Mannen min kom hjem, men som en annen
Har du kjøpt brød?
Han så på meg som om jeg snakket et fremmed språk. Ikke uforstående, bare som et lite opphold. En lang, forlegen pause som ikke passet inn i vår vante hverdag.
Hvilket brød, sa han til slutt. Ikke som et spørsmål. Bare konstaterte, uten spørrende tonefall.
Vanlig. Grovbrød, fra «Bjørk», du pleier alltid å kjøpe det der.
Han satte handleposen på kjøkkengulvet, så seg rundt i rommet som om han var der for første gang.
Jeg var ikke innom butikken.
Jeg nikket og vendte meg mot grytene. Ikke noe spesielt, sa jeg til meg selv. Han var sliten. En ukes konferanse i Trondheim, hotellrom, fremmed mat og luft. Klart han var sliten.
Men han hadde alltid kjøpt brød. I sytten år, hver bidige gang han kom hjem selv fra korte turer hadde han vært innom «Bjørk» på hjørnet av Skogstadgata og tatt med grovbrød. Ikke en avtale, ikke en nødvendighetsvane. Bare slik han var. En del av måten han kom hjem på.
Jeg rørte i suppa. Sa ikke mer.
Han heter Olav. Til daglig Ole. Jeg er femtisyv, han seksti. Vi bor i Oslo, i en toroms leilighet i fjerde etasje som vi kjøpte i nittennittini, da Ingrid var liten. Ingrid er voksen for lengst, flyttet til Bergen, ringer hver søndag. Jeg jobber som skolebibliotekar, Olav har vært pensjonist i tre år, men underviser litt i byggteknikk på fagskolen for å ha noe å gjøre. Vi lever stille, rolig, nesten uten krangler. Det er viktig å forstå. Ingenting kunne forklare det som begynte etter at han kom hjem.
Middagen var taus. Han spiste sakte, så ned i bordet. Jeg ventet at han skulle løfte blikket og fortelle noe om turen, kollegaene eller heisen på hotellet som aldri virket, eller hvor mye han savnet ordentlig hjemmelaget fiskegrateng. Han pleide alltid å fortelle noe første kvelden hjemme.
Hvordan var Trondheim? spurte jeg.
Helt greit.
Seminaret gikk bra?
Ja.
Jeg la ned skjeen.
Olav, har du det bra?
Han så opp på meg. De samme vanlige grå øynene, bare litt trøtte.
Jeg har det bra. Bare trøtt.
Jeg ryddet av bordet. Han gikk inn på stuen med mobilen, som om alt var normalt, som om ingenting hadde skjedd. Bare at vi ikke hadde brød. Og ikke samtalen. Og noe enda mer som jeg ikke hadde ord for.
Første natta slo jeg det på at han var sliten. Den andre også.
Fredagen la jeg merke til det første som virkelig var rart.
Jeg satt med kaffekoppen i vinduet og så ut i bakgården. Han kom fra badet, gikk inn på kjøkkenet, helte seg et glass vann. Så tok han boksen med byggkorn ned fra hyllen, åpnet, luktet, satte tilbake. Jeg sa ingenting. Men Olav spiser aldri bygggryn. Han har alltid ledd av det på vår første date lo vi av det gamle norske bygggryn, sa at det bare var for folk uten fantasi. Jeg lagde ris, havre, hirse, alt mulig annet, men aldri bygg.
Nå tok han boksen, luktet. Som om han vurderte å smake.
Har du fått lyst på bygggrøt? sa jeg, uten for mye toneleie.
Nei, svarte han, og gikk rolig ut i stuen igjen.
Jeg ble stående og se på boksen.
Lørdag ringte Ingrid.
Er pappa hjemme igjen? spurte hun med én gang.
Ja, han kom onsdag.
Er det bra med ham?
Jeg tenkte meg om et kort øyeblikk.
Han er trøtt etter reisen. Det går bra.
