Pus-Petter
Gud, Ragnhild, har du gått fra vettet! Vaktmesteren kommer til å jage deg på dør for dette!
Inger, hva skulle jeg ellers gjøre? Kaste ham ut? Det er jo synd i ham! Han er jo levende!
Han lever nok, men jeg er ikke så sikker på om du gjør det hvis du beholder ham, altså.
Ingerlill, vær så snill! Det er jo ikke en løve akkurat, bare en liten kattunge. La ham få bo her litt, vær så snill?
Nei, du trenger ikke overtale meg lo Inger og strøk den bittelille oransje krabaten over hodet. Tror du ikke jeg synes synd på ham? Hvor fant du denne stakkaren egentlig? Tynn som et spett og sikkert syk også, han orker jo ikke engang holde hodet oppe. Skatt!
Kom! Ragnhild snørte det lange skjerfet Inger hadde strikket, rundt katten. Skiftet var slutt i dag, og jeg gikk gjennom parken. Og der lå han midt på stien, enten hadde han krøpet ut av buskene eller så hadde noen lagt ham der. Snøen hadde såvidt dekket ham jeg hadde ikke sett ham om han ikke var så orange. Tok ham med opp, han var iskald, jeg trodde først han var død. Men nei, han pustet. Jeg tok ham under armen og sprang hele veien til studenthjemmet. Ragnhild fniste mens hun helte melk i en emaljekopp for å varme. Astrid så rart på meg da jeg løp forbi, stod bare der med åpen munn.
Nå får du i hvert fall besøk snart. Å, Ragnhild, du får nok høre det! Husker du hvordan Astrid skjelte ut Lise da hun tok med en katt? Nesten kastet ut på dagen. Det er orden her, sa hun, ikke dyr på hybelhuset.
Men du sladrer ikke, ikke sant? Ragnhild snudde seg i døra, litt nervøs. Om hun kommer når jeg ikke er her, så bare gjem ham. Jeg skal bare varme litt melk og så stikker jeg.
Bare gå! Inger feide skjerfet og kattungen av bordet og ristet garnet ut av den veldige strikkekurven sin. Ingenting sett, ingenting hørt, ingenting sagt! sang hun og kneppet igjen lokket over kurven, og blunket til Ragnhild. Gå! Ikke vær redd!
Ragnhild forsvant ut, og Inger kikket ned i kurven og ristet på hodet:
Sånn lykke du bringer oss, du lille frekkas Pust, stakkar! Ragnhild er snill, begynner du å skrante, gråter hun seg bort.
Kattungen sa ingen ting. Han pustet så vidt der han lå med lukkede øyne og reagerte ikke på Ingers stemme.
Rommet falt langsomt inn i mørket. Vintermørket la seg til rette, og Inger ville ikke tenne lys. Hun likte denne tiden, kvelden ligger åpen. Ikke sånn som når du jobber kveldsskiftet hjem rett til sengs. Nå kan hun lese, skravle med Ragnhild, høre hvordan det går med henne og Jørgen. Inger sukket. Ragnhild var heldig kjæreste og frieri allerede. Men hvem vil ha Inger, liksom? For høy, for sterk, kalte bestemor henne for bjørnejente der hun kunne ordne opp mellom brødrene med et fingerknips. De var voksne nå, eldste gift og hadde fått en snill kone. Inger hadde nettopp vært i hjembygda i det bryllupet. Hun var fortsatt alene. Ikke engang noen i horisonten. Hun var altfor prangende for guttene i byen, og hvor skulle du finne en kar som turte å stå ved siden av henne? Kanskje mormor hadde rett når hun ba henne komme hjem. Men hva skulle hun der ingen gutter igjen, bare småbruk og fjøs. Og hun hadde jo ikke studert for å møkke fjøs! Her på fabrikken hadde de respekt for henne, ga henne ferie og turer. Inger ristet på seg og jagde vekk tungsinnet. Det kommer, når det kommer! Hun måtte vel få sin tur?
Ragnhild kom styrtende inn for å finne en pipette kattungen klarte ikke å drikke av skål. Han dyttet trøtt med snuten, men orket ikke. Inger la boka vekk og tok katten:
Gi hit, da!
Hun sprøytet melk inn med pipetten, holdt hodet fast så han måtte gape og freste:
Nå må du skjerpe deg! Det er ikke for å se på deg hun bar deg helt hit!
Kattungen hostet, gråt liten, men begynte å svelge.
Katten ble døpt Pus-Petter. Astrid i vaktmesterskapet ante ingenting et helt år, før hun en dag så en oransje hale smette ut av vinduet i første etasje i februarsola.
