Gir ham ikke bort hjemmet
Hvorfor har du kommet hit?
Valborg stod i døråpningen, urørlig. Hendene hvilte på karmen, som om hun ikke slapp ikke bare inn i rommet, men inn i livet sitt.
God kveld, Valborg Magnussdatter.
Jeg spurte hvorfor.
Ingebjørg svarte ikke med det samme. Hun så ned på dørmatten, den hun selv en gang hadde kjøpt i undergangen, blå med hvit kant. Den lå der fortsatt, slitt, men ikke kastet.
Kan jeg komme inn?
Stillheten ble lang. Valborg rørte seg ikke. Til slutt trådte hun til siden, uten et ord, og gikk ut mot kjøkkenet. Det kunne tolkes som en invitasjon.
Ingebjørg gikk inn og lukket døren bak seg. I entreen luktet det kjent, men annerledes enn før. Tidligere hang lukten av tobakk fra Gunars jakke, den som alltid lå på venstre knagg. Nå hang der bare en rutete ullkåpe og en gammel lue.
Ute på kjøkkenet buldret allerede Valborg med vannkjelen, men det virket ikke som hun hadde planer om å by på noe. Hun måtte bare finne noe å gjøre med hendene.
Jeg så lys i vinduet, sa Ingebjørg. Gikk forbi.
Klokken ti på kvelden?
Bussen var forsinket. Jeg ventet ved holdeplassen.
Valborg satte på vann og snudde seg. Hun så på Ingebjørg slik man ser på noen man har sluttet å stole på, men ennå ikke har gitt helt opp.
Heng fra deg, da. sa hun. Når du først har kommet.
Ingebjørg hang frakken på den venstre knaggen, under luen, men flyttet den så over på den høyre.
De satte seg ved bordet, rett overfor hverandre. Valborg helte opp te i begge krus, uten å spørre. Sukkerskålen skjøv hun over uten å møte blikket hennes. Alt dette var gjentatte rutiner, noe kroppen gjorde av gammel vane, fordi gjesten ved bordet er en gjest, og kroppen tar styringen når hodet helst vil holde tilbake.
Hvordan har du det? spurte Ingebjørg.
Det går fint. Valborg holdt kruset hardt. Helt som vanlig.
Ingebjørg så på hendene hennes. De var som hos alle i deres alder, med synlige knokler og aldersflekker. Men nå klemte de kruset litt for hardt til at “det går fint” og “som vanlig” stemte.
Jeg ville prate, sa Ingebjørg.
Om hva?
Om litt av hvert.
Om papirene?
Ingebjørg tenkte seg om.
Ikke bare det.
Valborg drakk en slurk av teen, satte kruset ned med et svakt dunk som kanskje bare var en tilfeldighet, men kanskje betydde alt.
Papirene får du ta opp med byrået. Jeg har sagt det jeg mener.
Jeg vet det.
Så hvorfor ta det opp igjen.
Det var ikke et spørsmål, og Ingebjørg svarte ikke som om det var det. Hun tok en slurk te for varm satte kruset tilbake.
Utenfor vinduet trommet høstregnet, det fine regnet som ikke faller, men henger i luften. Lyset fra lyktestolpen skaket seg inn over vinduskarmen, laget linjer av skygge som kom og gikk.
Hun kjente dette kjøkkenet ut og inn. Visste at i venstre skuff lå hyssing til poser og brukte batterier som Gunar aldri kastet, “kanskje er det litt strøm igjen”. Visste at under vasken sto en bøtte, kun tatt frem når røret dryppet, og det dryppet hver høst. Visste at det bak kjøleskapet fantes en sprekk hvor en mynt trillet inn en gang, og de brukte en halvtime på å lirke den frem, og Gunar lo, og Even lo, og hun lo.
Even. Tre måneder siden.
Jeg hadde med syltetøy, sa hun. Av plommer. Står i posen i gangen, vet ikke om du har sett det.
Valborg kikket ut mot gangen, så tilbake på bordet.
Så det.
Du liker plommesyltetøy.
Likt, så en tenkepause der. Liker.
Det lå noe treffsikkert i den lille feilen. Som om Valborg selv ikke lenger visste hvilket tid hun befant seg i.
Ingebjørg forsto det. Hun også tok seg i å snakke om ham i nåtid og stanset midt i setningen, og da ble det sånn en pause at alt ellers burde vært ugjort.
Jeg hørte du skulle til Tamara i Fredrikstad, sa Ingebjørg.
