Mari lå gråtende ved graven til sin avdøde venninne, Åshild. Førti dager hadde gått, og ennå lyste det ikke en eneste blomst ved graven. Hun tuslet hjemover, tung av sorg. Plutselig ble hun tatt igjen av en mann.
Trenger du skyss? spurte han. Det er langt til holdeplassen herfra. Sett deg inn, det er ingen sak for meg. Har du noen her på kirkegården?
En venninne, svarte Mari lavt.
For meg er det moren min… sa mannen lavmælt.
Hvor skal du hen da?
Jeg kan gå av ved holdeplassen, svarte Mari.
Jeg har god tid, jeg følger deg helt frem, sa han vennlig. Han kjørte henne til blokka hennes, og underveis fortalte Mari ham om livet sitt…
To dager senere sto Pål og ventet utenfor oppgangen hennes med et uventet ærend.
Mari og Åshild hadde lekt sammen helt fra de var små i barnehagen.
Da de ble større, elsket de å kle seg likt og bytte klær med hverandre.
Hele grunnskolen holdt vennskapet tett, og de kom inn på skole i samme by. Mari begynte å studere medisin, og Åshild utdannet seg til lærer.
De møttes ofte og forelsket seg omtrent samtidig.
Mari ble glad i en enkel bygutt, Åshild i en kar fra byen.
Åshild giftet seg raskt, hun virket redd for å miste han hun hadde valgt.
Et år senere var hun allerede mor til ei lita jente. Men mannens foreldre ville ikke godta Åshild.
Hun var ikke av «riktig folk» for dem.
Mari passet jenta innimellom, så det unge paret fikk gå på kino. Selv hadde hun også lyst, men holdt hva hun hadde lovet.
Så en kveld kom de ikke tilbake… Først om morgenen fikk Mari vite at de omkom i en bilulykke på glatta.
Minnestunden husket Mari lite av, hun hadde barnet på armen og visste ikke hvor de skulle gjøre av henne nå.
Farens foreldre ville ikke ha kontakt, ikke da, og ikke nå når han var borte. Barnebarnet var liksom ikke deres.
Åshilds mor sto igjen alene, og med flere små barn, kunne hun ikke ta imot et til.
Da gjensto bare barnehjemmet. Jenta hadde akkurat fylt ett år.
Mari var blitt så glad i jenta. Hun hadde sett de første ordene, de første skrittene.
Mari hadde begynt å jobbe, leide et rom hos en eldre dame i byen. Men hvem ville gi henne barnet? Hun var ugift og uten egen familie.
Jenta ble hentet, det kunne ikke bli annerledes. Hun var frisk og ville raskt få fosterforeldre.
Mari tenkte stadig på lille Inger.
Nicolai, jeg har et forslag, sa hun en dag til kjæresten sin. Kan vi gifte oss? De gir meg ikke jenta, siden jeg er alene…
Hva? utbrøt han. Nei, jeg tar ikke på meg noe sånt!
Jeg skal bare hente jenta hjem, så kan du gå din vei… Hjelp meg bare nå, vær så snill.
Ikke tale om! Jeg går ikke med på å tøyse med papirene mine. Du får finne en annen, loffete en om du vil.
Mari gråt ved Åshilds grav. Førti dager, og graven sto ennå uten blomster.
Ved siden av var ektemannens grav, overstrødd med friske blomster.
Åshild, jeg skal sørge for at din grav også alltid er fin. Bare hjelp meg…
Hun ruslet sakte hjemover, men ved utgangen fra kirkegården ble hun igjen innhentet av en mann.
Vil du ha skyss? Det er langt til holdeplassen. Sett deg inn, det er ingen sak. Beklager om jeg er direkte du trenger ikke svare…
En venninne, svarte Mari.
Jeg har mistet mor i dag… Hvor vil du hen?
Jeg kan gå av ved holdeplassen. Jeg vil ikke belemre deg.
Jeg har ingen jeg skal til likevel. Mor er borte, kona har dratt… Gråter du? Gikk det galt? Jeg så deg forrige gang det var vel det unge paret som ble gravlagt? Førti dager?
Ja.
Det er førtidagersminne for moren min også… Har du problemer?
På veien fortalte Mari alt…
Nå er vi fremme. Takk for skyss og lytting, sa hun.
Et par dager etter ventet Pål på Mari ved blokka hennes og hadde et overraskende forslag.
Hun kom sakte bort til ham.
Mari, jeg har tenkt. Jeg vil hjelpe deg. Jeg har ingen å ta meg av, jeg kan gifte meg med deg nå!
Mari ble stående sjokkert.
Er du ikke redd?
For hva, da?
Min tidligere kjæreste løp sin vei enn å hjelpe meg med Inger.
Jeg hjelper. Men si meg hvor du vil bo med jenta.
Hvis husvertinnen ikke kaster meg ut, så blir jeg. Eller finner jeg annet rom.
Nei, du flytter til meg. Vi starter papirarbeidet i morgen. Det blir fort unnagjort. Ingen innvendinger. Huset mitt har plass.
Et hus?
Ja, leiligheter er ikke det eneste i byen. Mor ville alltid bo i hus, hun likte seg ikke i blokka.
Jeg har ikke heller vent meg til byen. Vi kom jo fra bygda, Åshild og jeg…
Pål fikk alt i orden på kort tid. De giftet seg stille på rådhuset og fikk adoptert Inger. Pål hentet dem hjem til seg.
Takk. Resten klarer jeg selv, sa Mari.
Klart du gjør. Du styrer huset akkurat som du vil, sa Pål. Men jeg er her.
Kanskje jeg skulle finne en leilighet selv…
Bor kona for seg selv? Nei, det skjer ikke.
Pål presset seg aldri på, men stilte opp når det trengtes. Mari klarte det meste selv laget mat, vasket, passet Inger og også Pål fikk sin kjøttkake til middag. Hun ble glad i ham, men turte ikke innrømme det.
Mamma, hvorfor er du glad i meg?
Fordi du finnes. Du er min datter.
Mari var så takknemlig for at Pål tok seg av dem slik, han behandlet både henne og Inger som sin egen familie.
For Pål var Mari drømmekona, men ekteskapet deres var bare på papiret…
Han grunnet og bestemte seg for å endre det. En kveld fridde han på nytt etter at Inger fylte tre.
Men vi er jo gift.
Jeg vil at vi er en ekte familie, sa han.
Det vil jeg også…
Og så ble de virkelig en familie, ikke bare på dokumentet!
Nå har de to bryllupsdager, med to års mellomrom.
Inger har nå en bror og en søster.
Denne historien begynte for lenge siden. Alle barna er voksne. Inger vet hvor hennes virkelige foreldre hviler.
I dag har gravene deres like fin pleie. For Inger er Mari og Pål de aller nærmeste.
Inger har fått sitt første barnebarn, og Mari og Pål er oldeforeldre. En stor, lykkelig familie.