Fint. Mamma, jeg og Lars tar ferie i oktober og kommer hjem da. Går det greit?
Selvfølgelig, hjertelig velkommen.
Jeg sa ikke noe mer. Hva kunne jeg sagt egentlig? At faren hennes ikke kjøpte brød og snuste på bygg? Det høres ikke alvorlig ut. Ikke noe i det, egentlig.
Men jeg visste at noe var galt. Ikke med fornuften eller logikken, men et annet sted, dypt inne, der magen eller brystet bare sender ut varsler.
Søndag foreslo jeg en tur. Vi gikk ofte til Slottsparken på søndager, ikke hver eneste gang, men ofte. Han trivdes best på benken ved lille dammen, vi pleide å kjøpe oss solbærtoddy fra boden hvis den var åpen, og han klaget alltid litt på ryggen når han gikk langt, jeg sa han måtte trene, han fektet vekk tanken, vi lo. Vår lille, betydningsløse søndagsrutine.
Skal vi gå i parken? spurte jeg.
Han flyttet blikket vekk fra mobilen.
Hvilken park?
Slottsparken. Det er så fint vær.
Han tenkte seg om. Det var også rart pleide alltid si klart det eller ja, jeg tar på meg jakken. Ikke noe å tenke på.
Ja, sa han til slutt.
Vi gikk i taushet. Jeg presset ikke frem samtale, bare observerte. Han så seg rundt, rett frem, uten særlig interesse, men heller ikke den vante, avslappede holdningen.
Ved inngangen til parken sto en eldre fyr med en rødbrun, småfeit cocker spaniel.
Se på Nusse, sa jeg lavt. (Vi kalte alle slike hunder Nusse etter at naboen vår hadde en slik for åtte år siden. Det var vår lille interne spøk.)
Han så på hunden. Ingen reaksjon.
Nusse, sa jeg lavere.
Fin hund, svarte han, høflig, uten innlevelse.
Litt senere stanset jeg ved en rosenbusk og lot som jeg studerte nyper. Hjertet banket fortere enn på en vanlig rusletur.
Han husket ikke Nusse. Eller lot som han ikke husket men hvorfor det?
Ved dammen var boden borte sikkert fjernet for høsten. Olav satte seg på benken og så ut over vannet.
Det er fint her, sa han.
Vi er her ofte.
Er vi?
Jeg snudde meg mot ham.
Olav. Vi har gått hit i minst ti år.
Han nikket rolig.
Ja. Jeg bare sier at det er fint her.
Noe inni meg strammet seg. Jeg skjønte ikke straks hvorfor, men utpå natta kom det til meg han hadde ikke sagt jeg husker eller selvsagt. Bare det avvisende ja, ja, som en som godtar en fremmed påstand.
Jeg lå våken den natta. Tenk om, tenkte jeg. Dette har jeg lest om i psykologibøker; at mennesker kan endre seg etter stress, etter noe alvorlig. Det føles som om noen har byttet ut personen du kjenner best. Det er et medisinsk navn på det, husker ikke hva. Men det hadde, så langt jeg visste, ikke vært noe alvorlig. Byggseminar i Trondheim hva kan bli verre enn litt dårlig hotellfrokost?
Klokka tre sto jeg opp, drakk et glass vann, så ut vinduet. Bakgården tom, lyset på stolpen ute blinket. Lenge så jeg ut ok, tenkte jeg. Vent litt. Noe har vel skjedd, kanskje ugreie med jobben, dårlig form, eller bare gammel slitenhet? Slikt skjer. Når livet har vart lenge, og det ennå skal vare ukjent antall år til.
Jeg gikk tilbake til senga. Han lå på siden, vendt mot veggen. Jeg la hånden lett over ryggen hans, sånn jeg alltid gjorde. Han rørte seg ikke.
Mandag ringte jeg min venninne Liv, fra universitetet. Hun bor på Oppsal og jobber på legekontor. Liv er direkte jeg liker det.
