Lise, jeg må si deg noe.
Lise Martinsen sto ved komfyren og rørte i fårikålen. Mannens stemme kom bakfra, den samme tonen han brukte når det hadde skjedd noe på jobben, eller han måtte tilstå et kjøp han visste var for mye. Stram, litt skamfull, men med en stivnet besluttsomhet.
Bare si det, svarte hun, uten å snu seg. Passet på at kålen ikke satte seg.
Jeg drar. Jeg har funnet en annen.
Hun la øsen fra seg, tørket hendene rolig. Snu seg sakte mot Arne, som sto i kjøkkendøra i dressjakke han brukte aldri jakke inne, og nå, på kvelden, måtte han ha tatt den på for anledningen, som for å gjøre det mer formelt.
Lenge? spurte hun.
Åtte måneder, svarte han.
Klart, sikkert.
Han ventet noe annet, kanskje tårer, et skrik, spørsmål. Han tråkket varsomt.
Lise, jeg vil ikke at det skal bli dårlig stemning mellom oss. Du har alltid vært du har vært ryggen min, støttepunktet. Jeg har satt pris på det.
Lise Martinsen så på ham litt som man betrakter en fremmed ting noen bærer inn i huset og legger midt på kjøkkenbordet.
Støttepunkt, ja, sa hun langsomt. Skal du ha middag?
Hva?
Fårikålen er ferdig. Skal du spise eller ikke?
Arne så forvirret ut.
Nei, jeg nei. Lise, forstår du hva jeg sier?
Jeg forstår. Du forlater meg for en annen. Åtte måneder. Jeg er støttepunktet. Middag skal du ikke ha. Greit.
Hun fant en ren tallerken, la opp fårikål til seg selv og satte seg til bordet.
Arne ble stående i fem minutter til før han gikk til soverommet for å pakke. Hun hørte ham skramle med skuffer og poser. Lise spiste fårikålen sin. Hun hadde laget den sånn i tretti år, akkurat slik Arne ville ha den.
Hun tenkte på det, la fra seg skjeen. Tok den opp igjen. Spiste opp.
***
Arne Martinsen var femtiseks. Han trodde livet hans fortsatt lå foran ham. Han var mellomleder i et byggefirma, solid og velholdt, farget hårstråene i skjegget med en spesiell sjampo som han nektet for, også overfor kona.
Han giftet seg med Lise da han var 27, de hadde vært sammen i 28 år. De hadde fått en sønn, Espen, som nå jobbet i Stavanger og ringte én gang i uka.
Kaja, den nye kvinnen, jobbet som prosjektleder på kontoret. Hun var 29, tynn, langt mørkt hår og sa «oi» til alt som overrasket henne. Hun ble fort overrasket: en ny restaurant, ny telefon, Arnes evne til å fikse ting med én telefon.
Lise Martinsen, 53, var økonomisjef på byens sykehus. Liten av vekst, mørkhåret med synlig grått ved tinningene. Hun regnet fortere i hodet enn de fleste, leste tre bøker i måneden og kokte den beste fårikålen i borettslaget. Huset, familien, full jobb hun forventet aldri medalje for dette. Det var bare livet.
Byen het Lillesund. Ikke stor, ikke liten, der alle i bydelen kjenner alle, ett ordentlig kjøpesenter, noen kafeer hvor man kunne spise uten å angre. De bodde i en treroms leilighet i fjerde etasje i en gammel blokk. Fint, med gardiner Lise hadde sydd selv for åtte år siden, for hun fant aldri riktig farge i butikkene.
Etter at Arne dro, ble hun sittende på kjøkkenet en stund. Oktoberregnet rant i vinduet. Hun ryddet av bordet, vasket opp, gikk og la seg.
Første tre dagene tenkte hun nesten ikke. Dro på jobb, leverte rapporter, sa «alt er bra» til kolleger, og ingen spurte igjen. Kveldene var tause, hun så mot ett punkt på veggen. Ingen gråt. Inni henne var det noe dovent, som et blåmerke som ikke har fått smerte ennå.
Fjerde dagen ringte venninna Grethe.
Lise, jeg har hørt det. Er det sant?
Sant.