Skulle. Har ikke kommet meg ennå.
Hva holder deg igjen?
Ja, du. Valborg gjorde en vag håndbevegelse. Ting.
Ingebjørg så på henne. Det var ikke ting, og de visste det begge. Det var leiligheten, som hun helst ikke ville forlate alene. Det var frykten for å reise og komme hjem til et tomt sted. Kanskje også frykten for at Tamara skulle begynne å synes synd på henne, og Valborg visste ikke å være den som ble synes synd på.
Valborg Magnussdatter, sa Ingebjørg lavt og alvorlig. Jeg kom ikke på grunn av papirene. Ærlig.
Ærlig, gjentok Valborg, og det var umulig å si om hun trodde henne eller bare repeterte ordet.
Jeg skjønner at du er sint på meg.
Jeg er ikke sint.
Greit.
Jeg forstår bare ikke, sa Valborg, og nå kom det noe ekte i stemmen, en levende streng hun ikke kontrollerte. Forstår ikke at det går an. Halvt år har gått. Du har kommet deg videre, tydeligvis. Jeg står igjen her.
Ingebjørg svarte ikke, sa verken “du tar feil” eller “du tar det galt”. Hun satt bare.
Jeg så deg, fortsatte Valborg. Lise nabokjerringa så og fortalte. Du var på kafé med noen, i august. På Storgata.
Det var en fra jobben. Vi jobbet med et prosjekt.
Fra jobben, igjen dette ekkoet.
Ja.
Valborg reiste seg, gikk bort til vinduet. Sto der med ryggen til, så ut på regn og lyktestolpe.
Even elsket deg, sa hun uten å snu seg. Mer enn du kanskje skjønte.
Jeg skjønte det.
Ikke helt sikkert.
Ingebjørg klemte rundt kruset. Inne i henne vippet noe, som skyggen på vinduskarmen. Hun visste at hvis hun sa noe mer nå, ville det bli feil, så hun tiet.
Jeg sier ikke at du er slem, sa Valborg med ryggen til. Det mener jeg ikke. Du er ung, 42 er du, hele livet ligger foran deg. Jeg er 68. Jeg hadde én sønn.
Det vet jeg.
Og nå er han borte. Og du kommer hit med syltetøy.
Det kunne hørtes hardt ut, hvis det ikke hadde vært så sant. Ingebjørg kjente en slags takknemlighet for denne nøyaktigheten, selv om det lot seg vanskelig forklare.
Jeg vet ikke hvordan ellers, svarte hun. Jeg kan ikke snakke uten ord. Jeg må komme på en eller annen måte, si noe på en eller annen måte. Med syltetøy, fordi med tomme hender var enda verre.
Valborg snudde seg og så granskelig på henne.
Har du grått? Før du kom inn?
Litt.
I trappen?
Ja.
Noe i Valborgs ansikt flyttet seg, ytterst svakt. Hun satte seg ved bordet igjen.
Se på oss, to toskete kjerringer, sa hun lavt.
Og det var det første hele kvelden uten skjulte lag.
De ble sittende tause. Utenfor tiltok regnet, nå såpass mye at det hørtes.
Fortell meg om testamentet, sa Ingebjørg. Hva er det egentlig som plager deg? Ikke gjennom advokat, men virkelig hvordan du har det med det.
Valborg så overrasket på henne, men bare svakt, som om hun ikke hadde ventet at noen skulle be henne snakke rett ut, og ikke lytte på ferdigstillingene.
Der er leiligheten, sa hun. Hans leilighet, som vi kjøpte til ham, jeg og faren, min Kåre. Vi sparte i mange, mange år. Åtte år nesten. Even var ung, vi ville han skulle ha noe eget. Han bodde der, du bodde der, ikke at det er galt. Men leiligheten var hans, og nå på papiret…
…går den over til meg, sa Ingebjørg lavt.
Dere var aldri gift.
Vi bodde sammen i seks år.
Jeg vet. Valborg la hendene sammen. Men jeg tror … jeg tror han ønsket jeg skulle høre til i bildet. At jeg fikk ha en plass. Han ville ikke at jeg bare…
Han skrev det, Valborg Magnussdatter. Han skrev det selv.
Vet det. Hun ble stille. Kanskje var det riktig av ham. Jeg vet ikke lenger. Først var jeg veldig sint. Nå er jeg ikke sint. Nå skjønner jeg bare ikke.
Hva skjønner du ikke?
Hvorfor du holder på den. Du sa til Lises datter at du kanskje flytter. At du er alene der. Hvorfor beholde?