Liv, kan jeg komme innom?
Går det bra?
Vet ikke. Må bare prate.
Kom til fem, da er jeg hjemme.
Det lukter alltid nybakt hos Liv, selv når hun ikke har bakt. Vi satt på kjøkkenet. Jeg fortalte om brødet, bygget, Nusse, ja, ja ved dammen.
Liv lyttet, avbrøt ikke, tenkte seg om.
Ragnhild, det kan være litt depresjon, eller starten på noe med hukommelsen. Ingen av oss er unge lenger.
Han er seksti.
Javel, Per på loftet begynte å tulle mye før han også.
Men han har aldri vært glemsk. Han har alltid husket alt, mye bedre enn meg.
Alt forandrer seg en dag.
Jeg så i tekoppen.
Det er ikke glemskheten. Han ser på meg… han ser på meg som om jeg er noen han treffer for første gang, men prøver å være høflig.
Liv brøt av et kakestykke.
Sover du nok?
Nei.
Der har du det. Du blåser det opp. Han er sliten, jobben er kanskje tung, det er sånn for menn, de sier ingenting. Gi ham noen dager.
Jeg nikket. Hun har antageligvis rett. Sikkert. Kanskje.
Men på vei hjem tenkte jeg på bygget. Den lille bevegelsen, som var så totalt ikke ham. Den satt fortsatt i meg.
Da jeg kom hjem satt han ved kjøkkenbordet og skrev. Jeg skrudde på kjelen, pakket ut dagligvarene. Han så ikke opp.
Jeg var innom Liv.
Jaha.
Hadde med kake.
Han løftet blikket, så på kaka.
Med hva i?
Kål. Din favoritt.
Jeg er ikke så glad i kål.
Jeg satte posen på bordet. Veldig sakte.
Olav.
Ja?
Du har sagt at du elsket kålkake som barn. Moren din pleide å bake det.
Han så rett på meg.
Mamma bakte med epler.
Stille.
Hans mor het Sigrid. Hun døde for tolv år siden. Jeg lærte godt å kjenne henne. Hun bakte alltid med kål og egg, det var hennes stolthet.
Olav, Sigrid bakte med kål, sa jeg lavt. Jeg husker det.
Ja vel, kanskje det. Det er lenge siden, svarte han og dykket ned i papirene sine.
Jeg gikk inn på stua. Stilte meg ved vinduet. Så ut på gaten, folk som gikk, biler, helt vanlig høstdag.
Sigrid bakte med kål. Jeg kan ennå kjenne lukten fra hennes kjøkken, det lille rommet, voksduken med blomster på bordet. Han husket det bedre enn meg. Han har fortalt meg om det med varme mange ganger.
Jeg fant frem nummeret til Olavs søster. Grete, bor i Fredrikstad. Ikke så nære, men de møtes innimellom. Jeg ringte.
Ragnhild! alltid høyt og hjertelig. Hvordan har dere det?
Grete, jeg må spørre. Husker du hva Sigrid pleide å bake?
Et lite opphold.
Kålkake og eggekake, alltid. Hvorfor?
Nei, det var bare oppskriften jeg lurte på. Takk.
Jeg la på. Bena var som bomull. Rart at kålkake kan fremkalle sånne følelser, men jeg stod der uten å komme meg videre.
Noe med hukommelsen, sa jeg. Nevrologi, alder, eller hva som helst. Må få ham til legen, snakke åpent.
Under middagen:
Olav, har du hatt vondt i hodet i det siste?
Nei.
Sover du nok?
Ja.
Burde du ta en sjekk hos legen, bare sånn for sikkerhets skyld?
Han la ned gaffelen.
Hvorfor det?
Vet ikke… bare sjekke blodtrykket. Du har ikke vært på lenge.
Jeg måler det hjemme. Helt fint.
Olav, jeg er bare litt urolig.
