Den stumme datteren til storbonden
Vinteren 1932 i bygda Gløymdalen talte ingen dager. Folk talte knipene med mel i skuffene, never i ovnen og slagene fra sitt eget hjerte slår det fortsatt, har det stanset? Året hadde vært magert, og vinteren presset på med rim i vinduskarmene som aldri smeltet, og vinden ulte i pipa.
Ingeborg Sølberget bodde i utkanten av bygda, i stua hun hadde fått tildelt da faren, Kåre Sølberget, ble fradømt jorda og sendt til Finnmark sammen med kona si. Hun var seksten år da det skjedde. Moren døde under reisen slik hvisket folk og faren så hun aldri igjen. Ingeborg ble igjen i bygda fordi hun lå på sykehuset med lungebetennelse da ordren kom. Da hun ble utskrevet, hadde hun ingen å vende hjem til. Huset var beseglet, senere brutt opp og brukt til ved. Hun, som datter av en storbonde, skulle egentlig sendes bort hun også, men ordføreren, Even Storlien, sa: Jenta er arbeidsom, la henne få noe å holde på med. Slik havnet Ingeborg i fjøset hun melket kyr, møkket binger og gjorde alt i taushet.
Hun hadde blitt stum da faren ble tatt. Folk sa det var sjokket. Hun åpnet munnen, men stemmen lot seg bare høre som hvisking, og selv den klemte seg fast som en isvott rundt halsen. Bygdas sykepleier trakk på skuldrene: Nervene, sikkert. Kanskje det går over. Årene gikk, men Ingeborg var fortsatt stille. Folk syntes synd på henne, men holdt avstand. Noen mente hun ikke var riktig klok, andre kalte henne from, Guds barn. Ingeborg tok ikke til motmæle. Hun levde sitt tause liv, arbeidet fra daggry til skumring og holdt seg unna konflikter.
Even Storlien var helt motsatt. Høylytt, brede skuldre, skarp i blikket og kjeve som en plogstål. Han dukket alltid opp der det var mest bråk. På møtene overdøvet stemmen hans alle andre, og han slo gjerne hånden i bordet hvis det trengtes. Allerede tjueseks år gammel var han ordfører, og folk respekterte ham men fryktet ham også. Han var sjøl småbrukersønn og hadde lært at orden er det viktigste. Forstyrret noen ro og orden, var det fienden. Spilte ingen rolle om det var hungersnød eller sprengkulde, orden skulle herske.
Han førte streng regi på seg selv: sto opp før sola, gikk runden på fellesfjøset, sjekket forseglinger, delte oppgaver. Folk murret, men gjorde som han sa. De visste at Even ikke ga etter. Hvis han krevde korn da ble det levert, krevde han oppmøte på dugnad kom de. Derfor overlevde Even på ordførerstolen gjennom det urolige tiåret.
Den vinteren gikk ryktene om at bygdene rundt allerede hadde begynt å sulte. Even pendlet mellom lensmannen og Gløymdalen for å tigge til seg ekstra rasjoner for bygdefolket. Han visste at folk var på bristepunktet, og at det bare var et tidsspørsmål før tyverier og opprør kunne bryte ut. Det måtte han unngå, ikke av frykt for overordnede men fordi han skjønte at om uroen tok overhånd, ville bygda ikke overleve vinteren.
En natt, på vei hjem fra lensmannskontoret i sleden, tok han en snarvei over skogsvegen. Månen lå lavt, snøen gnistret som kaldt blått stål, han hutret og tenkte bare på å komme seg hjem, koke seg noe sterkt å drikke og falle i søvn.
Hesten fnyste brått og stanset. I veikanten sto en skikkelse med et lite lerretssekk i hendene.
Hvem der! ropte Even.
Skikkelsen stivnet, prøvde å vike unna, men Even spratt ned fra sleden og kjente igjen Ingeborg.
Hun sto der, sky og radmager, pakket inn i et fillete sjal, og det lyste frykt i øynene hennes ikke panikken til en vanlig tyv, men et dyrisk skremt vesen uten utvei.
Hva har du i sekken? spurte han, selv om han allerede ante svaret.
Ingeborg svarte ikke. Han åpnet sekken og så rugmel i små klumper. Den samme grå rugen som lå forsvarlig låst bak kollektivet sin låvedør, og kun ble utdelt til de flittigste. Trefire kilo. Lite, men mer enn nok for å bli sendt fra bygda eller verre, dømt.