Hva i all verden?!
Hennes rop fikk hele studenthjemmet til å dirre.
Astrid, vær så snill! Du merket jo ingenting han har vært her hele tiden! Han fanger mus!
Hvilke mus da? Det finnes ikke mus her! Dette er et mønsterhjem!
Jasså! Inger, med armene krysset over det brede brystet, kikket alvorlig på Astrid og dyttet til Pus-Petter med foten. Mønster-musene er feitest. Pus-Petter legger dem nydelig ved sengen min nesten hver morgen. Kan vise deg neste gang, hvis du vil. Eller vil du heller invitere fabrikkdirektøren, så han får se?
Inger! Nå må du gi deg! Astrid la om til lavere tone og så surt på Ragnhild. Din skyld. Når du gifter deg, tar du katten med?
Vet ikke svarte Ragnhild, tok Pus-Petter opp. Han er fryktelig glad i meg, men han tror visst Inger er sjefen. Kommer til å savne oss
Å, gud! Astrid lo høyt og ga Ragnhild en vennlig dult. Du snakker om ham som om han var en kar. Ragnhild, det er en katt han trives der det finnes mat.
Ikke så sikkert. Jeg prøvde alt mulig, men han skal alltid bort til Inger. Ragnhild ga katten tilbake. Så, får vi beholde ham?
For en luring! Astrid himlet med øynene. Så lenge han ikke synes eller høres, så får dere vær’ så god! Ellers blir vi alle sammen jagd på dør.
Bryllupet til Ragnhild ble feiret som seg hør og bør, og Inger ble igjen sammen med Pus-Petter. Dagene gikk seigt og sakte, og Astrid satte ikke inn noen nye på rommet til Inger. Studenthjemmet sang på siste verset, alle håpet på nytt rom i nyblokka som var under bygging en byggeplass som aldri helt kom i mål, men litt og litt nærmet seg. I helgene var Inger og de andre jentene der og hjalp til. Hun vandret i de åpne korridorene og prøvde å se for seg hvordan livet ville bli der, når huset var ferdig. Det var i en sånn drømmedag hun traff det hun trodde var skjebnen sin.
Even, som hun selv, innflytter. Sist i søskenflokken, hadde passet på foreldrene og flyttet først ut da begge var borte. Nå, uten noe eget, var han likevel blidere enn noen gang og søkte en kone men ikke bare hvem som helst, helst en med leilighet og litt hjelp i bakhånd. Inger passet slett ikke kriteriene, men han klarte ikke å gå forbi henne slik hun kom svinsende forbi i gangen med overblikk og selvsikkerhet.
Hans klossete sjarm fikk henne til å le.
Å, nei, herlighet! Hva skal jeg med en sånn en? Han er et hode lavere jeg må dytte ham på hodet hvis vi skal danse! lo hun til Ragnhild, som kom innom med magen stor og runde øyne.
Inger! Det går vel ikke på høyden! Hva slags fyr er han da?
Aner ikke, sa Inger og så alvorlig ned. Vet ikke, Ragnhild.
Hun fulgte Ragnhilds kamp med å reise seg, strøk hånda over Pus-Petter som hadde lagt seg over hele senga.
Er det tungt? Inger hentet et syltetøyglass hun fått av broren.
Nei, bare litt rart. Akkurat som om du står på stasjonen og venter på et tog til et godt sted. Du bare venter, tenker: snart, snart! Ragnhild tok glasset med honningen, kysset Inger på kinnet og vinket til Pus-Petter. Ha det, Pus-Petter. Pass på henne!
Kanskje var det Ragnhilds mage, kanskje Ingers egen ensomhet, for snart ble Even fast inventar på rommet. Pus-Petter likte ham slett ikke. Han freste, strittet bustete, og la seg til med halen slå mot veggen hver gang Even stakk innom. Inger åpnet vinduet og slapp ham ut hun visste at katten kom hjem om natta, men da ville han ikke kose, han bare snek seg langs veggene og nektet å spise. Inger forstod ikke hva som feilte ham.
Er han sjalu? spurte Astrid, som nå fikk besøk av Pus-Petter de kveldene Even dukket opp.
Kanskje det. Eller han bare vet noe. Du bør være forsiktig, Inger, sa hun vet aldri. Han kan forføre og stikke. Hva gjør du da?
Bare ikke, Astrid. Han gjør ikke sånn. Jeg stoler på ham, virkelig.
