I en liten grop i snøen, rett ved E6 utenfor Oslo, lå det nyfødte valper forlatt av noen uten hjerte. De hadde bare timer igjen å leve.
Valpene kjempet for livet, presset tett inntil hverandre for å holde på den lille varmen de klarte å skape sammen. Tidlig på morgenen spredte ryktet seg som ild i tørt gress på nettet: noen hadde funnet etterlatte småtasser rett ved veien, midt i den bitende kulda.
De små pelsdottene hadde klumpet seg sammen, desperate etter å bevare litt varme og kanskje overleve natten. Selv om kalenderen varslet at våren nærmet seg, hadde vinteren et jerngrep om byen. Gradestokken i Oslo viste minus sju, og ute langs motorveien krøp temperaturen ned mot minus ti og enda kaldere. Hvor lenge kunne så små skatter holdt ut i en snøhule?
Hullet i snøen var knapt tjue centimeter dypt. Under valpenes kropper hadde snøen begynt å smelte så lenge hadde de ligget der og brukt all sin lille styrke på å holde hverandre i live. Men skjebnen ville det annerledes denne morgenen. Eieren av verkstedet ved veien, en mann ved navn Eirik, klarte ikke å gå forbi. Han plukket opp alle sammen og tok dem med inn i varmen. Eirik visste ikke helt hva han skulle gjøre, men viktigst av alt han lot dem ikke dø der ute i kulden. En stor takk til Eirik, for hans medmenneskelighet.
Valpene er så små. Fem nydelige små liv. Tre hanner og to tisper eller kanskje fire og én, det er vanskelige å se med så nyfødte. Eirik ringte desperat til dyrevern og frivillige, men ingen hadde kapasitet til å ta imot slike små. Å sende dem på dyreinternat var uaktuelt de var ikke mer enn to-tre uker gamle. De kunne ikke vaksineres ennå slikt gjør man ikke før de er minst to måneder.
Å kaste dem ut på internat ville vært en dødsdom. Vi har sett det før, og det endte alltid tragisk. De få prøvede fosterhjemmene som finnes, kunne heller ikke ta dem inn to valper, Dina og Mikkel, hadde nettopp vært alvorlig syke hos dem.
Den første natten tilbrakte de små i et hjørne på verkstedet, innpakket i tepper og varmelamper. Eirik fortalte med skjelvende stemme at kameraene hadde fanget opp en kvinne det er nesten for godt et ord som sent på natten kom gående, og slapp valpene rett ut i snøen. Hun snudde ryggen til, og forlot dem hjelpeløse i isnatten.
Hva følte disse små, som ufrivillig ble revet bort fra sin mor, og hjerteløst forlatt til å fryse i hjel? En kan bare håpe at Gud ser og dømmer.
Vi skal gjøre alt vi kan for at disse små skal få et ekte hjem og noen som elsker dem. De fortjener en sjanse til liv og varme ikke bare i kroppen, men også i hjertet.