Han så lenge på meg. Granskende.
Tror du det er noe galt med meg?
Jeg er bare urolig.
Ragnhild, jeg har det fint. La det være.
Han tok gaffelen igjen.
Han hadde alltid vært sånn, Olav. Avslutte samtaler med én setning, rolig, ikke sint. Jeg pleide å la det ligge.
Men nå betraktet jeg ham hvordan han holdt bestikket, satt, bøyde hodet og jeg begynte å tvile. Satt han alltid slik? Litt kroket nå, før var han vel rettere i ryggen? Han holder gaffelen i høyre, han er jo høyrehendt. Ja.
Jeg tok oppvasken, gikk på badet, så i speilet. En sliten kvinne så tilbake kort grått hår, smilerynker. Olav har kalt dem latterrynker, for de kom av latter, ikke alder. Jeg tenkte: Du dikter bare, Ragnhild. Du husker ikke heller hvordan han pleide å sitte.
Jeg vasket meg og la meg.
Midt på natten våknet jeg av stillheten. Ikke av en lyd, men av fravær. Strekte hånden ut tomt. Sengen hans kald.
Jeg stod opp. På kjøkkenet var det lys. Han satt ved bordet og skrev. For hånd, det var rart i seg selv. Olav skrev aldri for hånd.
Olav?
Han løftet blikket. Ikke forskrekket, bare ventende.
Får du ikke sove, sa han.
Hva skriver du?
Tanker bare.
Kan jeg se?
Pause.
Det er privat.
Jeg så på ham. Han holdt blikket mitt.
Han hadde aldri sagt «det er privat» til meg. Sytten år, jeg kunne spørre om hva som helst. Men ikke slik. Ikke med den tonen.
Ok, sa jeg, og gikk tilbake til sengen.
Slet med å sovne. Hørte han avslutte, slå av lyset på kjøkkenet, legge seg igjen. Han sovnet ikke straks heller, kjente jeg.
Om morgenen var ikke notatboka der.
Jeg lette etter den. Kan ikke forklare hvorfor bare måtte. Sjekket skuffene på kjøkkenet, ikke der. Hans nattbordsskuff den har jeg aldri åpnet, det er hellig. Nesten tom; gamle briller, en mynt, lapper. Ikke boka.
Han hadde tatt den med seg.
Jeg dro på jobb. I biblioteket er det alltid rolig, det lukter papir og litt støv, alltid likt. Det roer meg. Jeg satte bøker på plass, svarte på spørsmål fra Mari, vår unge bibliotekar, hjalp med å finne gamle årganger. Vanlig dag.
Til lunsj satt jeg på pauserommet og tenkte på hvordan man merker at et menneske har forandret seg ikke bare gradvis, ikke bare med alderen, men i selve grunnlaget. Hvordan kan man kjenne noen i sytten år, vite hvordan de lukter, vet hva de ler av og frykter, og plutselig står der som for fremmede?
Det kalles «psykologisk bytte». Jeg kom på ordet. Når ens nærmeste har forandret seg så mye at det føles som en annen person. Kan være symptomer på sykdom, eller bare… livet. Folk endrer seg. Par i femtiårene, sekstiårene, når barna har flyttet, jobben bak seg og så sitter man plutselig to igjen og vet ikke hvem den andre er.
Men Olav hadde jeg kjent.
Da jeg kom hjem, sto han ved vinduet på kjøkkenet og så ut.
Olav, hva gjør du?
Ser ut.
På hva?
Bare ser.
Det var rart, for han likte ikke bare å stå passiv, han likte å gjøre noe. Alltid i aktivitet, mumlet for seg selv hvis han tenkte, tegnet på en lapp. Å stirre ut var ikke ham.
Hvordan gikk dagen?
Greit. Undervisning som vanlig.
Fine studenter?
Studenter.
Jeg gikk forbi ham, åpnet kjøleskapet. Tok ut kylling.