Du får gjøre som du vil, jenta mi, sa Astrid og stoppet praten der. Husk, det er ditt liv.
Og både Pus-Petter og Astrid fikk rett.
Inger overså morgentretthet, men da hun traff Ragnhild med vogna og forklarte hvor elendig hun følte seg, gikk det opp for henne.
Inger, hvordan klarte du det her? Vet han det?
Inger sto helt stille, tankene surret i hodet som bjeller: Astrids stemme, langt borte: «Du får se» Og plutselig, akkurat det, fikk henne til å våkne. Hun skyndte seg hjem hun måtte fortelle Even. Det var slutt på frie dager. Nå måtte hun tenke framover.
Men framtiden måtte hun tenke ut alene.
Beklager, Inger Nei, jeg kan ikke. Hvordan skal jeg vite at ungen er min? Jeg nekter, snøftet Even og dyttet Pus-Petter til siden med foten så hardt at katten fikk et utbrudd av oppgitt fres. Flytt deg!
Pus-Petter vred seg til han bet tak i leggen på Even, og det hylene skriket fikk Inger, til sin egen overraskelse, til å le av ren lettelse:
La han være, Pus-Petter! Du kan få vondt! Vi trenger ikke sånn dritt her. Bare gå, du.
Lenge satt hun stiv i stolen og stirret på døra etter ham. Pus-Petter surret rundt beina, så hoppet han opp i fanget hennes (selv om han aldri fikk lov), og la seg til, malte lavt til hun vennlig, men bestemt, løftet ham bort.
Ferdig med det! Nå vil jeg ha te. Skikkelig varm te.
Hun registrerte sønnen på sitt navn. Da kvinnen på kontoret spurte:
Ikke far oppført? så Inger henne hardt i øynene.
Han har ikke far. Bare meg. Holder ikke det?
Ragnhild laget utstyr til babyen, og Astrid fikk tak i barnevogn og maste på fabrikkdirektøren om nytt rom til Inger. Men byggingen sto stille og direktøren bare trakk på skuldrene.
Rommet var kaldt uansett hvor mye Inger tettet sprekker. Derfor fikk Pus-Petter alltid lov være sammen med sønnen. Katten hadde med en gang bestemt seg for at denne lille bylten var hans ansvar ble liggende tett inntil babyen så det ble stille i vogga; han holdt varmen. Inger lo av den underlige omsorgen og ga katten en smakebit om hun kunne. Hadde det ikke vært for brødrenes varer, hadde hun vært fortvilt. Even var borte, hun ville aldri se ham igjen. Hun slapp ham fra tankene, det beste fra dem var sønnen.
Familien kom samlet da Inger kom hjem fra fødestua.
For en bolle! Skikkelig kar, akkurat som deg, Inger!
Hun kjente tårene presse på ingen i familien sa ett ord om det som hadde skjedd, ikke engang med blikket. Kone til eldste bror holdt rundt henne og hvisket stille:
Var helt rett å føde. Nå er du ikke alene. En bra mann finner du, Inger, ikke gi opp. Ikke alle svikter. Ungen skal nok få det godt. Vi hjelper deg.
Og det holdt de. Annenhver uke kom de inn til byen med matvarer og hjelp. Inger pakket ut og tørket tårer; det er ikke mye som skal til, bare vite at du ikke er alene og at barnet ditt også får plass i flokken.
Barnehagen ble et slit: sønnen ble ofte syk, og Inger sprang mellom jobb og hjem. Om ikke for Astrid og Ragnhild hadde hun reist hjem for godt men å bo sammen med storfamilien, som breie seg ut i det lille huset? Nei, det ville hun vente med.
Sittende ved sønnens seng tenkte Inger på den «kjærligheten» som aldri ble. Kanskje ikke alle får møte det mennesket som blir en klippe i livet. Hun visste nøyaktig hva hun nå ønsket: Ikke sukk og søte ord som Even holdt på med. Bare noen som lager te og ber deg legge deg jeg passer sønnen. Som tar dem med i dyreparken og kjøper en ballong, roser både borsj og kjøttkaker, og endelig henger opp hylla som har stått i hjørnet i måneder. En å leve hverdagen med.
Det er nok. Da, først da, er det familie.
Søvnen kom snikende når hun endelig slapp taket. Hun sov, sittende krøket ved senga.
En natt endret alt seg.
Sønnen var inne i tredje dag med feber. Inger hadde ikke mer å gi; barnelegen i naboblokka kom uten å bli bedt:
Det står bra til, det du gjør er riktig. Vi må bare vente. Sterk unge.