Kjære vene. Hvordan har du det?
Fint.
Lise, ikke «fint». Vi har vært venner i tredve år. Hvordan har du det egentlig?
Lise sa ingenting, så svarte hun:
Grethe, det rare er at jeg har skjønt hvor lenge jeg ikke har visst hva han tenker. Vi bodde sammen, og jeg visste ikke. Det er verst.
Grethe sa ikke noe. Så foreslo hun forsiktig:
Skal du snakke med ham? Kanskje
Nei, sa Lise rolig. Det trengs ikke. Jeg tenker bare høyt.
Hun fortalte aldri om den første følelsen hun kjente da Arne fortalte at han gikk det var ikke sorg. Det var slitenhet. Som om hun bar på en tung handlepose i årevis, og endelig slapp den. Det var skamfullt å kjenne på.
Femte dagen tok hun ned bryllupsbildet fra veggen. Arne i mørk dress, hun i hvitt. Begge unge, begge smiler. Hun pakket bildet bort, la det i boden, knuste det ikke.
Lyset som hadde ligget skjult bak, sto igjen som en lys flekk på tapetet.
Hun så lenge på det. Så ringte hun til en butikk som solgte hjem-ting.
***
Oppussingen gjorde hun selv, så langt hun kunne. Nok hun trengte hjelp med, bestilte hun. Nye tapeter i stua, lyse kremfarger i stedet for de grønngrå stripene. Nye gardiner, med store bladmønstre. Arne ville aldri likt dem, han likte det stramme og ensfargede. Møblene ble flyttet etter hennes smak, ikke etter gamle kompromisser. Sofaen sto nå nærmere vinduet.
Espen ringte etter to uker. Nok tydelig at faren hadde fortalt det.
Mamma, hvordan går det?
Bra, Espen. Jeg pusser opp.
Oppussing? han var overrasket.
Nye tapeter i stua. Kanskje soverommet neste.
Mamma virkelig?
Virkelig. Har du ringt pappa?
Han nølte.
Ja.
Flott. Han er faren din. Kommer du hjem til jul?
Klart jeg gjør det, mamma. Er du går det greit å være alene?
Hun så på det nye stua med lyse vegger og mønstergardiner, sofaen der hun ville ha den.
Vet du, det er ikke tungt. Ikke nå. Jeg er litt overrasket selv.
Espen var lettet. God gutt, men som alle barn av voksne foreldre håpet han at alt ordnet seg.
I november, mens hun lette etter vintertøy, fant hun en boks. En stor eske hun for femten år siden hadde lagt alt sitt strikketøy i. Pinner, garn, halvferdige prosjekter. Arne hadde sagt det irriterte ham å ha garn overalt, så hun pakket sammen, i stillhet.
Nå satte hun boksen midt på gulvet. Så lenge på den. Tok så ut strikkepinnene, satte seg i sofaen ved vinduet. Utenfor dalte første snøen, myk og nesten uvirkelig.
Hendene husket straks.
***
Kollegaen Ingrid på økonomiavdelingen la merke til skjerfet hennes i desember.
Har du strikket det selv? For en skjønnhet!
Ja, lenge siden sist. Må trene opp hendene.
Lise, kan du strikke til meg? Jeg betaler selvfølgelig.
Nei da.
Jo, jeg kjøper garn og betaler! Du må lage en lue med oppbrett
Slik kom første bestillingen. Som så mye annet viktig, nesten tilfeldig.
Desember og januar strikket hun åtte plagg: tre luer, to skjerf, votter og to gensere. Hun tok beskjedent betalt, likevel egne penger, utenom lønna, tjent for hånd og den gleden hun fant, hver kveld med garnet i sofaen.
Grethe kom på kaffe, så det ommøblerte rommet, de nye gardinene, garnboksen på hylla.
Virker som du har forandret deg, sa hun.
På hvilken måte?
Jeg vet ikke. Ro. Jeg var redd du skulle bli deprimert, men du
men jeg ble det ikke, sa Lise. Skjønner ikke selv hvorfor. Kanskje hadde jeg nok å gjøre.
Har Arne ringt?
