Jeg bor alene i en pen ettromsleilighet midt i sentrum av Oslo. Mannen min døde for fem år siden, og jeg arvet en tomannsbolig etter en tante, i et mindre attraktivt område, men fortsatt med en fin planløsning. Jeg har leid den ut til noen ryddige, unge mennesker hyggelige leietakere som jeg har besøkt én gang i måneden for å hente husleien og se til boligen. I to år har jeg ikke hatt noe å klage på.
Da sønnen min giftet seg, bestemte han og svigerdatteren min seg for å starte sitt eget familieliv, leide leilighet og begynte å spare til egenkapital til boligkjøp. Jeg lot dem styre sitt, men i det lange løp planla jeg å gi dem leiligheten etter tanten min. De kunne gjøre som de ville der pusse opp, ommøblere eller til og med selge den hvis de ønsket.
Ett år etter bryllupet fikk de en sønn, og det gjorde meg enda mer sikker på at jeg ville ordne papirene så sønnen min kunne overta leiligheten. Men bare forrige uke snudde jeg helt om på disse planene.
Det skjedde etter min 60-årsdag. Jeg ville feire dagen skikkelig, mest for min egen del. Jeg booket selskapslokale på en hyggelig restaurant og inviterte mange venner og bekjente, og selvsagt sønnen min og svigerdatteren min også.
Forholdet til svigerdatteren min har alltid vært ganske uproblematisk, hun er av natur litt temperamentsfull, noen ganger kommer det ut følelser som kanskje ikke alltid er positive også overfor meg. Men jeg har alltid tenkt at det skyldes alderen, og ikke latt det gå inn på meg. Slik hun satte meg i forlegenhet foran alle den dagen, fikk meg imidlertid til å se på henne med helt nye øyne.
Sønnen min og svigerdatteren kom til restauranten med lille Olav. Stemningen var lystig og ganske høylytt, og svigerdatteren sa med en gang ifra om at de trolig måtte dra etter en times tid, siden babyen ikke hadde det så bra i støyen. Det hadde jeg forståelse for.
Da de skulle gå, fant ikke svigerdatteren telefonen sin. Jeg fulgte etter henne mens vi lette, og for å hjelpe henne ringte jeg nummeret hennes.
Gjestenes oppmerksomhet ble etter hvert fanget opp av oss som styrte rundt, og det ble litt stille blant folk. Akkurat da hørtes en vill bjeffing og hyl fra en hund fra et sted, og alle snudde seg. Svigerdatteren min ble ildrød i ansiktet, løp bort til vinduskarmen, fant telefonen sin og slo av samtalen.
Alle jeg kjente så forskrekket på henne, slik videre på meg. Heldigvis tok broren min grep og satte i gang neste skål, og musikken begynte igjen, men det ble likevel en rar stemning i rommet det lå noe i lufta.
Hele resten av kvelden hvisket gjestene seg imellom om svigerdatterens spesielle ringetone, den som var satt på mitt nummer. Dagen etter ba jeg sønnen min forklare hva det var for noe, sikkert hadde han hørt lyden mange ganger før. Men sønnen min syntes det ikke var noe å bry seg om.
Etter den kvelden har jeg ikke hatt kontakt med dem. Planene om å gi dem leiligheten har jeg lagt på is inntil forholdet bedrer seg. Jeg ønsker meg i det minste en enkel unnskyldning fra både svigerdatteren og sønnen min. Hvis de ser på meg som en hund, så får det være deres sak…
