Det var for lenge siden, i en tid jeg husker med et snev av undring, at jeg stod med stigen lent mot den gamle epletreet ved husveggen hjemme i Lillehammer. Det var en tidlig formiddag, og tunge, grå skyer dekket himmelen. Luften var stille og fuktig, nesten som om den holdt pusten rett før et kraftig regnskyll. Jeg kjente på kroppen at været snart ville snu, men bestemte meg for å gjøre ferdig det jeg hadde begynt på de tørre greinene måtte bort, de hadde ventet altfor lenge.
Stigen satte jeg opp om morgenen, og jeg forsikret meg nøye om at den sto stødig mot trestammen. Da jeg hadde klatret noen trinn opp og var i ferd med å strekke meg mot den første tørre grenen med grensaksa, kjente jeg plutselig at noen nappet i buksebeinet mitt bakfra.
Da jeg snudde meg, ble jeg stående et øyeblikk helt overrasket.
Hunden min, Bamse, forsøkte å komme opp stigen etter meg. Potene hans gled på metalltrinnene, klørne skrapte mot jernet, og de store brune øynene hans var vidåpne og festet seg bestemt på blikket mitt.
Hva i all verden driver du med, gutt? lo jeg litt nervøst. Ned, Bamse!
Jeg viftet avvisende med hånden, men han nektet å gå. I stedet kravlet han litt høyere opp, satte forlabbene på stigen og beit plutselig tak i buksebeinet mitt.
Han dro. Hardt.
Jeg vred meg til og holdt på å miste balansen.
Er du blitt gal? Slipp! utbrøt jeg irritert.
Men han ga seg ikke. Bamse dro meg bestemt nedover, satte bena i bakken og bjeffet høylytt, som om livet mitt avhang av det.
Først kjente jeg sinnet boble opp, men det gikk bare noen sekunder før jeg forsto at dette slett ikke var noen spøk. Han hadde aldri oppført seg slik før. Det var et alvor i øynene hans jeg aldri hadde sett tidligere.
Som om han prøvde å fortelle meg noe.
Likevel forsøkte jeg å klatre et trinn lenger opp, men straks dro Bamse i buksen min igjen, så brått at jeg måtte klamre meg fast til stigen med begge hender.
Jeg sukket tungt og begynte å klatre nedover.
Nå får det være nok, mumlet jeg. Hvis du ikke gir deg, får du være inne.
Bamse senket hodet, skamfull, men jeg satte ham uansett i hundegården og låste porten. Endelig kunne jeg fortsette i fred, trodde jeg.
Akkurat idet jeg satte foten på første trinn igjen, smalt det plutselig et høyt, kneppende smell over hodet mitt.
Lyden var så skarp og plutselig, som når noe brister. Jeg så automatisk opp, og i det samme så jeg en stor, tørr grein gi etter og falle rett mot der hvor hodet mitt hadde vært for ett øyeblikk siden.
Greina suste forbi, traff bakken med et brak, knustes og landet bare noen centimeter fra foten min.
Jeg ble stående som lamslått, beina sviktet under meg. Jeg fikk ikke frem et ord, sto bare ved siden av stigen og stirret på den store, brutte greinen, mens hjertet dunket så hardt i brystet at jeg nesten kunne høre det suse i ørene.
Først da forstod jeg alt. Bamse hadde aldri ment å forstyrre eller leke han prøvde bare å redde meg.
Han hadde følt faren før jeg i det hele tatt ante noe. Kanskje han hadde hørt hvordan det knitret i treet eller kjent at greina snart ville gå. Med et underlig sug i magen gikk jeg bort til hundegården.
Bamse stod stille bak gjerdet og så på meg med blikk fulle av omsorg, halen vagget forsiktig som om han ventet på at jeg endelig skulle skjønne.
Jeg åpnet porten og sank ned på kne ved siden av ham. Bamse presset seg inntil brystet mitt og jeg slapp ham aldri.
Du reddet livet mitt, hvisket jeg inn i pelsen hans.
Siden den dagen har jeg aldri tvilt på instinktene hans. Fra da av lyttet jeg alltid hvis Bamse prøvde å advare meg, og kjente dyp takknemlighet hver gang jeg husket denne morgenen i Lillehammer, da lojaliteten hans kanskje reddet livet mitt.
