Ødelagte barn
Du har skjemt ham bort! Du gir etter for alt han vil, derfor går han over hodet på deg! Ingeborg, slik kan du ikke holde på! Du har virkelig klart å ødelegge gutten! Slik jeg, naturligvis, ødela deg den gang. Ingen å skylde på! Jeg er ikke så uskyldig selv. Dere er og blir bortskjemte unger, begge to! Og ikke kom her og si at du er voksen! Du er fortsatt et barn, fullstendig ute av stand til å tenke fornuftig og ta gode valg! Kari Mariann dunket kjøleskapsdøra igjen så det dundret, og hun skalv til da familie-magneten med bildet av datterens familie falt i gulvet.
Bildet var tatt forrige sommer på hytta i Lillesand, hvor hun merkelig nok ikke fikk være med denne gangen. I årevis hadde hun vært med “ungene” på ferie, passet barnebarna, koblet av og knyttet “nyttige” bekjentskaper. Men ikke denne gangen.
Forklaringen hun fikk, var underlig, syntes Kari Mariann.
Mamma, det er litt trangt økonomisk i år, så vi tar barna med oss alene. Du får kjøpe deg billett en annen gang og slappe av du også. Se helst ut hvor du vil reise, så skal vi hjelpe til!
Men Ingeborg! Hva med barna? Hvem skal passe dem?
Mamma, Jonas har blitt stor, han passer jo på hvem det skulle være. Og Live skal være med meg. Vi har ikke råd til det fine hotellet i år uansett. Live trenger å få se havet, du vet jo akkurat hvor sjelden hun er syk etterpå. Og når det ikke er budsjett for hotell med aktiviteter og barnepass, ja da reiser vi som “villmarksturister” leier hus eller leilighet og passer på barna selv.
Selvsagt er det ikke plass til meg!
Kari Mariann var definitivt ikke begeistret over utsiktene. Reise alene på gammelseteren i Sogn, der det ikke hendte stort annet enn “dansegalla for de over seksti”? Publikum der kunne neppe sammenlignes med et skikkelig hotell, selvfølgelig! Der kunne man støte på både tyskere og briter, og majoriteten norske folk fra de rette familiene! Dessuten med hennes utdanning og to europeiske språk hadde hun pleid å ha valgmuligheter. Men ikke nå
Mamma, du forstår jo dette! Det koster mer enn bare hotell det er fly, mat, alt mulig.
Skal det liksom være min skyld at regningene blir store? Kari Mariann tente på alle plugger.
Kjære, mamma! Må jeg virkelig forklare slike ting?! Vi har ikke penger til å ta ALLE med, skjønner du? Jeg skulle gjerne tatt deg med, men vi har faktisk ikke mulighet. Oppussingen i din leilighet, mine helsetrøbbel i fjor, ekstra norsk- og mattetimer for Jonas. Alt koster. Nå må jeg velge: Reise med barna eller avlyse turen? Jeg er utslitt, du vet jo hvordan jeg sliter!
Ja, jeg har sett! Sett at du er en dårlig mor! Du har aldri tid til barna. Det er meg og Dina, din svigermor, som tar alt. Henter Live i barnehagen, henter Jonas etter skolen, lager middag, skyss til korps og turn.
Ikke overdriv, mamma! Jonas sykler til fotballtrening alene. Du kjører kun Live til dans, og ikke hver dag heller. Vi klarer oss uten, hun får danse i barnehagen, men du insisterte. Du sa hun trengte å utvikle seg.
Er det plutselig min feil? Kari Marianns stemme fór brått opp i operanivå, og hun grep seg til brystet. Utakk er verdens lønn! Jeg sliter og står på men dere er bare utakknemlige!
Kan vi ikke roe oss litt, mamma? Ingeborg kjente tårene presse bak øynene og lente pannen mot vindusruta. Jeg setter sånn pris på alt du gjør. Men kan vi la være å bruke det som våpen, er du snill?
Kari Mariann nektet å høre etter. Hun marsjerte ut av stua med posen fra Cubus med den nye badedrakten, fornærmet og rak i ryggen.