Tyveri, sa Even lavt. Du vet vel hva det betyr? Under krigstida lover det kunne blitt dødsstraff. Jeg burde sette deg fast.
Ingeborg sank ned på kne i snøen. Ingen bønn, ingen gråt, bare en hes lyd, nesten som et dyr i smerte. Hun møtte blikket hans og Even så et slikt desperat mørke der inne at det stakk til i brystet.
Hvem til? spurte han, uten å vite hvorfor.
Ingeborg reiste seg, vaklende. Hun pekte mot bygda, så holdt hun opp fem fingre, så tre, så fem igjen. Even skjønte: hun stjal til barna etter Ola Hagen, han som døde av tyfus uka før. Tre igjen, de yngste, og nabokona Randi hadde nevnt at de ikke hadde fått mat på tre døgn.
Reis deg, sa Even. Reis deg, hører du.
Han ga henne armen, hjalp henne opp og kastet sekken med mel opp i sleden. Hun så uforstående ut.
Sett deg, knurret han. Jeg kjører. Men ikke et ord til noen om dette, verken du eller jeg.
Hun satte seg stille opp, og de var tause hele veien til Hagens stue. Even la sekken i vindfanget, så tok han fram brødet og noen tørkede småsild fra lommen og la det i Ingeborg sin veske. Hun ville protestere, men han avbrøt:
Ikke motse deg. Barna skal overleve. Men dette skjer ikke igjen neste gang griper jeg inn.
Ingeborg nikket, og han dro hjemover uten å se seg tilbake. Hun ble stående i snøen til sleden forsvant rundt svingen.
Den natten sov Even ikke. Han vrei seg i senga, stirret i taket og plagdes: hvorfor arresterte han henne ikke? Hvorfor overtrådte han sitt viktigste prinsipp? Han fant ikke svaret bare et verkende mørke i brystet og det store, desperate blikket til jenta.
Våren gjorde livet lettere. Veiene tørket, folk gikk i åkeren igjen. Even var opptatt fra soloppgang til langt på kveld: fordele såkorn, klargjøre redskaper, sørge for arbeidsmåter uten latskap. Men noe nytt krøp inn i den velordnede hverdagen hans.
Han begynte å legge merke til Ingeborg. Før hadde hun bare vært en i stallen for ham. Nå tok han seg selv i å finne på grunner for å gå forbi fjøset. Hun var fortsatt stum, men håndlaget hennes da hun melket, eller kostet fjøset, var lett og sikkert. Hun så aldri på ham, men han visste at hun merket når han var der.
Han kjempet med skam og fornuft men følte noe han ikke hadde ord for. Even var vant til å ta raske avgjørelser, men her ble han usikker. Dette var mer enn dumt han var jo forlovet. Odelsjenta Ingrid, datter til smeden Trondsen, vakker og stødig med langt lyst hår. Alt var avklart hun ventet bare på dato for bryllupet fra hans munn. Det var et fornuftig valg: arbeidsom, flink og god med gårdsbruket.
Even forsøkte å overbevise seg selv: Ingrid er riktig. Med henne ville det bli et ryddig, trygt hjem. Men hvem var Ingeborg? Stum, arveløs, utstøtt. Det var til og med skam å tenke på henne.
Han søkte likevel kontakt.
En dag i mai, da de satte potet, så han at Ingeborg holdt på i hagen foran sin skjeve stue. Han skulle til smia, men beina tok han til porten hennes.
Skal jeg hjelpe? overrasket han seg selv med å spørre.
Hun rettet ryggen, ordnet sjalet, ristet på hodet. Men Even kløv over gjerdet, grep spaden, grov bedene klossete og overivrig mens han kjente ørneblikket hennes på ryggen.
Du burde begynte han, usikker, Du burde komme mer ut blant folk. Det er ikke sunt å være alene.
Hun svarte ikke. Da la han fra seg spaden, gikk bort og tok henne i hånden. Den var iskald og grov, men fingrene hennes strammet seg uventet om hans.
Ingeborg begynte han, stemmen var hes. Jeg
Hun løftet blikket, og i det så han alt hun ikke kunne si. Han ble skremt og rykket ett steg tilbake.
