kjøpe deg en kjole! Jeg kjenner folk i byens beste butikker. Jeg vil se deg i kjole.
Og han fikk det til ikke med det samme, men en kveld kjørte han henne til Paléet, viste henne hvor hun skulle inn, satte seg på benken og ventet mens damene løp rundt henne.
Herregud, som han så på henne! Sultent, begjærlig! Even kunne aldri matche det.
Jeg har aldri opplevd slik før! sukket Signe i telefonen til bestevenninnen Guro. Som på film. Jeg fikk føle meg som kvinne og jeg likte det!
Men Even da? spurte Guro.
Han vet ingen ting. Og skal ikke vite noe heller. Du må ikke si noe! Kan du ta vare på kjolen? Den koster skjorta! Hva gjør jeg nå?!
Guro trakk på skuldrene. Det som skjer, det skjer.
Vet ikke, Signe Du tuller med ilden. Even er en tørrpinn, men tenk på alt han faktisk har gjort kjørte til Telemark for melk, holder styr, kjøper bil, fikser ting, får dere til Syden. Han er enkel å forstå! Men Morten vet du egentlig hvem han er? Hvor penger hans kommer fra?
Ikke peiling, men hva gjør det? Guro, du skjønner ikke, å bo med Even er døden sakte men sikkert. Du er misunnelig!
Guro bare nikket. Kanskje, men på Even, ikke på Morten…
Signe kom senere hjem, lagde rask mat, spiste ikke selv, bare satt og rørte i tevannet.
Mamma? Er du her? Jeg har bedt fem ganger om litt brød! ropte Malene og hentet brødskalken selv. Helt tomt for brød! konstaterte hun skuffet.
Signe nikket, strøk brynene sammen, gikk ut av kjøkkenet for å drømme.
Even og Malene ga henne forundrede blikk.
Signe kunne drømme i timevis, kjente at hendene svettet av uro.
Morten var så varsom, kunne kysse, lo av klønetheten hennes, synes synd på henne, kalte henne Lillemor, matet henne, sendte gaver som ble gjemt hos Guro, overførte penger på konto, nattlige meldinger. Signe låste seg inne på badet, leste, slettet sporene igjen, ventet, leste. Så slo hun av mobilen, vasket seg i kaldt vann og krabbet i seng.
Even snudde seg mot henne, la den tunge armen over henne, rapte, mumlet et eller annet. Signe bare svarte svalt og lå i ro. Ja Skam at Even fantes, skam at hun aldri hadde fått vite hvordan det var å være Lillemor liten, pen og begjært. Alle årene bortkastet
Men nå, nå hadde hun Morten, og han var hennes lykke.
De møttes hjemme hos Morten, stor og lys leilighet med vinduer fra gulv til tak, ingen gardiner, utsikt mot Barcode, hovedstadens lys over fjorden. Hodepine av champagne og Mortens parfyme. Lakenene av ekte silke…
Verden knistes i tusen stjerner, fyrverkeri, landet mykt på lakenene. Magisk
Hjemme ble det kaldt og ubehagelig. Hun følte alle visste om henne og Morten, at Malene sendte skråblikk, Even så strengt på henne.
Hun fant på unnskyldninger for å være borte, kom hjem sent, kunne da sitte alene på kjøkkenet og drømme.
Signe! Hvor er du? Jeg kjøpte kål, du lovte å kutte! hørte hun stemmen til Even på høyttaleren, skvatt, så bort på Morten som svømte langs kanten. Kald trekk fra utendørsbassenget sved mot huden.
Signe hadde aldri badet på Frognerbadet, men Morten tok henne med, badedrakt, badet i dampen som for opp fra det kalde vannet. Få folk, en drøm. Oppe på tårnet kunne du se mot skøytebanen i St. Hanshaugen, men det brydde ikke Signe seg om. Hun, Lillemor, så bare på sin kavaler. Endelig funnet. Endelig kjærlighet. Kjære Gud
Kål? stammet hun, snurret seg inn i håndkle. Glem det. Jeg blir sen. Har Har dratt i bassenget med Guro. Må trene ryggen, har fått beskjed. Vi tok abonnement. Kålen tar vi i morgen. Hade, Guro roper på meg.
Hun la raskt på, svelget tørt. Må sende melding til Guro i tilfelle Even ringer!
Ventet på svar, hvisket nervøst, men hørte så bestevenninnens stemme rolig:
Signe, jeg tok med karve til dere. Skal jo kutte kål med karve, ikke sant. Var innom markedet, så jeg stakk innom. Even hadde skrudd på kjelen, svarte Guro. Karve, ja…
Signe beit seg i leppen, lette etter Morten med blikket. Han sto der allerede, strakte musklene, gjorde seg klar til å stupe fra tårnet. Nedenfor sto unge jenter og fniste.
Jaha, småpiker! Klar, ferdig, gå! ropte Morten, hoppet, landet elegant, vinket mot Signe fra vannet. Kom da, Signe! Kvelden er ung!
Jentene så på henne, vurderte «Signe». Plutselig følte hun seg stygg, middelmådig, med slapp mage og håpløst bleke lår. Svømte klønete som en frosk, og ansiktet stivnet til.
