Den uleste boken
Nå går jeg, Ingrid! Ikke følg meg ned. Jeg blir sent hjemme! Husk å gjøre klar skjorta og de blå buksene til i morgen, ikke glem det! Og du må hente dem i rens! ropte Kåre fra gangen, slang på seg frakken, ble stående og se kritisk i speilet, grep lua og forsvant ut med et smell i døra.
Det smalt så vinduene i den åpne lufteventilen klirret.
«Trekk», tenker Ingrid Marie, skrur av vannet, tørker hendene på forkleet og titter ut fra kjøkkenet. Alt er som alltid den lyse gangen badet i morgensol, med bilder langs veggene, tapet med lyseblå, lekne striper, Ingrids kåpe på knaggen. Og
Ingrid Marie rynker pannen.
Pakken! Mannen har glemt pakken, og i den er det jo skoleboller! Ingrid bakte dem i dag morges, med egg og purreløk, akkurat sånn Kåre liker dem. Hun laget dem spesielt i dag, Kåre skal jo ut på byggeplassen, og der er det verken mat eller pauserom, og ingenting slår hjemmebakst!
Hastig drar Ingrid av seg forkleet, retter på håret og styrter ut av leiligheten i en enkel hverdagskjole med korte ballongermer og en liten flekk av kaffe nede ved kanten. I armene klemmer hun bollen som om det var en liten baby. Godt hun tok nøklene, ellers hadde hun vært låst ute! Hun hiver seg ut i trappeoppgangen, holder seg i rekkverket glatt, lakkert og svingende som en slalombakke fjerde etasje, tredje, andre
Hun kunne, som så mange andre damer, ropt til mannen ut vinduet når han gikk ut døra, men nei, det virker ikke verdig. Hun skal levere pakken selv, si farvel, strekke frem kinnet så Kåre kan klappe til det med sine tørre lepper et nikk, et tegn på at nå, nå må han gå
Ingrid blir andpusten av det raske spranget, skyver opp døra til gårdsplassen så veggen skjelver, selv om hun for lengst har fylt førtini og ikke akkurat er i sin første ungdom.
Ute på gårdsplassen leter hun med blikket etter den høye mannen i den grå frakken og lyse filthatten.
Kåre elsker lange frakker uten å kneppe dem og at vinden kan spille med slagene, akkurat som med vinger. Og han må ha hatt. Kåre har mange hatter, en for hver årstid. Ingrid passer på hattene, børster og kjøper nye etter behov. Hun pleier på dem, så å si.
Lue er stilig! argumenterer Kåre når sønnen Mikkel, kalt opp etter bestefar, humrer. Dere unge skjønner dere ikke på stil, dere går bare i syntet og plastikk!
Hvor er Kåre?
Der ute, allerede på vei ut av porten forsvinner inn i den travle solfylte gaten. Ingrid må forte seg, ellers tar han bussen og blir borte for dagen
Hun småløper over asfalten, nikker i forbifarten til pensjonistene som tar morgenkaffen sin ute på benken. Gamlingene følger henne med blikket, nikker og ser ut til å glede seg over hennes kjærlighet, over familiens lykke.
Hva er det som skjer da? spør fru Åse mot Ingrids smale rygg.
Lunsjen! Kåre glemte den, bollene, vet du! roper Ingrid tilbake.
Fru Åse nikker anerkjennende, smiler: boller er bra, kjærlighet er enda bedre. Herlig!
I det Ingrid styrter ut porten, blir hun stående. Roper ikke, men blir stiv der hun ser mannen. Skuldrene synker, sola skrus av inne i henne; det blir mørkt og tungt, det knyter seg i brystet. Hun må støtte seg til nedløpsrøret.
