Da naboen min banket på døra klokken ti om kvelden, holdt han en ukjent nøkkel i hånden.

Den gangen naboen banket på døra mi ved ti-tiden om kvelden, holdt han en fremmed nøkkel i hånden.
Jeg stod alene på kjøkkenet og vasket opp. Dagen hadde vært lang, og alt jeg ønsket meg var litt stillhet. Da jeg åpnet, sto han i døra og så litt merkelig på meg.
Er ikke dette din nøkkel? spurte han.
Jeg kikket på den blanke metallnøkkelen i hånden hans. Den var helt lik min egen.
Nei, svarte jeg. Min ligger her.
Jeg viste ham nøkkelen.
Han rynket pannen.
Men hvorfor låser denne opp døra di, da?
Først trodde jeg han tullet, men ansiktet hans var alvorlig.
Hva mener du med låser opp?
For en halvtime siden, sa han, så jeg en dame gå inn. Jeg trodde det var deg, men så så jeg deg på balkongen.
Hjertet mitt begynte å slå hardere.
Jeg har bodd alene i to år. Etter skilsmissen lovte jeg meg selv at jeg aldri mer skulle godta andres vaner, andres lyder eller fremmede nøkler.
Hvordan så hun ut? spurte jeg.
Mørkt hår rundt førti hadde veske.
Kulden krøp nedover ryggen min. Ingen andre enn meg har nøkkel til denne leiligheten.
Bortsett fra én person.
Min eksmann.
Men han flyttet ut for to år siden. Nøkkelen jeg hadde gitt ham, fikk jeg tilbake. Trodde jeg, i hvert fall.
Er du sikker på at hun gikk inn her? spurte jeg.
Jeg så henne tydelig, svarte naboen. Hun tok i dørhåndtaket og gikk inn.
Jeg snudde meg mot døra bak meg. Det var stille altfor stille.
Vent her, sa jeg.
Men han ristet bestemt på hodet.
Ingen sjanse for at jeg lar deg gå inn alene.
Vi gikk sakte inn. Stua så ut akkurat som jeg hadde forlatt den. Lyset var tent.
Men på bordet sto noe som ikke var der før.
Et glass.
Mitt glass.
Med vann i.
Jeg stanset opp.
Jeg har ikke drukket vann i kveld, hvisket jeg.
Naboen bøyde seg og kjente på glasset.
Det er lunkent.
Akkurat da hørte vi en svak lyd fra gangen. Som om noen flyttet på noe.
Vi stivnet.
Er det noen der? ropte naboen.
Ingen svarte.
Han gikk forsiktig frem, jeg fulgte etter. Døra til soverommet sto på gløtt.
Hjertet hamret i brystet.
Naboen åpnet døra brått.
Rommet var tomt.
Men klesskapet mitt stod på vidt gap.
Klærne var rotet til.
Og på senga lå det noe lite.
En konvolutt.
Jeg gikk forsiktig bort og plukket den opp. Bare ett navn stod skrevet utenpå.
Mitt.
Med skjelvende fingre åpnet jeg den. Inni lå det en lapp.
Kun én setning.
«Når du er klar til å snakke, vet du hvor du finner meg.»
Håndskriften var kjent.
Min eksmann.
Naboen så alvorlig på meg.
Har han nøkkel?
Jeg ristet sakte på hodet.
Han skulle ikke ha det.
Jeg satte meg på senga og prøvde å få tankene i orden. Siste gang jeg så ham, var utenfor tingretten. Han virket rolig. Nesten altfor rolig.
Den gang sa han:
En dag snakker vi sammen igjen.
Jeg avfeide det som tomt prat.
Men nå noen hadde gått inn i min leilighet.
Sittet ved mitt bord.
Drukket av mitt glass.
Rotet i mine klær.
Naboen stod fremdeles i døra og så på lappen.
Dette er ikke normalt.
Jeg vet.
Plutselig kom jeg på noe. Jeg gikk til skapet i gangen og åpnet det.
Der oppbevarer jeg ekstranøkkelen.
Og den var borte.
Da forsto jeg noe som fikk blodet til å fryse.
Han hadde aldri lagd kopi.
Han hadde bare aldri levert tilbake nøkkelen.
Og jeg hadde trodd på ham.
Naboen sa lavt:
Kanskje på tide å skifte lås.
Jeg så på lappen igjen.
Så rev jeg den i to.
Nei, sa jeg. Det er på tide å forandre noe annet.