Ingebjørg så på henne.
Jeg sa det en dag alt var forferdelig. I juli. Jeg vet ennå ikke hva jeg gjør.
Hvis du selger, begynte Valborg.
Jeg har ikke tenkt å selge.
Hvis du likevel skulle, insisterte Valborg. Ville du sagt til meg først? Ikke til fremmede, men meg?
Der, skjønte Ingebjørg, lå kjernen. Ikke leilighet som kvadratmeter, ikke penger. Men akkurat dette. Ikke bli en fremmed. Få vite først. Bevare et bånd til sønnen gjennom den kvinnen som delte hans kjøkken, hans liv, men ikke som mor på et annet vis, og det “andre” kunne ikke tas fra én.
Du blir den første jeg sier fra til, svarte Ingebjørg rolig. Det lover jeg.
Valborg nikket, kort. Skjenket seg mer te.
Har du spist i dag? spurte hun.
I morges.
I morges, ja. Hun åpnet kjøleskapet, uten å vente på svar. Jeg har kokt suppe. Med trådnudler. Vil du ha?
Gjerne.
Mens Valborg varmet suppen, satt Ingebjørg og så på ryggen hennes. Tenkte at i en annen skjebne kunne de ha vært noe annet. Reist på hytta sammen, feiret høytider uten bakenforliggende grunner, ringt hverandre uten stor grunn. Kanskje ikke. Kanskje de alltid ville hatt denne distansen. Forsiktige og på avstand, for like ulike til å bli nære, men ikke tilstrekkelig fremmede for likegyldighet.
Suppe var god. Enkel. Gulrøtter, løk, nudler, litt persille. Akkurat slik man lager den for seg selv, ikke for gjester.
Smaken er god, sa Ingebjørg.
Ikke overdriv.
Den er god, virkelig.
Valborg spiste stille. Så sa hun, uten å løfte blikket fra tallerkenen:
Han lette etter deg på sykehuset, visste du det?
Ingebjørg stoppet.
Hva?
Da du dro den gangen i april. Du sa du skulle på kurs. Han ble innlagt til undersøkelse, jeg besøkte ham, og han spurte stadig når du skulle komme. Jeg svarte at jeg ikke visste. Han sa “hun skulle kommet i dag”. Så “i morgen”. Så “dagen etter”.
Ingebjørg la ned skjeen.
Jeg kom tilbake neste dag da jeg fikk vite det.
Jeg vet det. Valborg så på henne for første gang. Det er ikke klandring. Jeg bare forteller.
Hvorfor?
Vet ikke. At du skal vite. At en til vet det, ikke bare jeg.
Det var ærlig. Ingebjørg kjente munnen tørke, selv om hun nettopp hadde spist suppe. Tok kruset. Teen hadde for lengst blitt kald.
Han sa aldri han var redd, hvisket hun. Jeg trodde han var rolig. At han tok tingene som de var. Jeg trodde det var best for ham om jeg ikke styrte så mye med alt.
Han likte ikke å bli synes synd på.
Ikke sant, det også. Jeg trodde jeg gjorde det rett.
Kanskje du gjorde det også. Valborg ryddet ut av skåler. Eller ikke. Hvem vet.
Dette “hvem vet” falt mellom dem og ble liggende.
Ingebjørg hjalp til på kjøkkenet selv om Valborg ikke ba om det. De sto sammen over vasken, Valborg vasket, Ingebjørg tørket, så hverdagslig at det var som om tanken gikk likt gjennom dem, uten å ytres.
Siden satte de seg igjen. Valborg gikk til skapet og tok frem kjeks. Ikke det fine til kaffen, men det som lå igjen nederst i pakka fra bakeriet på hjørnet, litt knust, helt vanlig.
Lise sier jeg skal bli med på et malerkurs, fortalte Valborg. Akvarell for pensjonister, torsdager på kulturhuset.
Frister det?
Vet ikke. Det høres dumt ut.
Hvorfor det?
Ja, i min alder.
Nettopp i din alder, svarte Ingebjørg. Ærlig talt.
Valborg så på henne med et lite, ironisk smil.
Du høres ut som en omsorgsarbeider.
Og du høres ut som du er hundre.
Sekstiåtte.
Ikke hundre.
Valborg tok kjeksen, smakte, tygde.
Hele livet har jeg vært opptatt. Kåre, så Even, så jobb, så ventet jeg barnebarn, men de kom aldri. Jeg kan ikke dette bare være. Male akvarell er å bare være.