Kåre står allerede på bussholdeplassen. Han har armkroken rundt ei ung, blond dame med fyldige former som ler, trekker på skuldrene og ser kokett opp på ham. Kåre flirer tilbake. Med ett dytter damen Kåre vekk, ser foraktelig på ham, men han han bøyer seg ydmykt mot henne, tar henne i hånden for å kysse den. Damen river hånden til seg kanskje hun til og med gir ham en ørefik og Kåre stivner opp, sint, men snart klynker han igjen, klapper henne på ryggen, henter en drops fra lomma og rekker henne. Damen hun er virkelig bare en fremmed kjerring, tenker Ingrid ler og åpner munnen.
Ingrid får kvalme. Herregud! Kåre, en voksen, respektert mann, dilter etter en ungpike uten skam!
Damen har på seg en nydelig sommerkjole, blå med hvite prikker, håret har et bånd som matcher, frisert og pent. Bena i sandaler.
Ingrids blikk leter etter noe å gripe fatt i, men hva nå med pakken og de dumme bollene, og hele livet hennes?
Bussen kommer. Kåre hjelper prikker-damen inn, dørene lukkes og bussen drar.
Idet den kjører, synes Ingrid at Kåre ser rett på henne. Og plutselig blir hun flau over sin gamle kjole, nedtråkkede tøfler og denne bollen med skoleboller.
Hun snur brått og går tilbake gjennom gårdsplassen, passerer benken med naboene i fargerike sommerkjoler, som nå har kastet av seg strikkegenserne. Ved blomsterbedet støter hun nesten på fru Åse.
Rakk du det ikke, Ingrid? spør hun, peker på pakken i Ingrids hånd.
Nei, rakk det ikke, sier Ingrid fraværende.
Synd. Da går maten til spille, sier Åse. Jeg sender Gunnar ned til deg, han elsker boller og jeg baker ikke selv. Du er hjemme i dag?
Ingrid rister bare ubestemt på hodet.
Supert. Han spiser dem. Jeg tåler ikke røre med deig. Du får vente på ham.
Åse strammer seg opp, myser, og løper mot en traktor som durer inn på gårdsplassen.
Vei deg vekk! ut, sier jeg! roper hun. Du kjører over petuniaene mine! Men Ingrid hører ikke mer.
Hun stavrer inn i oppgangen, forsvinner inn i den kjølige tomheten. Hennes små skritt klinger mot marmoren, en sår gråt blander seg med knirken i døren, og alt blir stille.
Alt. Dette var alt. Slutt på familien, varmen, tryggheten, slutt på tillit, slutt på troen på folk nei, ikke folk, det er for stort men mannen. «Mann» det er grunnfjellet, det er den man får betrodd seg til å passe på. Og hva skjer? Hvordan nå?
Ingrid synker klossete ned på krakken i gangen, bollene triller ut av pakken. Katten Ludvig sniker seg bort og gnir seg mot føttene hennes, maler sultent. Men hun ser ikke. Hun står fortsatt der borte og ser på den blå prikkekjolen, på eieren og på Kåre. Og tårene renner, varme, som bitre kvinnetårer, og på en rar måte liker Ingrid det å tillate seg å synke sammen, ikke leke lykkelig hustru, men rett og slett sørge og unne seg sorgen
Hvor lenge hun sitter vet hun ikke, plutselig går ytterdøra opp, Ludvig forsvinner.
Utenfor står Gunnar, fru Åses ektemann. Stor nese, rød hals, krøllete hår alt overdrevent og litt klumsete for dette borettslaget, men Gunnar er en av dem en slags intellektuell, bare litt merkelig.
Kunstner, Ingrid pleide Kåre å si. Galleridirektør! Kunstnere er litt gale, ellers hadde de mistet talentet sitt
Ingrid ser tårevåt opp i Gunnars store, lyseblå øyne. Var han ikke kunstner, kunne han vært prest, slår det henne.
Gunnar? Er det deg? spør hun forfjamset.
Hvem ellers? svarer han, ler. Åse sa du har noen ekstra boller, og vi har oppussing! Åse styrer med kjøkkenet Ingen mat, bare stress. Jeg er lei
Han tørker seg i øyekroken og blir stående midt i sollyset fra vinduet.