Kan du fortelle om Trondheim? spurte jeg.
Hva vil du vite?
Hvor bodde du? Hva opplevde du? Du var der i ei uke.
Pause.
Hotell. Vanlig. Seminar på universitetet. Var og så på et nytt boligprogram, fikk omvisning. Det er alt.
Kjente du noen der? Kollegaer?
Noen fra fagskolen. Fra andre byer også.
Var Arild Pedersen der?
Arild er kollegaen hans, ofte på turer med Olav, jeg har hørt mye om ham.
Pedersen? Nei, han var ikke med.
Han pleier jo alltid å reise på slike seminar.
Ikke denne gangen.
Jeg snudde meg mot grytene. Ok. Kanskje han ikke var med.
Senere, når Olav sov, sendte jeg en sms til Sara, kona til Pedersen. Ikke veldig nær venninne, men nummeret har jeg.
«Hei Sara, håper alt bra! Var Arild på Trondheim-seminaret? Bare lurte.»
Svaret kom et kvarter etter: «Hei! Nei, han var hjemme hele uka, fikk ikke bli med denne gangen. Hvorfor?»
Jeg skrev «ingenting, bare forvekslet», og la på mobilen.
Han visste ikke om Arild hadde vært i Trondheim eller ikke. Mannen han har jobbet med i tre år.
Eller han visste det, og løy for meg. Men hvorfor?
Jeg vurderte alt mulig. Kanskje de hadde kranglet og ikke vil snakke om det. Kanskje noe har skjedd som han skjuler. Kanskje… Kanskje han aldri var i Trondheim i det hele tatt, men et annet sted.
Stopp. Nå er du for langt ute, sa jeg til meg selv.
Men tanken fikk jeg ikke bort.
Neste dag, onsdag, fant jeg et påskudd. Jeg foreslo at vi trengte nye gardiner og sa vi kunne dra til «Hjem&Hygge», en stor tekstilbutikk på Majorstua der vi ofte dro sammen. Olav pleide å mislike det, sto og trippet, velg du, og så gikk vi og spiste skolebrød på kaféen ved siden av. Vår lille rutine.
Skal vi dra i dag? spurte jeg.
Hvor da?
«Hjem&Hygge». For gardiner.
Trengs det?
De er så slitne.
Han nikket.
Ok.
Vi dro. Jeg dro ut tiden, spurte om hans mening, han svarte fraværende. Så sa jeg:
Skal vi ta skolebrød etterpå?
Hvor?
Kaféen rett ved, vi gjør alltid det.
Han så rart på meg.
Kjenner ikke til noe kafé.
Jeg smilte.
Du husker det sikkert ikke. Kom, jeg viser deg.
Vi gikk rundt hjørnet. Den lille brunmalte kafeen med det gule skiltet luktet alltid ferskt bakverk. Cafékroken het «Hyggekroken», vært der i hvert fall tyve år.
Her er det.
Han så på kaféen.
Å, sa han. Ikke lagt merke til.
Vi kjøpte skolebrød. Jeg betraktet ham nøye. Han spiste, så på folk, spurte om jeg frøs. Alt normalt.
Bortsett fra ett langt blikk mot det gule skiltet. Som om han prøvde å huske eller lære.
Olav, sa jeg lavt. Husker du meg?
Han snudde seg overrasket mot meg.
Hva mener du? Du er Ragnhild, kona mi.
Det vet jeg. Jeg mener, husker du oss det vi har sammen?
Hva er dette, Ragnhild?
Ingenting. Du er bare blitt så annerledes.
Folk forandrer seg.
Du sa akkurat det jeg tenkte på for to dager siden. Du pleide å si folk forandrer seg ikke.
Han tidde, tok en bit til.
Kanskje jeg har forandret meg også, sa han til slutt.
Vi dro hjem. Jeg så ut av trikken og tenkte at frykten for ikke å kjenne igjen et menneske, er virkelig. Det skjer. Ofte skjuler det seg noe bak.