Hun var faktisk temmelig god på å være fornærmet. En mester! Hun kunne signalisere misnøye og vise hvem som burde ha dårlig samvittighet, uten opptrinn og rabalder. Hun svarte ikke på telefon, ignorerte forsøk på fred, og da hun endelig godtok å svare Ingeborg, kunne man høre det tunge sukket i andre enden, før et vakt hjerte-stakkarslig:
Ingeborg, om hjertet stopper, eller nesten ikke banker, hva betyr det?
Og da slapp Ingeborg alt i hendene og raste til familiens hytte på Hvaler, dit Kari Mariann vanligvis dro etter sammentreff med datteren, for “å finne fred for sjelen”. Ingeborg ble tom og utbrent av sånne turer, og kastet nøklene og seg selv i senga i full påkledning hjemme, med tårer hun ikke helt forstod.
Jonas tittet gjerne inn, la teppet rundt henne og klappet henne på skulderen:
Ikke dra flere ganger, mamma. Bestemor blåser det vekk og kommer sjøl.
Åh Jonas. Skulle ønske jeg kunne være like sikker
Hun visste hva hun snakket om. Kari Mariann hadde alltid vært sånn: skarp, følsom, rågodt språkøre og klassisk dannelse. Veldig sår, og kunne kjefte ut på både nynorsk, svensk og fransk med like stor letthet. Og hun var tidvis så skuffet over datteren at man nærmest kjente kulden i rommet når hun hvisket:
Ingeborg, du bør virkelig tenke over dine handlinger. Gå til rommet ditt, vennen min.
Aldri hadde Ingeborg hørt det “vennen min” uten at stemningen var et minimum på snøstorm.
Egentlig var stemningen stort sett som November. Kari Mariann var rett og slett en sånn som alltid så glasset halvfullt på veien til tomt. Det sentrale konsept? “Lite å stole på.” Alle rundt henne sviktet. Kollegene, vennene, mannen, naboene listen var uendelig lang.
Men Ingeborg var for Kari Mariann lenge “gullungen”. Lys og reflektert, med krøllene foran klaveret allerede i fireårsalderen:
Jeg hører musikken, mamma!
Å, så mye stolthet. Ingeborg var til da bare glede. Pliktoppfyllende, arbeidsom, og overbevist om at ingen kunne mer enn moren.
Men det smalt i sjette klasse. Flinke Ingeborg fikk plutselig en toer på norskdiktat. Kari Mariann skjønte ingenting, hendene fór til pannen, men Ingeborg fikk ikke ett ord forklart.
Vennen min, dette skuffer meg Gå til rommet!
Ingeborg gikk ti stille, uten å forklare hvorfor forklaringen kom til farmor, Grete, som tilfeldigvis steg inn på badet og fant jenta hulket gråtende, febrilsk prøvende å vaske ut flekker av skjørtet.
Ingeborg! Hva skjer, jenta mi?
For farmor fortalte hun om magesmertene i timen, alt ble plutselig så forvirrende ingen hadde forklart henne noe om det som skjer i puberteten. Kari Mariann mente sånt var bortkastet informasjon, og Ingeborg ante ikke at det overhodet var ting man kunne spørre om. Hun hadde knapt venner, og de jentene Kari Mariann godkjente som vennemateriale, ville aldri diskutere såpass vulgære temaer. Oppdragelse, altså.
En lang prat mellom Kari Mariann og Grete ga kun hodepine og et åpent misfornøyd:
Ingeborg bør snakke om sånt med sin egen mor!
Men jeg visste ingenting selv
Neste gang får du bruke hodet ditt! Det er det hodet er til!
Ingeborg skjønte aldri helt hvor hun hadde feilet.
Det var første sår i datterens verdensbilde. Et spinkelt slør av skepsis, som skulle vokse til en forståelse: Mamma var på ingen måte ufeilbarlig. Alt pratet om at “en mor gjør ALT for sitt barn”, kunne vise seg å være ord.