Unnskyld, sa han lavt. Vi må ikke Vi kan ikke.
Så gikk han, uten å snu seg. Hun stod ved gjerdet, armene hang slappe langs hoftene.
Etter det unngikk han henne. Han satte bryllupet med Ingrid til oktober. Hele bygda gledet seg. Ingeborg ble mer innesluttet, mer usynlig. Hun lette ikke etter blikk, så ikke hans vei, men likevel visste han hun led og det ga ham selv smerte.
Alt endret seg i september. Even ble sen med papirarbeid på rådhuset. På vei hjem hørte han gråt fra fjøset bak Hagens hus. Han gikk inn og fant Ingeborg sittende på høyet med lille Marit på fanget sulten, magen oppsvulmet, de uklare øynene stumt bønnfallende. Ved siden av henne lå to søsken, den ene pustet nesten ikke.
Even kastet seg over barna de levde, men bare så vidt. Ingeborg så på ham i ordløs nød. Uten å nøle løftet han Marit opp.
Vi må få dem til sykehuset, til byen. Nå!
Hun ristet på hodet. Han forsto: hun hadde ikke rett ingen hest, ikke navn lenger. Det måtte bli ham. Hele natten slengte de seg gjennom skogen, barna i gamle kofter, Even foran, Ingeborg bak og inni ham vokste en blanding av lettelse og uro.
Barna ble reddet. Doktoren sa at et døgn til, så var alle døde av sult. Even og Ingeborg var hjemme igjen før dagen grydde. Idet hun gikk ut av sleden, spurte han plutselig:
Har du spist i dag?
Hun senket blikket. Han bannet, gikk inn, tente i ovnen, kokte vann, ga henne sine siste brødskalker og en kopp buljong. Hun drakk små slurker, han betraktet det bleke ansiktet og visste at nå var alt tapt.
Ingeborg, sa han. Jeg bryter forlovelsen med Ingrid. Jeg kan ikke ikke uten deg.
Hun rykket til, satte fra seg koppen, ristet fort på hodet. Så tok hun tak i hånden hans, la den mot kinnet sitt og gråt stumt, uten lyd, kun skuldrene ristet. Han la armene rundt henne, kjente hvor tynn hun var, men i skjelvingen hennes var en slik styrke at han ble svimmel.
Det ble bråk. Ingrid fikk nyss om det før han selv hadde sagt noe. Hun stormet inn på rådhuset med skjørtekanten viftende og satte i gang en skandale for alle:
Du, Storlien, gjør deg til latter! Skal du gifte deg med storbondsjenta, den stumme stakkaren? Du kommer til å miste alt du har!
Even knep munnen sammen og svarte ikke. Han ante hun hadde rett. Å bli sammen med en utstøtt i disse tider var ingen spøk, men da Ingrid spyttet mot Ingeborgs stue og utbasunerte grove ord, brast noe i ham.
Gå din vei, sa han lavt. Ikke gjør deg til skamme.
Jeg?! Jeg skal sørge for at du angrer dette, Storlien!
En uke senere kom det et anonymt brev til lensmannen: ordføreren Storlien beskytter storbøndene, deler ut mel, lever uanstendig. Even ble stilt til ansvar. Han la alt på bordet: barna, følelsene, sannheten. Lensmannen så på ham og sa:
Du er ikke klok, Even. Men jeg setter deg ikke på tiltalebenken. Ordfører får du ikke være mer men du kan ta arbeid som snekker, hvis du da først lærer av dine feil.
Slik ble Even Storlien tømrer. I stillhet giftet han seg med Ingeborg på rådhuset en kald oktoberdag bare stallkaren og nabokona Randi var vitner. Ingeborg bar en enkel bomullskjole, Even skjorte uten flekker. De gikk hjem til sin lave stue, den hvor han hadde laget varme for henne første gang.
Hun trodde lenge ikke på lykken. Satt på benken, plukket på sjalet og så på ham som på et under. Han tok hånden hennes og sa:
Nå er det bare oss, Ingeborg. Om stemmen din kommer tilbake, er det godt. Om ikke, går det likevel jeg forstår deg nok.
Hun lente seg inn til ham.
I 1934 fikk de en sønn. Han ble døpt Petter, etter Evens far som aldri møtte barnebarnet. Gutten var lys, gråøyd, lik faren som ung. Da Ingeborg holdt ham, smilte hun for første gang på mange år åpent, varmt og Even visste han ikke angret noe.