Torsdag morgen, etter at han hadde dratt til jobben, gikk jeg inn på kontoret hans lille rommet vi laget da vi pusset opp leiligheten til en treroms. Hans skrivebord, bokhyller.
Jeg ville ikke snoke, men satte meg ved pulten og åpnet øverste skuff.
Notatboka lå der.
Jeg tok den frem. Åpnet. De første sidene blanke. Så lister, skrevet med liten, nøyaktig håndskrift. Ikke Olavs. Han skrev stort og uryddig som en lege, som jeg alltid spøkte med.
I boka var det lister. Ragnhild. Kone. 57 år. Jobber på bibliotek. Datter Ingrid, Bergen. Liker kaffe uten sukker. Vil bytte gardiner. Liv, venninne, jobber i helsevesenet. Så: Kålkake, påstås glad i. Slottsparken søndager. Spaniel Nusse, intern spøk. Sigrid, mor. Kål eller eple? Undersøk.
Jeg klarte nesten ikke puste.
Dette var notater fra noen som studerte andres liv. Kartla detaljer for å ikke gjøre feil.
Jeg lukket boka, la den tilbake. Gikk på kjøkkenet, helte opp et glass vann, drakk stående. Hjernen jobbet rasjonelt.
Hvem er dette mennesket.
Han bor i min leilighet. Ser ut som Olav. Snakker med Olavs stemme. Vet hva jeg heter, at vi har en datter Ingrid, at jeg ikke tar sukker i kaffen. Men han noterer det han lærer om oss.
Jeg ringte jobben, sa jeg var syk.
Satt der lenge forsøkte å finne en logisk forklaring.
Amnesi. Dissosiativ tilstand. Kan skje: at man mister deler av seg selv eller minnet og prøver å samle bruddstykker på egen hånd. Kanskje han har opplevd noe vanskelig, et traume jeg ikke vet om. Han prøver å rekonstruere minner, uten å si noe for å ikke skremme eller fordi det er flaut.
Det kan forklare nesten alt.
Bortsett fra håndskriften. Det er ikke hans.
Jeg er ikke nøye på folks håndskrift men denne? Olav hadde jeg sett skrive utallige ganger. Det var ikke mulig å ta feil.
Folk endrer håndskrift etter slag, for eksempel. Men slag gir mange symptomer. Han ville slitt med å gå, å snakke da ville jeg merket noe med én gang.
Jeg presset håndflatene mot pannen.
Han kom hjem klokken sju. Jeg hadde disket opp middag og ryddet meg selv i stand. Måtte bare gjøre noe.
Er du sliten? spurte han, så på meg. Du var ikke på jobb.
Var tung i hodet, er bedre nå.
Han nikket, vasket hendene. Helt vanlig kveld.
Ved bordet så jeg på ham og tenkte på hvordan det er når noen forsvinner. Ikke fysisk, men på innsiden.
Olav, sa jeg.
Ja?
Fortell meg noe om oss. Da vi møttes.
Han løftet blikket, tok seg god tid.
Vi møttes gjennom felles kjente. På en bursdag. Du hadde på den blå kjolen.
Det stemmer. Blå kjole, bursdagen til Marianne, 23. september 1997.
Vi møttes noen ganger til, sa han, begynte å treffes.
Pause.
Og så var det det, sa han.
Jeg så på ham.
Og etterpå?
Giftet oss vel. Ingrid ble født. Vi kjøpte leiligheten.
Olav. Etter at du fridde, hvor dro vi?
Ragnhild…
Bare si det.
Han var stille lenge.
Husker ikke detaljene, sa han til slutt. Det er lenge siden.
Du sa alltid at du husket hvert minutt. Du fortalte det på sølvbryllupet vårt foran alle.
Stille.
Olav. Hvor dro vi da du fridde til meg?