“Skuffelsene” kom på rekke og rad, og nå var det ikke mange skjulte sarkasmer. Skjerfet på pannen kom frem: Kari Mariann bandt det i stripen over pannen mot migrenen. Ingeborg visste; når hun så mamma rusle gjennom gangen med fingrene lett på skjerfet da ble det bråk.
Direkte kjefting forekom sjelden, men Kari Mariann kunne synke dramatisk ned i favorittstolen, hendene ved tinningen og stemmen så kald at istiden ville virke lunken:
Ingeborg! Nå slår du meg i filler
Prøve å forklare hvorfor skulle Ingeborg selvsagt finne ut selv. Det kunne være hva som helst: for eksempel at Ingeborg ville bli lege, akkurat som pappaen. Kari Mariann fnyste.
Du skjønner ikke! Jeg var gift med faren din, men jeg så aldri mannen omtrent. Lege er ikke noe for kvinner! Glem det tullet, Ingeborg!
Men farmor sier det er så flott å redde liv! Og pappa drømte om kirurgi på ungdomsskolen.
Bryr meg ikke. Tenk på resultatet! Jeg sitter som enke. Du vokste opp uten pappa. Jobben drepte ham! Du må ikke bare følge ambisjoner, du må bruke hodet!
Sånn gikk diskusjonene. Ingeborg kom inn på medisinstudiet. Kari Mariann snakket ikke med henne på et halvt år, kun tautologiske “ja” og “nei” på kjøkkenet.
Neste runde familiekrise: Ingeborg giftet seg med Magnus moren var lite imponert.
Alvorlig talt, vennen min! Fantes det ingen “bedre” mann? Jeg mener ikke penger, men han aner ikke hvem Ibsen er, eller kan synge norsk folkevise!
Magnus er et meget godt menneske, mamma, og han elsker meg.
En blir ikke voksen på kjærlighet alene! Du forstår det etter hvert men da har det gått for langt.
Under bryllupet poserte Kari Mariann med lommetørkle mot maskarasvorne øyne, og erklærte til både presten og naborad:
Det blir nok tøft. De er unge og naive. Men jeg er mor jeg hjelper! Jeg skal være der!
Heldigvis møtte Kari Mariann sin andre ektemann nettopp der. Litt ute i slekten Magnus, tidligere oberst Per Arild, nyforelsket med flytende fransk.
Så imponerende vakker fransk aksent!
Min mor var diplomatdatter og bodde mange år i Paris.
Nydelig!
Han kunne resitere Molière, holdt orden, eide sjarmerende sommerhus ved sjøen. Kari Mariann brått myket opp, sluttet å plage Ingeborg en stund.
I sitt andre ekteskap blomstret hun. Per Arild forgudet henne, hun ble mildere, fikk igjen gnisten. Barnebarna Jonas og Live var gledelig.
Ingeborg! For en skjønn barneflokk! Jonas er kløktig gutt, ligner farfar. Live hun har min nese! Blir nok vakker!
Ingeborg gledet seg over freden. Mot alle odds holdt Ingeborg og Magnus sammen. Magnus satte også grense for svigermor med stoisk ro. Hun mislikte sterkt at de skaffet seg bolig med lån, men Magnus sto på sitt:
Slik blir det best. Våre egne barn, i vårt eget hjem.
Men Ingeborg sliter med tid! Alt blir din byrde det er for mye!
Firmaet mitt har bra fart. Jeg fikser mye selv. Ingeborg vil tilbake til medisinen. Det får hun. Moren min hjelper til med barna.
Dine barn har ikke bare én bestemor, Magnus! Jeg tar hånd om dem!
Ingeborg fikk realisere sykehusdrømmen. Barna vokste, flyttet, livet gled frem til tragedien. Per Arild ble syk og gikk bort, til tross for Ingeborgs innsats og byens beste leger.
Åh, Per! At du måtte gå Kari Mariann sørget. Første gang på lenge følte jeg meg virkelig som kvinne! Måtte du virkelig ta det så raskt fra meg?
