Mitt navn er Ingrid, og jeg er 49 år gammel. Jeg jobber som nattsykepleier på Ullevål sykehus. Har vært der i tjue år, og har sett det meste.
Jeg har vært skilt i åtte år nå. Jeg har en sønn, han ble akkurat seksten. Han bor sammen med meg. En flott gutt. Ansvarsfull. Skoleflink. Aldri laget trøbbel.
Eller, det er ikke helt sant. Han ga meg ett problem. Det største i livet mitt. Men det er ikke hans skyld.
For seks måneder siden begynte Emil å klage på hodepine. Først trodde jeg det var synet, at han trengte briller. Jeg tok ham til optikeren. Synet var helt fint.
Men smertene fortsatte. Så begynte han å bli kvalm om morgenen. Jeg tenkte det var noe han spiste på skolen, så jeg begynte å lage matpakke hjemme. Men kvalmen gikk ikke over.
En morgen fant jeg ham på badet, først hvit i ansiktet, så kastet han opp. Han sa han var svimmel og at alt snurret.
Jeg kjørte ham rett på legevakten. Det ble tatt blodprøver og undersøkelser. Alt var normalt. Legen mente det sannsynligvis var stress, at ungdom ofte får kroppslige plager av presset på skolen.
Men jeg er sykepleier. Etter tjue år med pasienter kjenner jeg uroen når noe ikke stemmer.
Jeg insisterte på flere undersøkelser. Legen så på meg som om jeg overdrev, men sendte oss til MR til slutt.
Jeg husker den dagen så godt. Det var en tirsdag. Jeg var på jobb da de ringte fra sykehuset hvor Emil hadde tatt MR. De sa jeg måtte komme så fort som mulig. Jeg forlot vakten midt i skiftet, kjørte som en gal til Rikshospitalet. Jeg ble vist inn på et legekontor hvor en nevrolog jeg aldri hadde sett før ventet rundt femti, alvorlig ansikt.
“Vi har funnet noe på MR av hjernen til sønnen din,” sa han. “Det viser seg å være en hjernesvulst. Vi må ta flere prøver for å finne ut eksakt type og hvor alvorlig den er.”
Verden raste sammen. Jeg, som har gitt dårlige nyheter til utallige familier, sett folk dø, tenkte jeg var forberedt. Ingenting hadde forberedt meg på å høre dette om mitt eget barn.
De neste dagene besto av utallige undersøkelser, nye MR, biopsier, møter med onkologer. Tekniske ord jeg kjente ut og inn, men som nå bare hørtes ut som dødsdom.
Glioblastom. Grad fire. Aggressiv og inoperabel på grunn av hvor den lå. Behandling: cellegift og stråling for å prøve å bremse. Prognosen: dårlig.
Da onkologen forklarte dette satt Emil ved siden av meg. Gutten min. Min baby. Hørte at han hadde fått uhelbredelig kreft i hjernen.
“Kommer jeg til å dø?” spurte han med en så rolig stemme at jeg holdt på å knekke.
Legen så på ham med den profesjonelle medfølelsen jeg selv har brukt så mange ganger. “Vi skal gjøre alt vi kan for at du får mer tid,” sa han.
Mer tid. Ikke “du blir frisk”. Ikke “alt ordner seg”. Bare mer tid.
Den kvelden klemte Emil meg og sa: “Mamma, ikke gråt. Vi skal kjempe.”
Så begynte vi å kjempe. Cellegift annenhver uke. Emil mistet håret. Gikk ned i vekt. Kastet opp ofte. Klaget aldri. Ikke én gang spurte han “hvorfor meg?”. Han sluttet aldri å smile.
Venner fra skolen kom ofte på besøk i begynnelsen. Etter hvert sjeldnere. Det er tøft for sekstenåringer å forholde seg til døden.
Men én venn kom alltid Daniel. Barndomsvennen hans fra første klasse. Daniel var innom hver dag etter skolen, fortalte alt som hadde skjedd, tok med lekser, spilte PlayStation selv om Emil nesten ikke orket holde kontrollen.
En ettermiddag holdt jeg på med middagen og overhørte dem snakke på rommet. Døren sto litt åpen.
“Er du redd?” spurte Daniel.
“Ja, hele tiden,” svarte Emil. “Men jeg sier det ikke til mamma, hun har nok å tenke på.”
“Hva er du mest redd for?”
“At mamma blir alene. At hun får det vondt. At jeg ikke rekker å si ordentlig farvel. At hun skal tro det er hennes skyld.”
Jeg måtte gå inn på mitt eget rom så de ikke skulle høre at jeg gråt.
Behandlingen fungerer ikke. Svulsten krymper ikke, den vokser. Legene har begynt å snakke om lindrende behandling. Fokus på livskvalitet i den tiden som er igjen.
Hvor lang tid? Ingen vet sikkert. Kanskje tre måneder. Kanskje seks. Kanskje mindre.
I dag tidlig spurte Emil om jeg kunne kjøre ham til skolen. Han har ikke vært der på lange tider. Ville se klassekameratene sine en siste gang, gjøre noe normalt.
Jeg kjørte ham. Hjalp ham ut av bilen. Han er så tynn nå, så skjør. Vennene tok imot med klemmer. Favorittlæreren kom bort og hilste. Jeg så hvordan Emil smilte. Hvordan han bare fikk være “Emil” og ikke “han med kreft”.
Tre timer senere hentet jeg ham. Han var utslitt, men lykkelig.
“Takk, mamma,” sa han i bilen. “Takk for at du tok meg med. For alt du gjør. For at du er verdens beste mamma.”
“Du er verdens beste sønn,” svarte jeg.
Etter en stille stund sa han: “Mamma, når jeg ikke er her lenger, må du love meg at du blir glad igjen. At du lever. At du ikke tilbringer resten av livet med å sørge over meg.”
“Emil, ikke snakk om det…”
“Vi må snakke om det, mamma. Vi vet begge hva som kommer. Jeg trenger at du lover å klare deg. At du husker på meg med smil, ikke bare tårer.”
Jeg lovte. Selv om jeg vet at det er et løfte jeg ikke aner om jeg kan holde.
Nå i kveld sover han på sitt eget rom. Jeg gikk inn og så på ham for litt siden. Så fredelig. Fortsatt så liten. Gutten min.
I morgen tidlig kommer hjemmesykepleieren for sitt ukentlige besøk. Overmorgen skal han til onkologen igjen, selv om vi alle vet hva svaret blir.
Jeg sitter i stua med en kopp kaffe som har blitt kald. Ser på bildene på veggen: Emil som baby, første skoledag, bursdag da han fylte ti, Emil for seks måneder siden frisk og glad, uten anelse om hva som ventet.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette. Hvordan overlever man å miste barnet sitt? Når han bare er seksten har et helt liv foran seg som aldri blir levd.
Men for hans skyld skal jeg prøve. Jeg skal holde ut så lenge han trenger meg. Smile når han ser på meg. Gjøre hans siste dager så gode som mulig.
Hva jeg skal gjøre når han ikke er her, det får tiden vise. Nå gjelder det å være her. For ham.
Hvordan sier man til barna sine at man elsker dem, når tiden snart er ute? Hvordan rommer man et helt livs kjærlighet i de dagene som er igjen?