En gang, i november. Om hvor bilpapirene lå. Jeg forklarte. Ikke hørt noe siden.
Han ringte altså utelukkende for bilen, fnyste Grethe.
Ja, kun for bilen.
De ble stille. Grethe holdt koppen mellom hendene sine, slik som alltid.
Hater du ham?
Lise tenkte.
Nei. Merkelig nok. Jeg har vært såret, det er mindre nå. Men hat, det kjenner jeg ikke. Han er bare en som gjorde sine valg. Nå har han sitt. Jeg har mitt.
Hvordan overleve ektemannens utroskap uten å bli sprø, smilte Grethe. Du må skrive bok.
Jeg har tid, lo Lise.
Det var første gang på lenge hun lo for alvor.
***
Kaja, den nye kvinnen, hadde mange gode sider. Men husstell var ikke en av dem.
Arne merket det ikke med en gang. Først var det bare restauranter, helgeturer, følelsen av ungdom. Kaja så på ham med beundring, han vokste på det.
Så flyttet de sammen, i leiligheten hans på den andre siden av byen. Og da dukket det opp noen sannheter.
Kaja kunne ikke lage mat. Hun så ikke vitsen, med cafeer og matlevering i nærheten. Dyrt, og gikk fort over.
Kaja hatet å rydde. Tingene hennes lå overalt: på stolen, gulvet, badekanten. Ikke gris, bare personlig orden. Arne, vant til et plettfritt kjøkken og strøkne gulv, ble snart smågal.
Kaja forsto ikke dette med å betale regninger på forhånd, eller hvorfor spare når man har penger nå. Arne forklarte. Kaja nikket, og neste måned var det på samme måte.
Dessuten elsket hun venninnene sine. De kom ofte, lo til over midnatt, drakk vin av vinglass som sto urenserte igjen. Arne trakk seg inn på soverommet og lyttet. Det var ikke den latteren han likte.
I februar ringte Arne til Lise.
Hvordan har du det?
Bra, Arne.
Er du sint fordi jeg ikke har ringt før?
Nei.
Stille.
Eh vet du hvor garantien på kjøleskapet ligger? Jeg må kontakte service.
Grønn perm, tredje hyllen i boden.
Du har ikke flyttet på den?
Nei. Jeg har ikke tatt noe av ditt.
Ok. Takk.
Hun la på. Satt litt og så ut. Snøen smeltet langs garasjetakene. Snart var det vår.
Hun fant fram garn og startet på en ny genser, myk og blågrå, til seg selv.
***
I mars fikk de beskjed på sykehuset at økonomisjefen skulle pensjoneres. Stillingen var ledig. Overlegen, Eva, kalte inn Lise.
Lise, om jeg får være rett fram du kunne søkt høyere stilling for lenge siden. Hvorfor har du ikke gjort det?
Lise tenkte seg om.
Familie, vel. Ville ikke ta på meg mer.
Og nå?
Nå er situasjonen annerledes.
Jeg har hørt. Jeg forstår.
Trenger ikke sympati. Bare si hva som kreves.
Eva smilte.
Du vet det allerede. Du må bare sende søknaden.
Hun skrev søknaden samme dag. Gikk hjem til fots. Mars duftet våt asfalt og noe forunderlig friskt. Hun hadde ikke lagt merke til slike ting på lenge: lukten av mars, regnet i sølepyttene, fuktige kvister som bare nesten hadde sprunget ut.
Hun tenkte: Livet fortsetter. En klisjé, men det er jo sant.
***
I april dukket Arne opp. Uanmeldt, ringte på døren.
Hun åpnet. Han sto i jakka hun hadde kjøpt til ham på salg for tre år siden, rufsete, mørke ringer under øynene.
Kan jeg komme inn?
Hvorfor?
Han senket blikket.
Lise, jeg må snakke med deg.
Hun gikk til side. Han så seg omkring. Nye vegger, gardiner, nye møbler.
Du har pusset opp.
Ja.
Fint blitt.
Ingen svar. Hun gikk ut på kjøkkenet, satte over kaffen. Rutine.
Arne satte seg til bordet. Hun så annerledes på ham nå. Ikke verre eller bedre. Bare annerledes, slik man ser et gammel sted etter mange år kjent, men nye detaljer.