Kanskje akkurat det man skal lære.
Lett å si.
Lett å si, vanskelig å gjøre, mumlet Ingebjørg.
Valborg så på henne.
Skal du også melde deg inn, kanskje?
Nei. Men jeg må også finne ut av ting. Jeg har jobb, venninner alt sånt. Men jeg kommer hjem og vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Tenker at nå ville han kommet og sagt en eller annen tåpelighet, og så ville alt vært i orden.
Pause.
Han hadde nese for tøys, sa Valborg.
Det hadde han.
Kunne komme og si ting som “mamma, jeg trodde snøspurv var små snøballer”. Hva slags ord, “snøspurv”? Hvor har han det fra?
Han sa til meg at elefant på mongolsk var “zaan”, og det var morsomt, fordi det hørtes ut som “selvgod”.
Valborg lo, kort og uventet, som om latteren overrasket henne selv.
Herregud. Hvor tok han det fra.
Leste mye.
Jepp. Fra han var fem med bøker, ble sittende ved bordet.
Han viste meg et bilde en gang. Dere var på hytta, han var åtte, satt på trappen med bok mens de andre lekte.
Den hytta, ja. Nå så Valborg ut i lufta, ikke på Ingebjørg, ikke ut av vinduet, men inn i det stedet man bare ser når man husker. Kåre hadde grønnsakshage, drev på hele dagen, og Even satt og leste. Sånn en rar unge. Ble vant til det.
Hva leste han da, som åtteåring?
Noe om kapteiner. Om sjøen. Han hadde aldri sett havet, ikke før han var seksten, og da sto han og bare så. Kåre spurte “ja, hvordan er det?” og Even svarte “det er ikke slik”. Hva da? “Mindre. I bøkene virket det større.”
Ingebjørg smilte. Hun hadde hørt den samme historien av Even selv, i en annen variant, men med den samme gjenkjennelige tonen. Hvilken var sann? Kanskje ingen, kanskje det var blitt en familiehistorie som alle justerte litt.
Han snakket ofte om Kåre, sa Ingebjørg. Savnet ham.
Kåre, Kåre Magnusson Breivik, døde for seks år siden, før Even og Ingebjørg traff hverandre. De rakk aldri å møtes.
Ja, svarte Valborg rett ut. Savnet.
Savner du ham?
Hver dag. Ordene falt rolig, uten bitterhet, som noe helt akseptert. Har vent meg til det, men savnet forsvinner ikke.
Nei, det gjør det ikke.
De ble stille.
Fortell om ham. Om Even som liten. Jeg kjenner ikke alle de historiene, han likte ikke snakke om barndommen.
Valborg så på henne.
Hvorfor vil du vite?
Fordi du kan fortelle dem. Bare du.
Det kunne høres hardt ut, det visste Ingebjørg. Men hun tok det ikke tilbake.
Valborg satt stille et minutt, reiste seg og gikk ut på stua. Det raslet i skap. Så kom hun tilbake med en pappeske fra øverste hylle.
Dette er hans. Jeg pakket om dem i september. Noe ga jeg bort. Noe beholdt jeg.
Hun åpnet lokket. Oppi lå skrivebøker, noen små leker, tegninger. Ingebjørg plukket forsiktig opp en bok. Barnslig håndskrift, men ordentlig. “Even Breivik, 2. klasse”.
Herregud, sa hun lavt.
Ikke sant, svarte Valborg. Akkurat det sier jeg selv hver gang.
De satt sammen og bladde. Valborg fortalte om da han seks år gammel skulle lære seg stå på hodet og spradet rundt med kul en uke. Om katten han tok med hjem, som faren ikke likte, og så likte, og så forsvant katten etter to år, og Even erklærte at den bare ville bo selv, dens rett. Om hvordan han som fjortenåring sa han skulle bli dataingeniør, for da kunne han jobbe i tøfler.
Han jobbet faktisk i tøfler, sa Ingebjørg.
Han holdt ord.
Han gjorde det.
Det var nær midnatt da Ingebjørg så på klokken.
Jeg bør dra. Siste bussen går snart.
Bli her, sa Valborg brått og overrasket over egne ord. Sofaen i stua. Jeg rer opp.
Det er vel litt …
For hvem?
Ingebjørg så på henne. Valborg så vekk, som om forslaget bare hadde kommet ut, uten vilje.
Takk, svarte Ingebjørg.
