Dagbok, 17. mars
Noen dager kjennes evig lange, og dette er virkelig én av dem. Jeg har ikke alltid vært så opptatt av hva folk mener, men etter alt som har skjedd den siste tiden, hvisker og ler de bak ryggen min.
Da jeg begynte i jobben min i Oslo, hadde jeg allerede blitt kjent med Pål ja, min sjef, uten at jeg visste det. Han var godt voksen, femten år eldre enn meg, respektert direktør for selskapet. Jeg visste faktisk ikke at han var sjefen da jeg gikk på intervju. Det tok ikke lang tid før jeg fikk jobben, og Pål påsto hardnakket at han ikke hadde vært involvert i utvelgelsen. Det var HR som hadde styrt alt, sa han, ut fra min erfaring og søknad.
Men slik er det i Norge også: ingen hemmelighet forblir skjult særlig lenge. Plutselig spredte ryktene seg om jeg hadde “vunnet i kjærlighetens lotto”, og havnet rett inn i forhold med sjefen. Jeg hørte mye mest misunnelse, selvsagt. “Fra gata til vestkanten,” sa de. “Fra studenthybel rett til Frogner.”
Jeg har aldri vært typen som skryter av utseendet mitt, og visste jeg hadde kvalifikasjonene til stillingen jeg fikk den ikke bare på grunn av smilet mitt. Men, de som sladrer bryr seg ikke om slike ting.
Bakteppet deres handlet like mye om Pål: først mistet han sin kone, Marianne, i en tragisk ulykke for mindre enn to år siden. Jeg har sett nok kommentarer om det til å holde meg våken om nettene. De hadde vært gift i ti år, hennes familie eide firmaet før det ble overdratt til ham. Sølvrever og suksessrike menn er jo alltid populære, og særlig en sjarmerende enkemann sørget disse kvinnene over i månedsvis.
“Så trofast som en svane,” sukket noen, med håpefulle blikk.
Sannheten er at Pål ikke var noen Casanova, men heller ikke vanskelig å forstå seg på. Han var bestemt, kanskje litt gammeldags, men det han hadde i banken, trakk mange til ham. Selvsagt falt jeg ikke for pengene hans. Vi møttes på den mest hverdagslige måten: han kjørte handlevognen sin hardt inn i meg på Rema 1000, ødela en strømpebukse, griset til de nye skinnskoene mine og kjeftet høylytt, fordi han trodde jeg snek i kassa.
Jeg svarte ham såpass kontant tilbake at han endte opp med å betale for handlekurven min og fulgte meg nesten ut av butikken, unnskyldende: “Beklager tusen ganger det har vært en tung dag. Kan jeg hjelpe deg med posene?” Jeg takket høflig nei, og løy om at jeg kjørte bil. I stedet ventet jeg til han hadde gått og listet meg mot bussholdeplassen. Uheldigvis (eller kanskje heldigvis?), kjørte han forbi og insisterte på å kjøre meg hjem. Hele bussen stirret og oppmuntret meg til å ta imot skyssen, bare for å få fortsette sitt eget liv. Jeg ga etter.
Overraskende nok var han hyggelig når han ikke kjeftet på folk i køen, og jeg tenkte han kanskje kunne blitt en venn om omstendighetene var annerledes. Men Pål ville åpenbart noe mer. Etter det besøkte han meg stadig, inviterte meg på date, og jeg sa etter hvert ja. Noen uker senere fikk jeg jobb i hans firma det var kanskje tilfeldig, kanskje ikke.
Pål brydde seg ikke særlig om rykter. Han var lykkelig, viste det ganske åpent, men han overøste ikke meg med verken penger eller gaver, bare oppmerksomhet og nærhet. Jeg likte selvsagt det og ikke minst den romslige leiligheten hans på Majorstuen, bilen, og utsiktene til en trygg fremtid. Det tok ikke lang tid før jeg flyttet inn og ble introdusert for moren hans, Solveig Johansen.
Solveig er stille av seg, alltid lojal mot sin sønn, og etter at svigerdatteren døde, flyttet hun inn og tok seg av alt det praktiske i huset: kokkelering, klesvask og å legge skjorter i skapet. Jeg lot henne holde på hvorfor skulle jeg stå i veien? Jeg hadde ikke noe behov for å konkurrere om husmorrollen, og spiste med glede maten hun satte på bordet.
Alt var smertefritt frem til giftemål vokste frem som tema. Det irriterte meg at Pål fortsatt gikk med gifteringen etter Marianne. Han påsto han følte et slags bånd til henne fremdeles. Jeg sa jeg ikke likte det, og han ble forvirret, men la bort ringen for min skyld. Problemet var han aldri glemte den.
Da han fridde, gikk det på den store, dramatiske måten midt i en pen restaurant, rødvin, levende musikk, og et gammelt smykkeskrin med en stor ring. Da jeg så nærmere, kjente jeg ringen igjen som Mariannes gamle et familiearvestykke. Jeg klarte ikke svare ham.
“Vil du gifte deg med meg?” spurte Pål, men jeg trakk hånden til meg.
“Nei.”
Han stirret uforstående. Jeg sa at jeg ikke kunne gå med samme ring hans avdøde kone hadde hatt. Han kokte over, forklarte hvor mye den var verdt, hvor unik den var, men jeg klarte ikke tanken på “en annen kvinnes” ring på min finger. Eller at jeg i det hele tatt skulle arve hennes plass i huset og livet hans.
Det ble en kjølig slutt på kvelden. Vi ble enige om å ta en pause.
Dagene etter var rare. Jeg prøvde å holde avstand til ham på kontoret, han isolerte seg enda mer inne på sjefskontoret sitt. Til slutt dro jeg hjem til foreldrene mine i Drammen og tok noen dager fri. Mamma og pappa sa jeg fortjente bedre, at jeg ikke burde gifte meg med en enkemann som var så mye eldre. Jeg svarte ikke. Hele meg var i villrede.
Dagene gikk, ingen telefon fra ham og jeg sykemeldte meg etter hvert. Ryktene gikk allerede i gangene på jobben: “nå er det slutt mellom bossen og skjønnheten hans.” Pål var åpenbart preget, kjeftet på ansatte, og selv moren fikk unngjelde. Hun forsøkte ta det opp, men fikk bare bryskt svar.
Så en dag stod Solveig på døren hos meg. Hun sa jeg burde komme tilbake, at sønnen hennes ikke var seg selv uten meg. Jeg forklarte henne at jeg ikke kunne bruke arveringen. Vi var enige hun sa at Pål ikke har klart å gi slipp på fortiden, og at man ikke kan bygge noe nytt på gamle ruiner.
En uke senere gruet jeg meg for å dra tilbake til jobben, men jeg måtte det. Da jeg endelig leverte oppsigelsen min, satt Pål bare der, alvorlig og mutt, med ringen glitrende på fingeren da han signerte papirene. “Voks opp, du oppfører deg som et barn,” sa jeg. “Du er den første som noen gang har sagt nei til meg,” svarte han.
Jeg følte ingen anger, bare lettelse. Jeg visste i magen at jeg hadde valgt riktig. Han ville aldri slippe sin avdøde kone. Jeg pakket ned tingene mine i rolige omgivelser, og for første gang på lenge, kjente jeg et håp et håp om å finne en som kan elske meg uten minner fra andres tap.
Nå hvisker kollegaene igjen, men jeg bryr meg ikke. Livet fortsetter, og jeg skal finne min egen vei uten gamle ringer.
