Jeg giftet meg med naboen min, Egil, som er 82 år gammel. Han insisterer fortsatt på at det var hans største galskap.
Da jeg fortalte det til søsteren min, Kari, nesten falt hun om av sjokket.
Har du mistet forstanden?
Alt er i orden. Han er ikke bare 80, men hele 82. Hør nå nøye etter.
Barna hans kom på besøk av og til. De ankom, pustet lettet ut, og dro igjen. Denne gangen tok de med seg brosjyrer for aldershjem. Det så ut til at Egil ikke passet inn i den livsstilen.
Pappa, sånn skal det være,
spurte de.
Sånn? Er livet bare en håndbok? spurte han.
Den samme dagen banket det på døren. En flaske vin i hånden, et gnistrende blikk.
Her er planen: gifte deg med meg, så blir jeg ikke kastet på et pleiehjem. Du er ung, jeg er sta. Er det ikke en perfekt formel?
«Hva får jeg ut av dette?» spurte jeg mistenksomt.
«Jeg lager fiskesuppe, forteller historier og lar deg aldri bli trist», svarte han med et glimt i øyet.
Det var fristende. Bryllupet ble både romantisk og absurd:
jeg bar ingen høye hæler,
Egil hadde en slips fra før andre verdenskrig,
vitnene var folk fra den nærmeste gatekiosken som lo mer enn de skrev under.
Vi ble «mann og kone», men hver i vår egen verden, kun ved siden av hverandre.
Hver morgen gjorde Egil fem armhevinger på sengekanten som om han var en helt.
Jeg fortsatte å kalle kaffen vår for «gårsdagens hevn».
På søndager fylte duften av fiskesuppe kjøkkenet, sammen med hans varme fortellinger.
Om kvelden kranglet vi på en lekende måte:
Jeg er fortsatt den store!
Du er bare stor for naboplumene.
Barna stormet inn som en eliteenhet en dag:
Dette er en svindel!
Min eneste svindel i livet er kaffen dere får til juleaften, erklærte han.
Da de spurte hva jeg «hadde vunnet», så jeg på ham levende, kvikk, ekte.
Jeg vant familiekjærligheten. En mann jeg kan le av TV-serier med, og en som blir glad når jeg kommer hjem.
Etter deres dramatiske avgang stilte Egil på kaffen.
De tror jeg er gal,
sa han.
De har rett, svarte jeg med et smil.
Det har du også.
Så er vi perfekte for hverandre.
Et halvt år senere:
han står fortsatt opp tidlig,
jeg ødelegger fortsatt kaffen med mine eksperimenter,
søndagene er fortsatt ukens beste dager.
Angrer du?
Nei, selvfølgelig ikke. Dette er det mest absurde, men også det beste som har skjedd i livet mitt.
Vet du hvorfor jeg aldri føler at dette ekteskapet er falskt? Fordi ekte kjærlighet ikke trenger perfeksjon; den trives i de små, rare øyeblikkene som gjør hver dag verdt å leve.