Petter var livlig og klok, glede for både mor og far. Han rutsjet rundt på tunet, ledet ungene og stilte tusen spørsmål. Ingeborg snakket ikke, men med sønnen brukte hun blikk, hender, latter og han forsto alt.
Even ble lagets beste snekker, kjent for flittighet og ærlighet. Fortiden forble glemt, selv om Ingrid, som giftet seg med bondesønnen og ble igjen i bygda, så på Ingeborg med et blikk så hardt at hun unngikk henne.
Så kom krigen.
Even ble innkalt med én gang. Hele bygda tok farvel, Ingeborg stod ved veikanten med sju år gamle Petter tett inntil seg og så etter mannen på sleden. Han vinket: Ta vare på gutten! Hun nikket, ble stående lenge etter at støvet hadde lagt seg.
Brevene fra Even kom sjelden. Først fra øst, så sør, så ble det stille. Ingeborg arbeidet på sykestua inne i byen, to dagsmarsjer unna Gløymdalen. Petter bodde da hos Randi, som så etter ham. Ingeborg var borte uker i strekk, kom hjem for å vaske og bake før det bar tilbake.
Det som snudde hennes liv skjedde vinteren 1943.
Hun skulle hjem, men et sanitettstog med sårede soldater ankom, og hun ble. I de dagene bombet tyskerne jernbanen. Bomber traff stasjonen, og flyktningene som holdt til nær sporene.
Petter var hos Randi, men han klarte ikke sitte stille han maste seg til å bli med nabogutten opp til stasjonen for å se på krigsmateriellet. Akkurat da begynte bombingen.
Da Ingeborg kom til restene, kjente hun ikke igjen stedet. Skinnene var bøyd, murstein overalt, svidd jord. Hun spurte soldater og sykepleiere med hendene etter gutten. Barna var sendt til sykehuset. Men Petter var ikke der.
Tredje dagen kom beskjeden: Petter Storlien, født 1934, står oppført som død ukjent lik, gravlagt i fellesgrav.
Ingen skrik fra Ingeborg. Hun sto en stund, sank langsomt sammen og utstøtte den samme dype, dyrelyden Even hadde hørt en gang.
Hun dro hjem til Gløymdalen, stengte seg inne tre dager. Randi ropte og banket, men ingen lukket opp. Fjerde dagen satt Ingeborg på trammen og stirret framfor seg mager, mørk under øynene, tom i blikket.
Fra da av prøvde hun ikke lenger å gjøre lyd. All hvisking var borte. Arbeidet var det eneste som holdt henne til livet.
Men Petter levde.
Da bombene falt, hadde han krøpet under en vogn. Forslått og døv av skrekk, vandret han bort fra ruinene. Ingrid fant ham. Hun var hjelpepleier på feltsykehuset den dagen, og straks hun så gutten med det lyse håret, kjente hun ham igjen. Samtidig gnistret det av gammel, seig hevnvilje.
Hun tok ham med seg, innpakket i et teppe. Senere, da dødslistene ble lest opp, førte hun Petter Storlien opp som omkommet, og sendte ham som foreldreløst barn til søsteren på den andre siden av fjellene. Foreldreløs, ta ham inn, sa hun.
Som åtteåring, omtåket, uten erindring om eget navn, ble han Petter Tronstad søsterens navn ble skrevet i papirene. Han vokste opp hos andre, og glemte seg selv etter hvert, slik alt gammelt blekner som natten svinner mot dag.
Ingrid kom tilbake til Gløymdalen og så på hvordan Ingeborg led. Hun kjente et triumferende, bittert velbehag Du tok min kjæreste, så du skal lide samme smerte.
**************
Even kom tilbake fra krigen i 1945, invalid venstre armen ubrukelig etter en granatsplint. Han gikk inn mot bygda uvitende om at sønnen var borte. Ingeborg ventet på trammen. Han skjønte alt før hun rakk å finne fram dødsbudet.
De holdt rundt hverandre midt på tunet, vinden rufset i håret deres.
Hvorfor klarte du ikke å passe på ham, visket han.
Hun svarte ikke. Han visste: ingen kan holde krigen unna.