Hvem skylden egentlig lå hos, visste bare Kari Mariann. Nå tidde hun oftere enn ikke med to bunter hvite nelliker én til hver av de hun hadde mistet og ble nesten utholdelig for de levende.
Ingeborg prøvde kompensere. Ferier, helger, høytider alltid med mor og bestemor på slep.
Hva så? Det er riktig! Jeg er også familie! bedyret Kari til venninner som dristet seg til å spørre om hun aldri tok fri.
Kanskje datteren din egentlig vil være bare med mann og barn, uten ditt tilsyn?
Nonsens! Jeg har aldri kontrollert barnet mitt! Jeg hjelper jo bare! Hvordan skal Ingeborg klare to unger alene?
Så vokste Jonas til. Bestemors argusøyne og manisk fokus var han drittlei. Elsket henne på sitt vis, men de evige pekefingre og klagingen irriterte grenseløst.
Jonas! Ikke den grusomheten av musikk igjen! Hvordan kan du høre på sånne bråkete greier?! Kari Marsjerte rett inn uten å banke. Det er grusomt!
Skjerfet var stadig med, men Jonas var ikke like lettskremt som moren. Å klage til foreldrene gadd han ikke, han tok det heller på direkten.
Live, kom igjen! Skal vi danse og synge til Kaizers Orchestra?!
Bestemors nesten-panikkanfall over barnebarna som turnet rundt til vill musikk var alltid et syn:
Jonas, du får gjøre som du vil! Men Live! Nei! Dette går ikke! Jeg ringer mammaen deres.
Ring heller pappa, bestemor! Mamma skrur av mobilen under operasjoner, det vet du!
Magnus tok oppstyret som vann på gåsa, kjørte mora hjem på kvelden og lo i skjegget til Jonas ville opptredener.
Jonas musikalske talent måtte pleies. Ingeborg ville kjøpe gitar.
Ikke gjør det, Ingeborg! Vil dere ikke ha meg mer?
Hva snakker du om, mamma?
Jeg overlever ikke dette! Gutten må fokusere på skole, ikke tull!
Men han er jo skoleflink! Og du har da insistert på allsidig utvikling? Nå vil han spille.
Jeg mente noe HELT annet, det VET du!
Krangelen kunne vare i dagevis. Magnus støttet kona. Kari Mariann gikk i passiv-modus: sluttet å svare på meldinger, åpnet ikke huset, tok til og med tilbake ekstranøklene hun hadde gitt Ingeborg hevdet hun hadde mistet sine egne.
Denne gangen hadde hun bomma. Ingeborg var tom for tålmodighet.
Lar hun være å kontakte oss, lar vi være å kontakte henne! Ingeborg vaska kopper og knuste favorittkruset det sønnen hadde gitt henne til bursdagen.
Knuste porselensbiter lå som små symboler og skinte på kjøkkengulvet, og akkurat de bitene fikk alt til å renne over. Datterens kjærlighet til sin mor var der ennå, men hun forstod at formen måtte forandres. Hun kunne ikke la seg såre uendelig.
Jonas! ropte Ingeborg oppe fra andre etasje, og guttungen kom styrtende ned.
Har du valgt gitar?
Kan jeg det? Øynene hans lyste, og det stakk i hjertet til Ingeborg.
Det må du! Hvilken?
Bassgitar! Mamma, er du sikker?
Hundre prosent! Sier du ikke det?
Jo! Men hva med bestemor?
Hun sier bare vi er bortskjemte barn uansett. Ikke tenk på det! Gjør deg klar!
Hvor skal vi?
Vel, til butikken! Eller hvor selges gitarer nå til dags?
Roper på Live, hun hjelper meg å velge!
Da Jonas trakk med seg seks år gamle lillesøster ut for å finne gitar sammen, tenkte Ingeborg at hun hadde verdens fineste tenåring. Hvem andre ville frivillig spørre lillesøster om råd?
Gitar ble kjøpt. Snart var Jonas rom blitt øvingsstudio gutta i bandet var innom, prøvde å ta opp musikk på utstyr kjøpt inn fra både Magnus og de andres foreldre. Da Youtube-klippet med Live som sang sammen med broren fikk overraskende mange visninger, skjønte de at noe var på gang.