Inger holdt sønnen på armen, han hulket og grep det ømme øret. Astrid kom med gryte nylaget buljong og la kinnet mot guttens varme hode.
Riktig stinn han er!
Feberen går ikke ned.
Ikke sikkert det er så galt. Tyder på at kroppen kjemper, sånn sier legen.
Ja, men det er fælt å se på.
Det går over. Du må ikke slite deg ut. Spis og prøv sove.
Inger nikket, lagde en kompress og Astrid forsvant ut.
Pus-Petter la seg ved siden av gutten i sengen og viftet irritert med halen så ungen lo og strakte seg. De sovnet begge to, enda Inger knapt rakk å legge på kompressen før hun måtte bestemme seg for å la være å vekke gutten.
Mens hun stod ved komfyren hørte hun noe velte og knekke, og så hylte ungen. Hun stormet inn på rommet og stoppet hjertet i halsen: En enorm rotte vrengte seg vilt, Pus-Petter danset rundt, stygt såret, øret i filler, ryggen ripet åpen. Hun ville slå, men da bet Pus-Petter rottehalsen fast så fast at hun måtte rive og slite løs.
Ro deg, Pus-Petter. Du har gjort nok, klynket hun.
Katten gråt lavt og sjanglet bort til vogga der ungen skrek. Da så Inger den andre rotta mindre, men hun fikk panikk, røsket med seg unge ut på gangen og ropte:
Hjelp oss, vær så snill!
En time senere var de hos Astrid. Hun ga Inger nøkkel til leiligheten sin og lovte å ta seg av Pus-Petter.
Forferdelige greier. Rotter her! Jeg hadde jo nettopp satt ut gift, raste Astrid. Men det gamle huset faller fra hverandre, hva skal vi gjøre?
Hun gjorde rent rommet, tok med seg Pus-Petter til vaktrommet, renset såret.
Du er helt helt, Petter. Ikke rart jeg beholdt deg. Slike katter vokser ikke på trær.
Han lå bare og pustet tungt. Ville ikke spise, og Astrid skjønte hvor galt det var. Morgen etter leverte hun vakta og fortalte Inger:
Han har det vondt, Inger. Finn en dyrlege, fort.
Pass gutten min? Hvor er veterinær?
Tvers over kvartalet, sa Astrid. Skynd deg!
Inger løp nesten, kom til studenthjemmet, fant ham på matta, langstrakt, pustet svakt.
Pus-Petter! Hold ut, jeg fikser det!
Hun løp til klinikken, røsket døra opp og forlangte brått å snakke med veterinær nå.
Jenta i hvitt prøvde protestere men ble stille og nikket, pekte mot en benk langs veggen.
Inger holdt rundt Pus-Petter, kjente de svake åndedragene, ville reise seg for å finne legen, da døra åpnet seg og det kom inn en kjempe av en mann, krokete under dørkarmen.
Hva har vi her, da? buldret dyp røst, og Inger ble taus. Hun rakk seg inn på Pus-Petter:
Han ble bitt av rotter.
Ser ikke ut som noen gatepus det der, sa han og løftet katten som en dunpute.
Han er min, svarte Inger. Rottene var inne, på rommet.
Makan.
Skal du stå der og intervjue meg? Han holder på å dø! Hjelp ham! Han reddet sønnen min!
Ikke skrik, takk. Jeg heter Olav. Og du?
Inger.
Godt. Ikke skrik. Da hjelper vi helten din.
Veterinæren smålo, allerede med armene fulle.
Mange år senere vandrer en stor rød katt stille gjennom barnerommet, sjekker alle hjørner, klatrer opp i sengen ved siden av sofaen der sønnen sover. Lille Signe kjenner den varme pelsen, snur seg i søvne og griper labben. Pus-Petter maler en drøm, og Signe sover rolig. Snart kommer foreldrene inn Inger retter dyna over sønnen, drar sokken på dattera og lener seg mot skulderen til Olav.
For en barnevakt, Olav?
Bedre finnes ikke, sier Olav og klør Pus-Petter bak øret. Ikke rart du raste inn her som et uvær den gangen. Tre døgn med ham, det var alt verdt det. Slike katter er verd sin vekt i gull.
Mer enn gull. Se, han lyser.
Pus-Petter stanger nesen mot Ingers hånd, langer seg ut ved siden av Signe og holder rundt henne med poten. Inger slukker nattlampen, vinker Olav til seg og lukker døra stille. Barna har aldri vært redde for mørket så lenge de har Pus-Petter med seg. For med ham var det aldri noe å være redd for.
