Dagboknotat
Kjære dagbok,
Jeg lever fortsatt. Hun svømte sakte nærmere meg. Lover du meg én ting? Ikke gravlegg meg før tiden, sa hun lavt.
Se på dette, Eivind! Se hvor vakkert det er! utbrøt Ingrid med begeistring, huden hennes gyllen av solen og øynene strålende. Med utstrakte armer virket det som om hun ville omfavne hele Skagerrak.
De kastanjebrune lokkene hennes, litt lysnet av sola, danset i vinden. Jeg sa jo at denne måneden skulle bli den beste i livet vårt!
Ved min side, på varm, hvit sand, rettet jeg på stråhatten og prøvde å smile. Men innsiden min var stiv av uro. Tanken på at dette kanskje var det siste forsøket på å finne tilbake til lykken, gnagde i bakhodet.
Du har rett, Ingrid, denne måneden skal bli helt spesiell, svarte jeg, og prøvde å la stemmen være lett. Du har alltid hatt en egen evne til å se det beste i ting.
Likevel lå legens ord fra for to måneder siden som en stein i magen: Kreft, langtkommet, kanskje to-tre måneder igjen. Likevel, her stod vi på bryggekanten ved sjøen, for Ingrid hadde bestemt seg for å leve, ikke gi opp.
Skal vi bade nå? utbrøt Ingrid og grep hånden min ivrig. Ikke mist motet, Eivind! Husker du da vi hoppet i elva på gården til mormor? Da var du livredd for å miste badebuksa til strømmen!
Jeg lo, og for et øyeblikk forsvant smerten. Ingrid hadde alltid denne evnen, å trekke meg ut av mørket.
Jeg var ikke redd, bare forsiktig, fleipet jeg. Men OK, vi løper sammen men hvis jeg blir tatt av en sel, så er det din feil!
Vi lo høyt sammen, som to tenåringer, på vei ut i bølgene ved Langesund. Ingrid lekte og sprutet i vannet, og jeg fulgte henne med hjertet i halsen. Hun var så uendelig vakker, og jeg elsket henne mer enn jeg noen gang hadde innrømmet for meg selv. Å miste henne? Uvirkelig og helt forferdelig.
Kjærlighet gir håp, selv når tiden ikke er vår venn.
Historien vår begynte i tiende klasse i den lille Sørlandsbyen. Alle kjente alle. Da Ingrid kom til skolen, var det som en komet ny, sprudlende, med smil som smeltet masken fra selv de mest innbitte guttene.
Hun hadde flyttet hit fra Skien med familien. Jeg var en lang, keitete fyr som alltid gikk med en bok i hånden, og aldri trodde hun ville legge merke til meg. Men, på skolefesten våget jeg å invitere henne til en rolig dans.
Du er annerledes enn de andre, sa hun. Du prøver liksom ikke å være noe du ikke er.
Er du ikke redd for at jeg tramper på tærne dine? spurte jeg spøkefullt. Hun lo, og fra den kvelden var vi uadskillelige.
Etter videregående flyttet jeg til Oslo for å studere til ingeniør, mens Ingrid begynte på litteratur i Bergen. Lange, håndskrevne brev og søvnløse netter i venting på sommerferie holdt oss sammen avstanden gjorde oss bare sterkere.
Vi giftet oss som 22-åringer, rett etter utdanningen. Et lite, enkelt bryllup på bygdehuset bunad, norske roser i vinduskarmen, og Å, kunne jeg bare få være med deg på CD-spilleren. Vi var lykkelige veldig lykkelige og alt det andre spilte ingen rolle.
Så kom hverdagen. Små leiligheter, slitsomme jobber, drømmen om eget hus og en kafé klinket vi oss fast til gjennom slit og strev. Små bagateller ble til krangler: hvem hadde glemt strømregningen, hvem skulle vaske opp. En kveld smalt jeg igjen døra og sa i frustrasjon:
Kanskje det bare er best vi går hver vår vei?
Ingrid satte seg stille ned på sofaen, blank i øynene. Eivind, jeg elsker deg for mye til å slippe taket. Skal vi ikke heller prøve på nytt?
Vi innførte en ny tradisjon én dag i uka helt uten arbeid, telefon eller plikter. Bare oss. Vi gikk turer, drakk te på verandaen og mimret om ungdomstiden. Sakte vokste kjærligheten tilbake, som markblomster om våren.