Han så lenge på meg. Ingen irritasjon eller skyld. Noe annet, som slitenhet eller kalkulasjon.
Ragnhild, sa han lavt. Hvorfor spør du nå?
Fordi jeg vil vite om du husker.
Jeg er sliten. Det er lenge siden. Folk kan ikke huske alt.
Dette er ikke «alt».
For meg er det det.
Jeg reiste meg, ryddet av bordet selv om vi ikke var ferdige. Han sa ingenting.
Vi dro til Glomma. En liten elv i Østerdalen, vi tok toget, derfra buss det var en spesiell utflukt, vi gikk oss litt bort, han bar meg over en bekk fordi jeg hadde pumps, og akkurat der nede ved elva, i august 1998, fridde han. Han har fortalt om det mange ganger. Han har elsket den historien.
Han som satt ved bordet nå, kunne den ikke.
Jeg ringte Liv om natta. Fortalte om notatboka, håndskriften, Glomma.
Hun svarte i ett-tiden: Ragnhild, dere må til legen. Dette kan være hva som helst for ham, og for deg. Ring meg i morgen.
Jeg la bort telefonen, så i mørket. Han pustet rolig. Jeg stirret i taket.
Tanke på næres forsvinning. Folk forsvinner ikke bare fysisk. Noen ganger bor de der fortsatt, men er borte likevel. Og det er verre enn alt.
Fredag morgen bestemte jeg meg for å si det rett ut. Fortelle om boka, at jeg ringte Grete og Sara, at Pedersen ikke var på seminar. At jeg ville høre sannheten, at jeg ikke var en motstander, bare trengte ærlighet.
Han sto allerede på kjøkkenet, lagde te.
Olav?
M?
Jeg må prate med deg.
Han snudde seg, så på meg. Lenge.
Jeg vet, sa han.
Jeg stanset.
Vet hva?
At du vet noe. Jeg så du var på kontoret.
Stille. Jeg sa ikke unnskyld. Ventet.
Sett deg, sa han.
Vi satte oss. Han holdt koppen i begge hender.
Det er vanskelig å forklare, begynte han.
Prøv.
Det du tror, er nok noe av forklaringen. Delvis riktig.
Hva mener du med delvis?
Jeg husker ikke alt. Ikke som du tror. Bare stykker. Store ting.
Glomma, sa jeg.
Han løftet blikket.
Hva?
Glomma husker du at vi var der da du fridde?
Han fikk et nytt drag i ansiktet.
Nei, sa han.
Husker du Nusse?
Pause.
Nei.
Husker du moren din? Sigrid?
Ansikt, stemme. Ikke detaljer.
Jeg stirret på ham. Han så ned i koppen.
Olav. Når begynte det?
Vet ikke nøyaktig. Saktes.
Du sa ingenting.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle.
Du lagde lister for å ikke trå feil.
Ja.
Du har ny håndskrift.
Lang pause. Han satte fra seg koppen.
Jeg vet, sa han.
Hva forklarer det?
Han svarte ikke. Så ut i luften. Jeg ventet, lenge.
Olav. Se på meg.
Han løftet blikket. Vanlige, grå øyne.
Er du Olav? Min Olav?
For første gang så jeg noe levende bak øynene. Noe sårt. Eller fortapt. Eller noe annet jeg ikke vet navnet på.
Ragnhild, sa han. Jeg vet ikke hvordan jeg skal svare på det.
Jeg så på hendene hans rundt koppen. Små rynker, grått hår ved ørene.
Er det et ærlig svar?
Det ærligste jeg har.
Regnet strømmet ned utenfor. Slike typiske oslodråper. Jeg hørte det tromme på vinduskarmen.
Hvordan skal jeg forholde meg til dette? spurte jeg bare ut i rommet.
Jeg vet ikke, svarte han. Og også det var sant.
Jeg sto opp, helte kaffe. Uten sukker. Stod ved vinduet.
