Arne kjente ikke igjen sin egen kone; han forsto ikke hva som skjedde med henne. Vera hadde alltid holdt hjemmet i orden, laget mat, vasket klær og strøket skjorter, men nå hadde hun plutselig sluttet å gjøre alt dette. Forsiktig spurte Arne hva som var galt, og Vera svarte:
Jeg har stelt for dere i alle disse årene. Kan jeg ikke få hvile litt?
Arne fikk en foruroligende mistanke om at Vera hadde funnet en annen, og han bestemte seg for å sjekke tingene hennes. Plutselig, i håndvesken hennes, fant Arne et merkelig brev.
Det føltes som om det var et annet liv, lenge siden nå. Vi hadde vært gift i sytten år, og aldri hadde jeg sett Vera slik før. Hun var alltid vennlig og forståelsesfull, aldri kranglete eller hemmelighetsfull. Det var derfor jeg valgte henne. Hver morgen sto hun opp tidlig og lagde havregrøt eller eggerøre til meg og våre to sønner. Etter jobb gikk hun rett i gang med middagen. Hver søndag strøk hun femten skjorter én til hver dag, til meg og guttene, selv om guttene sjelden brukte så mange. Jeg innså etter hvert at det ikke var lett å gjøre dem like ordensmennesker som jeg selv.
Men plutselig, en periode, bestod frokosten av knekkebrød eller brødskiver, og Vera foreslo at vi kunne lage dem selv. Til middag, om vi var heldige, sto restene fra gårsdagens lapskaus i kjøleskapet. Andre ganger fant jeg bare en lapp: “Er hjemme etter ni kok pasta.”
Den første uken trodde jeg det var på grunn av et kurs på forskningsinstituttet der Vera jobbet, men kurset var over, og hverdagen ble ikke som før.
Til slutt våget jeg forsiktig å spørre hva som var i veien. Vera trakk bare på skuldrene og svarte:
Er det så rart om jeg vil ha et eget liv? Jeg har stell og ordnet alt for dere i alle disse årene. Kan jeg ikke få litt fri?
Selvfølgelig, det må du da få, svarte jeg, men klarte ikke å skjule uro.
Jeg ville spørre hvor lenge dette litt kom til å vare, men lot det være. Uka gikk, og Vera forsvant stadig ut av huset til kino, teater eller kunstutstillinger. Jeg la også merke til nye kjoler i skapet, mer dristige plagg enn før, og om morgenen brukte hun tiden på å legge sminke istedenfor å dekke frokostbordet. Mine dårlige tanker bet seg fast hadde hun fått seg en annen?
Jeg var flau for å tenke slik, men til slutt lot jeg frykten ta overhånd: Jeg sjekket meldingene hennes, kontoutskriften; jeg lette til og med gjennom innholdet i håndvesken hennes. Der, i en innerlomme, fant jeg et gammelt, falmet brev, tydelig lest mange ganger. Det var utvilsomt et kjærlighetsbrev med ord bare en nær mann kunne ha skrevet. “Vera, som jeg savner deg, ingen ord kan beskrive hvor tungt det er å vente på at vi skal møtes igjen. Overalt føler jeg ditt nærvær, ser etter smilet ditt men finner det ikke …”
Det var vondt å lese. Ut fra slitasjen hadde denne romansen pågått lenge, og det sved i hjertet hadde våre år sammen vært en løgn? Kunne jeg skjønt et kort flørt med en kollega, men så lenge var det mulig?
Jeg tiet i tre dager, og grublet på alt jeg hadde ofret, alle fristelser jeg hadde sagt nei til. På den tredje dagen brast det for meg.
Jeg vet alt, sa jeg lavt.
Hva mener du med alt? spurte Vera rolig.
Stemmen hennes var overraskende avbalansert. Men jeg kunne ikke ta feil jeg hadde lest brevet.
Du ser noen, sa jeg det var mer en påstand enn et spørsmål.
Vera lo.
Sludder, Arne. Er du alvorlig nå?
Hvis hun bare hadde innrømmet noe, eller begynt å gråte da hadde det vært lettere. Men slik …
Jeg har lest brevet! utbrøt jeg. Tror du jeg er dum? Slikt skriver ingen uten følelser: “Jeg klarer ikke vente til vi kan være sammen igjen, våre sjeler er forbundet … ” Æsj!
Men Vera lo igjen, og det gjorde meg opprørt.
Mener du dette? spurte hun.
Hva med deg?
Jeg møtte blikket hennes, tungt pustende.
Så du har rotet rundt i veska mi?
Ja.
Og lest brevet?
Ja.
Og husker ikke at det var du selv som skrev det?
Hva?
Hun smilte matt, reiste seg og tok frem en eske fra øverste hylle i skapet. Hun fant fram en konvolutt og rakte den til meg.
Se her. Da du var på oppdrag i Trondheim og jeg var hjemme med Sindre. Husker du?
Jeg så på navnet og adressen det var min skrift, men ikke min hånd. Mursteinsturnéen, den gangen jeg skadet høyrehånden og måtte skrive med venstre. Vagt husket jeg det.
Hvorfor drar du rundt på den gamle lappen ennå? spurte jeg, fortsatt sur.
Psykologen min sa jeg skulle det, svarte hun rolig.
Psykolog? spurte jeg.
Ja. Arne, jeg er utslitt. Jeg har brukt hele livet på å ta vare på deg og guttene. Siden Sindre ble født har jeg ikke hatt mitt eget liv. Jeg får sjelden takk. Blomster, kun på 8. mars. Kjærlige ord? Husker ikke sist. Og jeg jeg er jo fortsatt kvinne, ikke gammel enda. Jeg har vurdert å gå fra deg. Men familien er god, så jeg oppsøkte en spesialist for å finne ut hva jeg kunne gjøre. Hun ga meg råd. Jeg følger dem.
Det overrasket meg. Skilsmisse? Ville hun virkelig gå fra meg?
Hjelper rådene da? spurte jeg.
Av og til, smilte Vera.
Og brevene?
For å minne meg på at vi faktisk elsket hverandre en gang.
Jeg nikket og trakk meg ut på verandaen for å tenke. Dette ble siste gang vi snakket om saken.
***
Neste morgen var det uvanlig livlig hjemme, og en søt duft av vanilje hang i luften. Vera forsto ingenting før hun kom inn på kjøkkenet.
Eldstesønnen stekte eggerøre. Yngstemann hadde usynlige hender i fatene med nystekte sveler. På bordet sto en bukett av hennes yndlingsblomster.
Hva i all verden skjer her? undret hun.
God morgen, mamma, sa yngste. Vil du ha te eller kaffe?
Hun kunne knapt tro sine egne øyne eller ører.
Kaffe, svarte hun forbløffet.
Og eggerøre eller sveler?
Sveler.
Mannen var ikke til stede ennå, men Vera skjønte godt hvem som sto bak det hele. Da hun smakte sin første svele, kom han gående og rakte henne et sammenbrettet papir.
God morgen, kjære!
Hva er dette? spurte hun.
Et nytt brev, smilte Arne. For sikkerhets skyld, slik at det hjelper.
Vera smilte tilbake. Og fra den dagen ble alt bedre. Nei, hver frokost kom ikke med nybakte sveler og blomster, for det finnes grenser for mirakler. Men noen ganger, noen ganger skjedde det. Og når det var kino, dro Arne gjerne sammen med henne. Ekteskapet var reddet.