Fem år senere hadde vi kjøpt et lite hus med hage og åpnet vår egen kafé i byen. Ikke lenge etter fikk vi tvillingjenter Live og Oda som snudde huset på hodet med latter og eventyrlyst.
Ingrid var den tålmodigste mor jeg har sett. Hun leste eventyr, bakte boller og hvisket historier ved sengekanten. Noen ganger, når jeg så på henne, tenkte jeg hvor heldig jeg var.
Tiden gikk. Barna vokste opp og flyttet til Trondheim for å studere. Stillheten i huset slo oss i bakken. Vi gikk tilbake til arbeidslivet med full styrke, og åpnet til og med enda en kafé. Vi jobbet dag og natt og så, en ettermiddag på kjøkkenet, kollapset Ingrid.
Ingrid! Ingrid, vær så snill! Jeg ristet liv i henne til ambulansen kom. På sykehuset sa legen det bare var utmattelse, og Ingrid avfeide det: Bare litt sliten, Eivind. Det går over.
Neste dag mistet hun bevisstheten igjen. Denne gangen slo legens blikk ned: kreft, uhelbredelig, kanskje to måneder igjen.
Hjemme sa Ingrid rolig:
Eivind, be ikke jenter komme hjem. Jeg vil ikke at de skal se meg slik. Jeg vil til sjøen. Husker du, vi drømte om det? Sitte på brygga, drikke noe godt, danse under stjernene. La oss gjøre det.
Jeg hadde ikke hjerte til å si nei. Hvis det var dette hun ønsket skulle hun få det.
Eivind, du er langt borte nå? Bølgen slo mot meg, og Ingrids stemme rev meg ut av tankene. Hei, du forsvant!
Jeg er her, smilte jeg, og lot som alt var i orden. Jeg tenkte bare på hvordan du slo meg i kortspill i går.
Følg med neste gang, lo hun. Blir du med ut og danser i kveld? Jeg har lyst til å danse til bena ikke bærer mer!
Er du sikker på at du orker? Kanskje vi skal ta det rolig? utbrøt jeg, litt for varsomt.
Eivind, jeg lever. Jeg vil leve! Lov meg at du ikke begraver meg før tiden. Lover du?
Jeg lover, hvisket jeg, og vi holdt rundt hverandre i sjøen, som i en drøm.
Kjærlighet og tro kan snu selv den svarteste dag.
Måneden ved sørlandskysten ble som et eventyr små cafébesøk, is på brygga, dans til lokal musikk under stjernene. Ingrid blomstret; kinnene fikk farge, øynene strålte. Jeg begynte å tvile på legens ord kunne det ha skjedd et under?
En kveld på hotellbalkongen sa hun:
Eivind, jeg er ikke redd. Selv om dette er slutten, så har jeg hatt et rikt liv. Jeg har deg, døtrene våre, og denne solnedgangen.
Ikke snakk sånn, stemmen min brast. Vi skal danse i barnebarnas bryllup også.
Hun smilte, grep hånden min.
Tilbake hjemme ba hun om nye prøver, og jeg gruet meg som aldri før.
Men denne gangen var nyhetene ufattelige. Legen så forbløffet opp: Dette er nesten utrolig. Svulsten er nesten helt forsvunnet. Sånt skjer svært sjelden. Kroppen din er en fighter, Ingrid.
Jeg så på henne, forvirret og lykkelig. Tårene trillet, og vi omfavnet hverandre midt på legekontoret, mens legen diskret gikk ut.
Det var havet, Eivind, hvisket hun. Eller kanskje kjærligheten vår.
Du har reddet meg, sa jeg. Hver eneste gang.
Vi gikk tilbake til livet: kafeen, venner, håp. Ingrid fortsatte med behandling én måned til, og sykdommen trakk seg stadig lenger tilbake. Døtrene våre kom hjem, og huset ble igjen fylt av latter.
Da jeg så på henne den kvelden, tenkte jeg på hvor blind jeg hadde vært da jeg var yngre. Jeg tror Ingrid merket det og blunket lurt:
Eivind, slutt å gruble. Stek heller noen av pannekakene dine. Jeg har nesten glemt hvor gode de er!
Jeg lagde pannekaker, og vi spiste dem sammen i solnedgangen på verandaen. Vi visste: Så lenge vi hadde hverandre, kunne ingen storm ryste oss.
Denne historien har lært meg at kjærlighet, håp og fellesskap er sterkere enn selv de mørkeste tider. Ingrid og jeg har sett at troen på hverandre kan gjøre selv mirakler mulig.
