12. mai
I dag har jeg grublet mye over livet mitt. For et drøyt år siden var alt anderledes. Jeg hadde en fantastisk jobb hvor jeg var tiltenkt rollen som administrerende direktør, og lønnen var upåklagelig nesten 900 000 kroner i året, om noen lurer. Kjersti, kona mi, og jeg planla tur til Hemsedal, vi gledet oss til skituren sammen. Hver helg traff vi gode venner, spiste lutefisk på vinteren og skrøt av barna våre akkurat slik voksne nordmenn har for vane.
Og så, på vei til jobben en iskald morgen, smalt det. Bilulykke. Begge beina mine ble fullstendig knust brutt opp, operert, gipset sammen. Alt var borte: jobben, fremtiden, vennekretsen. Håpet, hvis det var igjen noe, var rettet oppover; kun Gud og tilfeldighetene kunne hjelpe meg nå. Nettene mine var fylt av smerte, og jeg våknet ofte med skrik i halsen. Jeg overlevde på sterke sprøyter med morfin to ganger om dagen, kun da klarte jeg sove litt.
I to måneder kunne jeg ikke reise meg fra senga. Kona mi, Gud velsigne Kjersti, var der alltid, gjorde alt for meg, tilbrakte timene mine med meg, byttet bekken og så til at jeg fikk i meg det jeg trengte. Jeg følte meg totalt hjelpeløs, og da jeg endelig begynte å reise meg opp ved hjelp av gåstol, kom smertene tilbake ti ganger verre.
Har du noen gang opplevd sprøyter i magen for å unngå blodpropp og liggesår? Jeg forteller deg, kjære dagbok, dette er ikke for pyser. Til og med å hoste eller kikke på mobilen var en lidelse, og du tør ikke engang tenke på å gå på do som før. Det krevde sterke nerver, men hvilke nerver var det igjen? Jeg var utslitt.
Likevel gikk tiden, og gradvis lærte jeg meg å gå igjen. Skjelvende, ustø som en gammel mann over isen. Men det var framgang.
Vennene våre forsvant, sluttet å ringe, sluttet å spørre. På jobben ble jeg fort glemt; de ansatte raskt en ny administrerende direktør, og plutselig var jeg et navn på et gammelt møte. Jeg undret: når skulle dette ta slutt, og hvordan ville det ende? Fremtidsutsiktene var dårlige. Heldigvis ble Kjersti hos meg.
Så, en dag, da jeg støttet meg på krykkene og med Kjersti som støttespiller, våget jeg meg ut. Sollyset traff meg plutselig, nesten brutalt, og jeg kjente klumpen i magen vokse. Jeg, tidligere direktørkandidat, var plutselig bare en ufør på krykker. Det var sårt.
Kjersti trakk seg litt tilbake og lot meg stå alene. Jeg forsøkte meg på noen famlende skritt. Plutselig hørte jeg et svakt mjau. På fortauet, rett ved venstre krykke, satt en liten grå katt.
Hva vil du da? spurte jeg, overrasket over meg selv. Jeg hadde aldri brydd meg særlig om dyr.
Katten kikket opp på meg og mjauet forsiktig igjen. Kjersti, kan du hente en fiskebolle? ba jeg.
Hun nikket, kom straks tilbake, og jeg ga kattesnacksen til den lille lodne. Han slukte maten, men så på meg først, undersøkende, som om han prøvde å lese meg.
Neste dag, da jeg haltet ut på tunet med Kjersti, ventet tre katter. Så de hadde visst avtalt møte her. Jasså folkens, sa jeg og lo, for første gang på lenge. Smerten slapp taket et øyeblikk.
Litt motvillig gikk Kjersti tilbake og fant tre fiskeboller. Jeg delte til hver og én.
Dagen etter sto fem katter og to små hunder klare og ventet. Kjersti himlet med øynene, men jeg ba henne gå til kolonialen på hjørnet og kjøpe wienerpølser. Alle fikk sitt, og plutselig var det en bølge av lek rundt meg, med logrende haler og glade mjau.
Da det regnet dagen etter, snerret Kjersti: «Jeg tar krykkene fra deg!» men jeg insisterte på å gå ut selv. De venter på meg, sa jeg. «Hvordan kan jeg ikke komme? Jeg må.»
Der ute, under småregnet, løp jeg etter de to små hundene så godt jeg kunne. Bak meg danset fem katter rundt. Kjersti stod beskyttende med paraply og smilte til meg fra dørstokken.
Tiden gikk. Etter hvert byttet jeg ut to krykker med én, og til slutt trengte jeg ingen. Da skjønte jeg at beina sluttet å gjøre vondt for lenge siden.
På jobben var det ingen som ventet på meg. De kvittet seg med meg, ga meg en god sluttpakke på 300 000 kroner, og jeg sa opp. Da hadde jeg tid, og begynte å skrive ned historien alt som hadde skjedd.
Uventet nok ble det til et skuespill. Jeg sendte manuset til flere teatre i Oslo, men ingen svarte bortsett fra et lite amatørteater på Torshov. Etter en uke ringte regissøren: “Vi setter opp stykket, men vi må korte ned og endre litt.”
En måned satt jeg og regissøren sammen, diskuterte og kranglet om hver replikk. Endelig var det premiere.
På den lille scenen, foran femten publikummere, satte vi opp stykket mitt. Halvtomt teater, men for meg de viktigste femten i mitt liv. Jeg skalv av nervøsitet. Da teppet gikk ned, var det stille. Hjertet mitt sank. Men plutselig stormende applaus! Skuespillerne bukket, kom ut igjen, smilte.
Neste forestilling ble fullstappet. Folk sto langs veggene og i gangene. Applausen var overveldende, og teppet falt nesten ned av begeistring.
Til slutt tok teatergruppen det sentrale byrommet. Nå samlet folk seg stadig der for å diskutere nye stykker fra denne «nye stjernen».
Jeg unnet meg en fin, ny dress. Til applausen gikk jeg alltid på scenen sammen med Kjersti for slik skal det være.
Hva skjedde egentlig med de fem kattene og to små hundene? To hunder og to katter tok vi med inn. Resten fikk nye hjem hos noen av mine trofaste tilhengere.
Hva handler dette egentlig om? Jeg vet ikke. Kanskje om hvor viktig det er å finne blikk fylt av håp ved egne bein. Når du har det, kan du ikke falle lenger. Da må du reise deg og holde ut.