Dagene gikk. Even, med én arm, tok opp snekkerhåndverket, hjalp folk med dører og vinduer. Ingeborg var i fjøset som før, i stillhet. Det bodde en annen type taushet i huset nå ikke en god, men en som luktet tap og tomhet.
Ingrid levde ikke langt unna, hadde to døtre, mistet mannen sin i 1943. Hun var velstående, med sin egen ku, og gikk kledd som få andre. Ute blant folk helste hun vennlig, men Even kjente kulden bak ordene og gikk i en bue rundt huset.
Ti år gikk.
En sommerdag i 1955 rettet Even opp et gjerde i ytterkanten av bygda. Sola var sterk, han jobbet i bare skjorta og hørte plutselig stemmer. To unge menn kom langs vegen, tydelig fra byen den ene mørk, lav, den andre høy, lyshåret, breiskuldret.
Even hevet hodet og stivnet.
Den lyshårede haltet litt, nesten som han gikk igjen. Ansiktet var som Even så ut, den gangen han var ung: grå øyne, skarp kjeve, lik bue over brynene. Bare lepper bredere, mykere, som hos Ingeborg.
Even mistet hammeren.
Hei! ropte han, stemmen sprakk. Gutt! Hei!
Gutten snudde seg, så undrende hva ville denne fremmede mannen?
Hva heter du? spurte Even, hendene skalv.
Petter, svarte gutten. Hvorfor det?
Even måtte sette seg på benken. Han fikk ikke fram et ord.
Går det bra? spurte den mørke gutten.
Når er du født? spurte Even.
Trettifire.
Even skjulte ansiktet i hånden. All tyngden fra årene forsvant, og han begynte å gråte, uten blygsel.
Jeg er far din, sa han. Far din, gutten min.
Petter rykket unna. Kameraten lo trodde Even var gal. Men Petter lo ikke. Han så på Even og husket langt inni seg: duften av høy, sterke never som løftet ham, en taus kvinne med varme hender og et stille smil.
Moren din het Ingeborg, sa Even. Du var født i trettifire her. Under krigen trodde alle du var død. Men du lever.
Petter bleknet. Han visste han var fosterbarn. Den gamle damen hadde aldri skjult at han var adoptert, bare sagt at foreldrene døde under bombingen. Han hadde båret en annens navn hele livet, aldri fått vite sannheten.
Kom, sa Even forsiktig. Kom hjem til moren din.
Ingeborg satt på benken under pæretreet, renset grønnsaker. Hendene gikk mekanisk, blikket var fjernt. Folk var vant med at hun tidvis forsvant inn i seg selv.
Even førte Petter til porten. Hun prater ikke. Ikke bli redd.
Petter gikk inn på tunet. Så en kvinne i mørkt sjal. Hun løftet blikket. De så på hverandre.
Hun spratt opp, mistet gulrøttene, sto urørlig, hendene mot brystet. Petter vekslet et skritt mot henne, usikker. Så rakte hun langsomt hendene fram, rørte ansiktet, skuldrene, hendene overbeviste seg om at han var virkelig. Fra brystet hennes steg det opp en lang, kvelt lyd en blanding av gråt, latter og musikk på én gang. Hun omfavnet ham, slik bare en mor kan. Petter kjente at hun ristet av gråt.
Mamma, sa han. Ordet var fremmed, men sant.
Even sto ved siden av, tørket øynene med skjorta.
Ei uke senere visste hele bygda at Petter var funnet. Da Ingrid fikk vite det, ble hun grå i ansiktet, låste seg inne. Men skjule seg kunne hun ikke. Petter begynte å huske hvordan han hadde blitt tatt til fosterhjemmet, hvordan et kvinneansikt forsvant med ham fra stasjonen nå sto det klart.
Det ble bygdemøte. Folk hvisket, ristet på hodene, så på Ingrid. Døtrene hennes gråt. Gårdskaren, den samme som hadde vært vitne til Even og Ingeborgs bryllup, spurte:
Hvorfor, Ingrid? Hvordan kunne du ta fra henne barnet stjele tretten år fra ham?
Ingrid hevet hodet, øynene tørre og full av den gamle kulden.
Tok hun ikke kjæresten min? La henne smake min sorg også.
Da reiste Ingeborg seg. Liten og tynn, men blikket fast. Folk ventet. Hun gikk bort til Ingrid, stoppet rett foran. Ingrid stivnet.