Bak meg reiste han seg også. Jeg hørte stegene, han stod et par skritt unna.
Ragnhild.
Ja?
Jeg husker stemmen din. Helt fra start. Intonasjonen. Det husker jeg.
Jeg snudde meg ikke.
Det er ikke nok.
Jeg vet.
Regnet fortsatte. En bil tutet, så ble det helt stille.
Jeg trenger tid, sa jeg.
Greit.
Jeg vet ikke hva som skjer videre.
Jeg forstår.
Jeg snudde meg. Han så på meg som en som har noe de ikke får sagt. Eller som ikke tør.
Svar meg på en ting.
Ja?
Vil du være her?
Han ventet noen sekunder. Regnet slo mot vinduet.
Ja, sa han til slutt. Jeg vil være her.
Jeg så på ham. Han kjente navnet mitt, hadde skrevet ned detaljer om meg, husket ikke Glomma, skrev på en annen måte. Men han holdt koppen på akkurat samme vis som Olav.
Da kan du gå og kjøpe brød, sa jeg. Grovbrød. Fra «Bjørk» på hjørnet av Skogstadgata.
Han nikket. Tok på seg jakken. Gikk mot utgangsdøra. Stanset.
Ragnhild.
Ja?
Glomma kan du fortelle meg om det senere?
Jeg så lenge på ham.
Vi får se, svarte jeg.
Døra smalt igjen. Jeg stod der med kaffekoppen og hørte skrittene i trappene ned. Fjerde etasje, seksten trinn. Jeg har alltid telt dem.
Seksten.
Jeg så ham i bakgården, gjennom vinduet. Han gikk mot porten, brettet opp kragen for regnet. En helt vanlig mann på en helt vanlig regnværsdag.
På hjørnet svingte han inn mot «Bjørk».
Jeg holdt koppen og visste ikke hva jeg skulle tro, ikke hva jeg skulle føle. Bare en slags stillhet inni meg, der jeg ikke lenger trengte å late som jeg ikke lette etter svar.
Telefonen vibrerte. Liv.
Hvordan har du det? spurte hun straks.
Jeg vet ikke.
Har du snakket med ham?
Ja.
Og?
Jeg så ut vinduet. Hjørnet der han forsvant var tomt.
Liv, kunne du levd med et menneske som ikke husker hvem de er?
Pause.
Sa han det til deg?
Noe sånt.
Ragnhild, dere må til legen. Det løser seg ikke på kjøkkenet hjemme.
Jeg vet.
Hva gjør du nå?
Jeg satte koppen på vinduskarmen.
Aner ikke. Han har gått for å kjøpe brød.
Hva slags brød?
Grovbrød. Fra «Bjørk».
Liv var stille.
Ragnhild, du skremmer meg.
Det går bra, Liv. Jeg ringer senere.
Jeg la telefonen vekk. Tok opp koppen, tok en slurk. Den var avkjølt, men god.
Seksten trinn. Jeg har alltid telt dem.
Tjue minutter etterpå smalt døra nede. Så skritt i trappa. Seksten trinn opp.
Jeg stod stille.
Nøkkelen i døra. Den åpnet seg.
Her, sa han ute i gangen. Grovbrød. Det siste de hadde.
Jeg snudde meg. Han sto med brødet, våt av regnet, håret klistret til pannen.
Legg det på bordet, sa jeg.
Han la det fra seg.
Vi så på hverandre.
Vil du ha te? spurte jeg.
Ja.
Jeg satte på vann. Han hang jakken på knaggen. Satt seg ved bordet. Jeg sto med ryggen til og hørte at han var stille, ikke brysomt stille, bare stille.
Ragnhild, sa han lavt. Kan du fortelle om Glomma?
Vannet begynte å synge. Lyst i starten, så høyere.
Jeg sto og tenkte.
Ikke nå, sa jeg til slutt. Kanskje senere.
Greit, svarte han.
Vannet kokte opp.