Mens Valborg reidde opp, vasket Ingebjørg koppene. Så inn i mørket gjennom vinduet, så bare sitt eget speilbilde og lampelyset. Trodde aldri hun skulle sitte akkurat slik etter det som hadde skjedd i sommer. Spise suppe her, bla gjennom barnehefter, høre “bare bli”.
Tenkte at når man har mistet noen, er det noe mellom mennesker som ikke passer inn i ord og ikke kan løses med papirer. Det må kanskje bare komme en dag, med syltetøy eller uten, for å sitte, og vente på at det formes til noe som går an å bære.
Om det noen gang gjør det, visste hun ikke. Men kanskje var det døren på gløtt denne kvelden.
Det var den samme stua hun hadde sovet i de få gangene, tidligere, med Even. Den samme sofaen, litt nedklemt i den ene enden, med det rutete teppet Valborg kalte “brunt”, men som mest minnet om teglstein. Ingebjørg la seg, dro teppet over seg, så opp i taket.
I bokhyllen sto mest Kåres bøker, slitt og bleket, “Kristin Lavransdatter”, “Den vesle boka om store ting”, bøker om historie. Én tynn bok skilte seg ut. Ingebjørg så nærmere: “Brev fra intet”, ukjent for henne. Hun trakk den ut, åpnet første side. Innerst med Even sin håndskrift, som hun kjente igjen. “Til mamma på fødselsdagen. Les sakte. Glad i deg.”
Hun lukket boken, satte den tilbake og ble liggende og se på den i mørket.
Bak veggen var det stille, bare Valborgs myke trinn, det hvinte litt i gulvet ved skapet, et vannrør åpnet og lukket seg. Liv som fortsetter, på tross av alt, et stille liv, helt vanlig.
Neste morgen kokte Valborg grøt. Ingebjørg kom ut til et dekket bord. “Sett deg,” sa Valborg, og plasserte skålen foran henne uten et ord. Et glass appelsinjuice ved siden, overraskende. Ute var det grå oktobermorgen, våt asfalt og nesten bare grener igjen på trærne.
Når skal du på jobb? spurte Valborg.
Ti. Jeg rekker det.
Ikke langt herfra. Hun rørte rundt i grøten. T-banen?
Ja.
Tredje stasjon, husker jeg.
Husker du? undret Ingebjørg.
Even fortalte. Kort, uten videre forklaring.
Ingebjørg spiste. Grøten var saltet, ikke søt, med smørøye. Akkurat som moren hennes lagde, men som hun selv hadde glemt.
Jeg vil vise deg noe, sa Valborg og hentet en konvolutt. Fant den da jeg ryddet. Brev fra Even, da han var på rekruttskolen med universitetet. Han var aldri i militæret, men dro på øvelse. Bare så du vet at han kunne skrive.
Hun la brevet foran henne. Ingebjørg åpnet det. Tre sider, kompakt og sirlig skrift. Hun leste sakte, slik det stod skrevet i boken i hylla.
Even skrev om morgentåke bak kasernevinduet og en gammel osp som bare sto der i tåken, og han tenkte at alt forandrer seg, men noen ting står. Skrev at han lengtet hjem etter mammas boller og stillhet på rommet sitt.
Et annet Even, yngre, mildere, fortsatt under formingen.
Kan jeg skrive det opp, eller ta bilde? Bare til meg selv?
Valborg så lenge på henne.
Ta det, sa hun til slutt. Behold det. Jeg trenger det ikke mer.
Det er ditt.
Ingebjørg, og det var første gang navnet hennes ble sagt slik på hele besøket. Ta det.
Ingebjørg la brevet i konvolutten og videre i vesken. Hun visste at hun burde sagt noe, men fant ingen ord, og lot være.
De vasket opp sammen. Nå som om det var en rytme.
Du får reise til Tamara, sa Ingebjørg. Leiligheten stikker jo ikke av. Hun venter sikkert.
Hun ringte forrige uke, innrømmet Valborg. Sa at jeg var urettferdig.
Da bør du dra til henne.
Vi får se.
Valborg Magnussdatter…
Vi får se, sa hun bare.
Ingebjørg hang opp kjøkkenhåndkleet.
Jeg kan komme på besøk, sa hun. Ikke ofte, men en gang iblant.
Valborg stengte kranen, tok håndkleet, tørket hendene, sto lenge og så ned i vasken.
Kom, sa hun omsider. Så lager jeg suppe.
Med nudler?
Vil du heller ha med byggkorn?
Nudler er best.
Da sier vi det.