Ingeborg gledet seg i det stille. Barna var opptatt, Jonas sluttet “stikke” mot alt og alle. På kvelden, etter enda en dag som lege, klemte hun dem og hørte vill entusiasme over nye prosjekter sikker på at dette var riktig.
Men Kari Mariann ventet. Hun ryddet i huset hver dag, laget favorittmat og ventet på at datteren skulle dukke opp og si unnskyld slik hun alltid gjorde.
Uker gikk. Så måneder. Ingen Ingeborg.
Kari Mariann var først uforstående, så sint overbevist om at denne gangen måtte det mer til enn unnskyldning. Men etter hvert smøg en uvant tanke inn: kanskje, for første gang, ga noen henne motstand? Ikke alt her i verden kretser rundt hennes ønsker?
Hun tumlet rundt i stua, pakket bilen og dro til hytta i håp om indre ro, men der fikk hun ikke annet enn uendelig ensomhet. Sommer ble til regnfull høst, og til slutt i en stillestående tanke med tekoppen i hendene, mens nabobarna plasket sprettende rundt på andre siden av gjerdet (som Per Arild kun ville ha som vakre smijern), slo det henne: Man kan varme hendene på koppen og pleie sårene, men dagen kommer da datteren kjøper hvite nelliker for deg også. Hva hjelper det?
Plutselig klirret tekoppen mot asjetten, og minutter senere var hun ute på veien.
Søndagsveiene var tomme, og snart var hun fremme utenfor rekkehuset. Da hun sto med hånda på porten, kjente hun plutselig nervene jobbe. Skulle hun virkelig bli den, for aller første gang, som gjorde første forsøk?
Den planen sprakk i det hun fikk øye på døra nemlig at den var åpen. Inni huset runget det fra trommesettet, gitarer og latter. Ingeborg danset på kjøkkenet med stekespade i hånda og sang for full hals om en traktor og en sjømann.
Kjempekult! Mamma, kan vi spille inn TikTok sammen? Live klasket i hendene og glemte å dekke på bordet.
Her har du to glass, del ut, du, så tar jeg resten, Live. Guttene må jo være tørste.
Ingeborg skulle akkurat til å gå opp trappa da hun fikk øye på moren sin.
Et øyeblikk bremset hele tiden, og alt sto stille.
Live stivnet i døra og skulle til å si noe, men mammaen var hakket raskere:
Mamma, så fint du kom! Pass på gryta da, så spiser vi snart. Guttene blir sultne etter øving. Er du sulten?
Kari Mariann nikket, tok av vindjakka.
Ja!
Supert! Ingeborg blunket mot Live. Eller har du glemt hvordan bestemor ser ut?
Nei, jeg husker! Bestemor, jeg har sluttet på dans, mamma meldte meg inn i kulturskolen! Skal synge! Jonas sier jeg er kjempedyktig!
Kari Mariann kjente tårene presse, men bøyde seg ned, tok glassene fra barnebarnet.
Jeg tar det! Må jo se hvordan gitaren til Jonas ser ut! Er den fin?
Dødskul! Rød! Jeg valgte den! Kom, så viser jeg!
Live pilte opp trappen. Ingeborg nikket til moren:
Vel, hva venter du på? Du har allerede gått den vanskelige veien hit
Og Kari Mariann nikket, og gikk etter barnebarna. Jonas nikket, alvorlig og voksent, og viste stolt fram gitaren.
Og noe endret seg.
Ikke alt, selvsagt. Mennesker snur ikke 180 grader. Det kommer flere uenigheter, mange ord som aldri blir sagt. Ingeborg vil fortsatt sukke over mammas forsøk på styring, og Kari Mariann vil lure på hvor hun “mistet” datteren sin.
Men én ting forsto de: Vil du bli hørt, må du begynne å lytte. Da kan familien stå sammen, på sitt køddete, kaotiske og helt egne vis. Og trenger man egentlig mer?