Og der ute spilte de vannpolo, bet seg fast til Morten. Han lo, og brydde seg ikke da Signe plutselig var borte. Han skjønte familie, kål, plikter. «Bare la henne gå!»
Hjemme var det mørkt i gangen og stua. Kun kjøkkenlyset brant.
Even satte lydløst en panne speilegg foran henne.
Hungersnød etter svømmeturen? Vil du ha litt pølse? Han helte opp en stor kopp te.
Hun ristet på hodet, turte ikke se på ham, stakk bare gaffelen forsiktig i egget.
Visste han alt? Hva nå? Hvorfor var han så rolig?
Signe begynte Even, etter stillheten. Guro var innom. Insisterte på å hjelpe til, men jeg jaget henne ut. Skjønner ikke hvorfor hun skal inn på ditt kjøkken. Hun la igjen noen poser under bordet, sier det er dine. Er de det?
Signe løftet duken, så på pakkene, trakk på skuldrene.
Neeei, glem det. Even lyste nesten opp. Te til meg også, tørst. Eller Hent cognacn da. Trenger cognac, sa han.
Hun spratt opp, åpnet barskapet, men stivnet.
Lillemor, hørte Signe mannens stemme, hun snudde seg brått og møtte blikket hans. Jeg mener, det er smuler på duken etter Malene. Tørk av, ta kluten. Han så på henne med et tungt blikk, vendte seg vekk…
De drakk cognac sammen. Stille, unnvikes blikk.
Even reiste seg, forlot henne.
Guro, han har dratt! Gikk ut selv, la igjen nøkkelen. Guro! hulket Signe inn i telefonen, stirret på sitt eget oppskakede ansikt i speilet, så hvordan alt var falt sammen. Hun luktet fortsatt klor, ryggen var sliten. Hvordan kan han? Er det sånn menn gjør? Han bare går fra oss!
Så ble hun sint, knyttet neven, slo i bordet.
Nettopp, Signe. En ekte mann, dessuten. Andre ville tatt til nevene, men Even bare gikk ut, la igjen alt i sin egen leilighet! Kan du i det hele tatt snakke slik om ham? svarte Guro tørt. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke gikk. Du har penger, Malene gjør det bra, Even er ingen dranker, gjør alt. Vil du ha «filmromantikk» og komplimenter, så gi det selv! Menn er som barn! Gi dem ros, så gir de tilbake. Nei, denne gangen støtter jeg deg ikke. God natt.
Signe la fra seg mobilen og hulket stille.
Malene besto eksamen, dro på hyttetur med venner, sa ingenting til moren, bare la igjen en lapp.
Morten dukket opp en uke etter, kastet seg ut av skyggene ved inngangen.
Hei, lillemor! hvisket han og trakk den røde vinterkalde ansiktet ned i jakken. Lengta etter meg?
Signe hadde ringt ham mange ganger, men han svarte aldri, kom bare nå…
Morten… sa hun matt. Hva gjør du her?
Jo, det er jo på tide å betale tilbake, lillemor! Han tok tak i armen hennes.
Hva mener du? Hva er dette?
Hun forsøkte å vri seg løs, men han holdt hardt.
Jeg har matet deg, ikke sant? Kosa oss, ja! Nå trenger jeg hjelp, pus. Du har arvet morens leilighet fem millioner, kanskje. Selg den, og denne dere bor i, også. Kom, inn, vi må prate!
Lillemor skrek redd, prøvde å slite seg, men det var ingen ute i gården.
Lås opp, lillemor, jeg fryser, pushet Morten.
Hun snufset, begynte å falle sammen i snøen, men da løsnet taket hans brått. Han snudde seg, falt overende.
Bak stod Even, uten lue, bustete, med knyttnevene høyt.
Forsvinn! Gå, ellers teller du ikke bena dine! brølte han, fór løs, men Signe fikk dratt ham bort.
Morten lo hæst, men det stilnet da Even slo ham i ansiktet.
Forsvinn! Hold deg unna Signe! brølte Even, plukket opp en blå lue, tørket blodet av nesen med den, og såg på kona. Kom. Nå går vi hjem. Det er kaldt.
Hva de snakket om den natten, bare månen og vinden vet. Kjøkkenet badet i måneskinn, klokka tikket. Så ble det mørkt, og de to satt der mann og kone, som uansett bestemte seg for å fortsette.
Aldri siden kalte noen Signe for Lillemor. Og hvis noen gjorde det, skvatt hun og så bort.
Morten kom aldri tilbake. Han hadde funnet en for sta mann.
Han hadde jo regnet ut alt: Signe var arveløs, ensom, trett, og snart kunne hun latt ham ta alt. Men han ble for ivrig, Ivar presset på for at han skulle betale gjelda. Det gjorde vondt i ribbeina…
Så han måtte gå på hardkjør, kreve penger. Lyktes ikke. Men det finnes alltid flere «lillemødre» der ute: slitne, usettede, triste. Morten skulle nok finne dem og forsyne seg.
Men for nå måtte han flytte ut av silkeleiligheten med utsikt til Barcode. Sånn er livet. Det kommer nye sjanser! Om ikke Ivar bestemmer annerledes…