Ingebjørg kledde på seg. Valborg fulgte henne til døren. I gangen tok hun kåpen, løftet vesken, snudde seg.
Takk for i natt.
Nåja. Valborg så forbi henne. Skynd deg, ellers blir du sein.
Da hun tok i dørhåndtaket, stanset hun.
Den boken Even ga deg. På hylla. Har du lest den?
Begynte. Pause. Leser sakte.
Han skrev “les sakte”.
Jeg vet. Valborg var stille litt. Han kjenner meg.
Ingebjørg nikket. Åpnet døren.
Farvel.
Farvel, svarte Valborg.
Døren lukket bak henne. En stund stod Ingebjørg utenfor, hørte at innvendig lå det en stillhet, før låsen ble dreid om med en pause, som om Valborg ble stående og vente og høre etter.
Det luktet fuktig i trappoppgangen, litt maling. Lyset på mellomplanet blinket, men slukket ikke. Ingebjørg gikk sakte nedover trappen, holdt i gelenderet.
Ute var det fortsatt grå oktober, folk på vei til jobb, et sted hylte en bil, duer vralte over asfalten uanfektet. Alt var som det pleide, men også helt annerledes.
På vei til T-banen tenkte hun: Forlik er ikke en enkelt hendelse, ikke noe som skjer over natten og forandrer alt. Det er kanskje nettopp dette: Suppe, skrivebøker, en natt på fremmed sofa, håndkleet i hendene, et brev i bunn av vesken.
Hva som skjer videre visste hun ikke. Hva hun og Valborg ble til i denne tilstanden uten navn ikke svigermor og svigerdatter, ikke bare bekjente, ikke venner. Bare to som begge hadde elsket samme mann, hver på sitt vis. Det var ikke grunn nok til å være nære, men heller ikke til å være fremmede.
Konvolutten med brevet lå i vesken. Hun lot være å rote den frem før kvelden. Da ville hun lese.
Hun gikk ned i T-banen. Dørene åpnet og lukket seg, toget gikk.
Noen stopp før sin egen stasjon sendte hun en melding til Valborg: “Kom frem. Takk for grøten.”
Svaret kom tyve minutter senere. Da satt allerede Ingebjørg på jobb og kledde av seg i garderoben.
“Pyntet syltetøyet på hylla.”
Hun leste, la mobilen vekk, tok av seg kåpen.
Ute i korridoren lo noen, uten sammenheng. Gjennom kontorvinduet skimtet hun himmelen, lys grå, nesten hvit. Hun tenkte at kanskje, til kvelden, letter det. Kanskje ikke. Oktober gjør som den selv vil.
Så gikk hun inn i møtet.
Fredag kveld, tre dager senere, ringte Valborg. Ingebjørg var i ferd med å varme middag, tok ikke telefonen med en gang. Svarte på tredje ring.
Jeg reiser til Tamara, sa Valborg før hilsen. Lørdag morgen.
Ja, bra, sa Ingebjørg.
Ti dager.
Høres fint ut.
Pause.
Synes du det er greit at jeg ringer?
Ja. Det er jeg glad for.
Nåja. Valborg trakk pusten. Sånn er det.
Hils Til Tamara.
Skal gjøre det. Pause igjen. Ingebjørg.
Ja?
I hylla, på rommet, der du sov. Ta med den boken neste gang. Evens er den. Han ville det sånn.
Ingebjørg sto fortsatt med grytesleiven i hånden. Middagen småkokte, burde skrus ned.
Ja, svarte hun. Skal gjøre det.
Ja, sa Valborg. Nå får jeg pakke.
God tur.
Takk.
De var stille et sekund, slik bare folk som ikke trenger fylle stillheten, kan være.
Farvel, sa Valborg.
Farvel.
Ingebjørg skrudde ned plata. Satte sleiven fra seg. Så ut, kvelden var allerede mørk og lyktestolpene tent.
Et sted i Fredrikstad satt Tamara og ventet, kanskje hadde hun allerede funnet frem serviset. Oppe på hyllen i stua sto en bok med inskripsjonen “les sakte” og “glad i deg”. Et sted, i et fremmed kjøkkenskap, sto et glass plommesyltetøy.
Kanskje var det alt som ble igjen. Ikke det som står hos notar. Ikke kvadratmeter og papirer. Men dettesyltetøyet i et fremmed skap, brevet i en konvolutt, en setning sagt på feil tidspunkt og derfor mer treffsikker.
Ingebjørg rørte i middagen og kjente at, kanskje, ørlite, hadde også hun funnet hjem.