Vent litt, jeg må ta av meg skoene, mumler han plutselig, de er våte. Sokker også! sier han, peker på dem. Ingrid ser ned. Store føtter, helt ordinære sokker med stripe på strikken. Men på stortåa har Gunnar hull.
Ingrid tar skoene hans og går ut på balkongen for å tørke dem.
Sett dem tilbake! bjefter Gunnar. Ingrid stopper forvirret.
Men de må jo tørke, ellers blir du forkjølet, sier hun lavt.
Mitt legeme, min sak! Sett på plass! han smiler lurt og rister på hodet.
Ingrid lar ham ikke få viljen. Ingen forlater huset hennes med våte sko! Aldri!
Gunnars sko settes i solskinnet. Ludvig jages vekk. Gunnar rumsterer med kopper på kjøkkenet.
Ingrid! Vertinne! Lag litt te, da! roper han. Noe sterkt og mørkt, med sitron! Kom igjen, nå er jeg sliten Lenker beina sine utover, så Ingrid nesten holder på å snuble.
Selvsagt. Med én gang, sier hun, setter vannkokeren på, men inni henne er det kaos, kaldt og vondt.
Kåre mannen Hvordan kan han gjøre sånn? To skritt utenfor døra og han leker kjæreste?
Raseriet flammer opp, hvor langt kan dette ha gått?
«Nei! Det er bare en misforståelse! Kollega, sikkert, slapp av!» hører hun sin egen stemme forsøke å roe. «Vis omsorg, vær trygg, han vender tilbake»
Gunnar myser plutselig:
Hva er dette? Skal du servere gammel te til en gjest? Kok opp fersk! Han snuser i den gamle tekannen og rynker på nesa. Nei, kjære deg, rett i vasken med den!
Men jeg laget jo nettopp mumler Ingrid, men nikker rolig.
Det koster lite å lage ny te. Alt annet er verre. Kåre Hvordan kan hun bo med ham nå?
Vannkokeren synger, vannet helles over det indiske teen med elefant på posen. Duften sprer seg kraftig, litt syrlig.
Nå snakker vi! Og så vil jeg ha te i de blå koppene med gullkant, de er jo så fine! Skynd deg! sier Gunnar lurer, blunker.
Vi har nye kopper, Kåre kjøpte dem i Bergen, veldig fine! sier Ingrid, men skvetter når Gunnar slår hånden i bordet.
Jeg vil ha de gamle! Mamma serverte alltid te i dem, du har alltid gitt meg dem! Og bolla, sett deg! Og sy sokkene i mellomtiden, se her!
Ingrid, tidligere respektert lærer, sluttet for mange år siden for å ta vare på hjemmet, for å støtte mannen. Hun stirrer med avsky på hullene, men strekker hånden frem nesten av refleks for å sy.
Men plutselig dundrer Gunnar i bordet, reiser seg, virker plutselig kjempestor og brysk i hele kjøkkenet.
Er du gal, Ingrid? Har du glemt deg selv fullstendig? Du er da vertinne, ikke hushjelp! For noen år siden stoppet hele skolen opp når du kom gående. Nå kaster du deg rundt, lar oss trampe over deg? Jeg trodde ikke Åse, men jeg ser det nå! Jeg kjente deg som majestetisk, stolt! Han rister på hodet. Nå? Nå kan vi bruke deg som gulvklut og du sier ikke et pip?!
De blå tekoppene klirrer, Henrik Ibsen-lampa på veggen gynger. Bollene sklir, runde og gylne, ned på et kremhvitt fat.
Hvorfor kommer du da? Hvorfor sier du dette nå? Jeg orker ikke! Kåre står der ute med en fremmed jente Jeg så alt. Ville gi ham bollene Smertefulle tårer triller, drypper på duken.
Alt blir stille, som før torden.
Gunnar sukker.