Ingeborg la bare hånden på skuldra hennes. Bare det. I det lille tegnet lå så mye tilgivelse at alle rundt holdt pusten. Så snudde hun og gikk hjem, der mann og barn ventet.
Ingrid sto igjen. For første gang på mange år kom det tårer i øynene hennes.
Petter ble ikke straks boende i Gløymdalen. Han reiste fram og tilbake, lærte å kjenne bygda. Alt var fremmed han jobbet på mølla i byen. Men Even krevde aldri, Ingeborg tigget ikke. Hun bakte boller, så på ham og smilte.
En gang Petter kom, hadde han med seg en liten datter. Her, bestemor, sa han din barnebarn. Hun heter Signe.
Ingeborg tok barnet, trykket henne mot seg, og leppene hennes formet et hes ord: Sig-ne. Det var ikke tydelig, men det var et ord.
Petter stivnet. Even, som satt på benken, rettet seg opp. Ingeborg sa igjen: Signe.
Hun gråt, med barnet mot brystet.
1980, Gløymdalen
Ingeborg Kåresdatter satt på den gamle benken under pæretreet. Treet bar ikke frukt lenger, men sto der fortsatt, krumt og med hule greiner, som om det visste alt: natta Even kom dit første gang, Ingeborgs tårer, Petters barndomslatter, og de stille kveldene da de satt der, uten ord, men forsto alt.
Petter var nå 46. Han hadde bygd hus ved siden av foreldrene. Han var bygdens beste snekker, som faren. Kona hans, Ragnhild, barna eldste datter Signe, oppkalt etter bestemor, og to gutter, alle med de lyse Storlien-trekkene.
Even døde for to år siden. Stille og rolig: satt på benken om kvelden, sovnet og våknet ikke. Ingeborg gråt aldri den dagen, men satt hos ham, holdt hånden og strøk over den. I tankene skimret livet: vinteren og melet, den harde stemmen hans: Jeg har ikke sett deg. Siden den gang hadde hun følt det som om hun bodde i paradis nå hadde han gått, og hun skulle bare fullføre drømmen.
Stemmene hennes kom ikke tilbake med det samme, men de kom. Først sårt hviskende, så lavt talende, utydelig, men forståelig. Det første ordet hun sa høyt, var Petter da sønnen kom hjem for godt. Siden rullet ordene, og Ingeborg, som alltid bare hadde vært den stumme, ble den pratsomme gamle, som slo av en prat over grinda.
Bare iblant ble hun stille, og da var det den gamle Ingeborg, med de dype, usagte øynene.
Ingrid døde fem år tidligere. Hun ba om å få se Ingeborg. Samtalen foregikk bak lukkede dører, ingen visste hva som ble sagt. Men da Ingeborg kom ut, var hun blek, men rolig. Ingrid skal ha funnet fred.
Hun ba om tilgivelse, sa Ingeborg med lav stemme til Petter. Det hadde hun hatt i mange år allerede. Lær deg dette, sønnen min bitterhet brenner bare den som bærer den. Jeg har renset ut min, derfor lever jeg.
Nå, under pæretreet, tenkte Ingeborg at livet ble godt likevel. Tross sult, krig, tapet av sønnen hun gråt over, årene uten stemme og alt det tunge. Alt det finnes men det var også Even. Hendene som luktet tømmer, den tause omsorgen, første gangen han kalte henne sin. Sønnen, som kom hjem mot alle odds, barnebarna, og det sidste oldebarnet hun nå hadde fått i gave.
Hun husket farens råd: Hold ut, Ingeborg. Det blir til slutt brød av det. Den gangen forsto hun det ikke. Nå gjorde hun det alt var malt, og det som ble igjen var ikke bittert, men det daglige brødet.
Sola sank mot vest, vinden hvisket i pæretreet, kyrne rautet på hjemvei, det luktet røyk og nyslått gras. Ingeborg satt en stund og lyttet til dette. Hun følte verden endelig hadde funnet den stillheten hun alltid lengtet etter ikke den stumme tvangen, men den dype, varme freden som kommer når alt vondt er borte, alt er tilgitt, og alt vesentlig i livet allerede har skjedd.
Hun sukket, rettet på sjalet, og gikk inn for å sette på kaffekjelen.