Derfor, Ingrid. Derfor slutter Kåre seg til slike damer. Hvorfor har du blitt sånn? Før ventet elevene i kø for å rette karakterene, du satte deg ikke, før møtet var over. Jeg selv Ja, ja, skulle helst ikke sagt det, men var betatt. Ble varm av stolthet når du gikk forbi. Nå? Nå løper du etter med boller! Og klukker rundt ham som ei hønemor.
Ingrid blir snurt, men må smile. Det er treffende sagt.
Hønsehus? Ja, det er jeg. Den ordentlige klukka, sier hun ettertenksomt. Men jeg trives med å ta vare på, å gi, å beskytte. Jeg har alltid likt det
Men Ingrid! Alt maskulint i Kåre har dødd av den overomsorgen. Vi menn er jegere, vi vil erobre og jage ikke sy puter under armene våre! Joda, sokker er greit, men må være litt lidenskap også! Mikkel flytta ut, du overdro morsrollen på mannen! Og Kåre ble matet av hardere, mer rampete damer. Med dem føler han seg ung
Ingrid forstår ikke, eller vil ikke. Er alt det hun har ofret forgjeves?
Hun sluttet som lærer for ti år siden for å få bedre tid til å sende Kåre på jobb, slippe nattevåk og retting bare hjem og hygge og kos. Men så var det privatelevene, men da Kåre fikk lungebetennelse måtte de vekk de bråkte! Og hun sluttet å synge når hun vasket, sluttet å høre radio, sluttet å male fordi Kåre ikke tålte linoljelukta. Maleriene på loftet, penslene i skuffen, oljen i søpla.
Og så, Ingrid, har du blitt fullstendig husmor! sier Gunnars stemme fra speilet. Hun smiler surt.
Manikyr? Når da? Supper kokes og karbonader stekes døgnet rundt!
Nye kjoler? Hvorfor, vi går jo ikke ut, Kåre er alltid trøtt
Sko? «Hvorfor høye hæler? Du har jo åreknuter som meitemark!» lo Kåre en dag. Skoene på loftet.
Venner ringer sjelden, snakker kort. Sønnen Mikkel er innom én gang i måneden for mat og boller, ringer aldri etterpå.
Og det var det. Nå er det slutt
Nå må du reise deg, Ingrid! Du er fortsatt i blomst! Rose og lilje! Reis deg, ellers fortsetter Kåre å busse rundt med fremmede damer! Gunnar trommer i bordet. Og bollene er nydelige! Hvor er mine ungdomsår? Hadde jeg vært ung nå, Ingrid, hadde jeg beilet til deg!
Og han går. Ingrid blir sittende
Kåre kommer hjem sent, litt brisen og uflidd, med lukt av parfyme og vin.
Møte på jobben dro ut, sier han og gir henne dokumentmappen, gnisser i ryggen. Lag te. Og poteter vil jeg ha. Med en dram. Ingrid, hva står du og glor for?
Ingrid tar ikke mappen, ber ham flytte seg, hun må stille fra seg kofferten.
Hvor skal du? Hva foregår her? spør Kåre da han får øye på Ingrid, med slingret hår, øredobber og kjole, på høye sandaler. Han blir paff.
Jeg skal på kurs. Du får klare deg selv. Med eller uten dram. Det er på tide, Kåre.
Og potetene? Og skjorta til i morgen? spør Kåre bryskt.
Ingrid ser ut til å gi etter, men snur plutselig.
Klar deg selv. Eller be henne komme. Jeg blander meg ikke. Ha det, Kåre! Nå drar jeg!
Hun danser ut, sliter med kofferten i trappen, men vips, så forsvinner kjole og kofferthjul nedover trappa, og snart durer en taxi.
Kåre løper, men ryggen smeller til, tårene spruter.
Ingriiiiid hikster han
Hvor er du, Ingrid? Massér meg, trøst, smør på Voltaren, pakk omkring meg, varm meg
Sigrid? Er det deg? hveser han i telefonen. Jeg vet det er sent, men ryggen, Sigrid! Jeg klarer ikke hente mat, Sigrid! Vi er jo ikke ukjente? Hva?
Røret knirker, Sigrid sier hun ikke er hjemmesykepleier, legger på. Sigrid har stolthet. Hun er ikke Ingrid. Ikke i nærheten. Forferdelig
Kåre stavrer ut på kjøkkenet, finner de kalde bollene, stønner. Ikke bare krise, det er katastrofe. Han har selv rotet det til!
Nesten et døgn senere vender Ingrid tilbake med en lege og blomster. Hun har kjøpt rosene selv, setter dem i krystallvase. Hun lukter parfyme og litt sigarettrøyk. Ja, hun har begynt å røyke igjen. Av og til, når alt blir for mye.
Vent litt, doktor, vent! stanser hun legen med sprøyta.
Kåre stønner, får ingen lindring.
Hva skjer? spør legen.
Et øyeblikk. Kåre, hva har du lovet henne? Slike damer kommer ikke bare for å være snille, spør Ingrid over den svettende mannen.
Jeg er ikke gammel! Jeg er midt i livet
Pensjon, fullfører legen. Hva lovte du henne? Svar, ellers drar jeg!
Stillingen. Graden. Men hun får ingenting nå! Jeg har feilet med henne, Ingrid, det er bare deg jeg vil ha! Tilgi meg! Hun får ingenting!
Jo, hun skal få det du har lovet henne du er mann, stå for det. Hun får både stillingen og graden så hun slipper å miste ansikt. Og du slutter på jobben din. Du klarer deg. Fra neste uke er jeg i jobb. Strykejernet står i skapet, skjortene i vasken. Liker du deg ikke, får du søke skilsmisse. OK?
Kåre ruller med øynene, svetten pipler, nikker, orker ikke protestere. Legen tar over.
Sigrid er lykkelig. Hun fikk graden, hun fikk stillingen. Alt takket være denne rare, godtroende gamle Kåre.
Nå vil hun ikke engang hilse på ham. Hvorfor? Hans kone har gjort det klart hun kan også trekke alt tilbake. Så hun finner nok en annen.
Kåre sluttet. Alle undrer seg hvorfor, fra en så god jobb. Han sier bare han ga et løfte. Til hvem, får ingen vite.
Avskjedsfesten er storslått, med Ingrid i smykker, der paret danser tango. Det blikket Kåre sender sin kone har aldri noen annen fått. Hvorfor? Hva er det med Ingrid?
Det er ganske enkelt: Hun er alt. Hun er selve luften Kåre har pustet alle disse årene. Og først i vakuumet forstod han hva han mistet. Det handler ikke om en sliten rygg eller varm kropp. Ingrid er fortsatt den uleste boken, mystisk og søt som norske jordbær i juli, som han matet henne med den gangen ved sjøen. Og man blir aldri ferdig med den boken, aldri klar for siste side. Måtte det bli slik for alltid.
Og Sigrid? Hun vokser nok til det en dag. Eller finner en annen leser. Livet går videre Og hvis Ingrid noen ganger, sent om kvelden, står i vinduet og ser ned mot hagen der myggen danser over petuniaene, vet hun at det er hennes egen bok hun blar om i, side for side. Hun kjenner smaken av frihet og den er ikke lik bollene eller teen, men noe skarpere, dypere. Noe sultent og levende.
Kåre lister seg nå hver kveld inn i stua, betrakter henne der i lampelyset, og tenker på hvor nær hun egentlig aldri har vært og hvor langt unna hun forsvant, selv om de satt ved samme bord. Han visker navnet hennes ut i mørket, håper at det svaret han nå får aldri blir det samme som i går.
Og av og til, når Ingrid plukker frem en av sine gamle, støvete pensler og lar fargene gli over lerretet, strømmer det et smil over ansiktet hennes det var aldri for sent å begynne på nytt kapittel, enten det er boller, kjærlighet eller en hel bok om livet.
Fordi den uleste boken, den hun var og er, venter bestandig på den som virkelig tør å lese. Og noen ganger er det forfatteren selv som må finne frem til ordene på nytt.