Hvordan går det? spurte han.
Bra. Har fått opprykk på jobb.
Gratulerer. Det hadde du fortjent.
Jeg vet.
Han tok det inn. Kort pause.
Lise
Arne, si det du vil. Hva er det?
Han gned seg over nesen. En gammel, kjent gest.
Kaja og jeg det funker ikke helt. Ikke håpløst, men vanskelig. Hun er ikke den jeg trodde.
Sånn skjer.
Jeg trodde stoppet, så sa han: Jeg trodde jeg kunne komme tilbake. Du har alltid forstått. Du mestrer ting.
Lise satte fram kaffe. Satt på kanten av stolen.
Jeg mestret, ja. I 28 år. Men du merket vel ikke det særlig før nå?
Jeg la merke til det.
Ikke godt nok. Du kalte meg bare støttepunktet.
Han sa ingenting.
Jeg mente ikke å såre deg. Støttepunkt, det er jo
at du ikke er her. En støtte er det som blir stående når alt annet går videre. Husholdningens stillestående punkt.
Lise
Ikke vondt ment. Bare så du vet hvorfor det ikke blir som du tror.
Jeg vil hjem.
Jeg hører det.
Og du vil du det?
Hun så på ham. Et kjent ansikt, nå med forvirring skrevet i hver rynke. Han ventet tårer, klager, kanskje raseri, tilgivelse etterpå. Han var sikker på tilgivelsen, for hun hadde jo alltid stilt opp, alltid støtte.
Nei, sa hun stille.
Hvorfor ikke?
Fordi jeg ikke vil.
Han skjønte ikke.
Men du er jo alene.
Ja. Og det går fint.
Det kan ikke gå bra alene. Du sier bare sånn.
Hun løftet kaffekoppen.
Vet du hva som overrasket meg? Jeg trodde det skulle være tomt uten deg. Jeg var så redd for det. Men det var så mye plass, så mye rom uten deg. Til meg selv.
Arne tier.
Du er sikkert en bra mann, sa hun, ikke som et kompliment eller fornærmelse, bare nøkternt. Men du antok at jeg alltid skulle være her. At støttepunktet ikke kunne flytte på seg. Men jeg flyttet meg.
Hva skal jeg gjøre nå? spurte han, nesten barnslig.
Ikke godt å si, Arne. Det er ditt valg.
Han drakk opp kaffen, satt litt, reiste seg til slutt.
Kommer du til å søke skilsmisse?
Ja. Jeg har allerede rådført meg om hvordan.
Han nikket. Tok jakka.
Greit, da. Jeg greit.
I døra snudde han seg.
Du har forandret deg.
Nei, jeg er den samme. Men du har ikke sett meg.
Døra lukket seg.
Lise satt stille litt. Ute suste Lillesund; biler forbi, latter i gården. En vanlig aprilkveld.
Hun ryddet bort koppene, åpnet vinduet. Luft med lukt av jord og knoppende løv fylte rommet.
***
Første gang hun så Sigurd Lund var på et sameiemøte. Han hadde flyttet inn i vinter, i leilighet nummer seks, etter å ha solgt huset sitt utenfor byen: barna var flyttet, ingen trengte lenger stor plass.
Han var femtiåtte, lav, litt mager, kort grått hår, rolige grå øyne. Jobbet som ingeniør, tegnet broer og veier. Enkemann i tre år.
Han snakket rolig på møtet om ei taklekkasje. Forklarte nøkternt og saklig hva som måtte til. Styrelederen hørte på.
Lise la merke til ham fordi han bar seg som folk som har sluttet å overbevise noen.
De hilste tilfeldig, en dag i heisen i begynnelsen av mai. Hun strevde med en stor bag med nytt garn fra markedet.
Skal jeg hjelpe? spurte han.
Nei, det går fint.
Du klarer det, ser jeg. Men lettere hvis vi er to.
Hun lo. Rakte ham baggen.
De pratet i heisen, videre i korridoren. Han fulgte henne til døra.
Strikker du? sa han.
Ja. Er det så rart?
Nei. Faktisk er jeg glad etter kona døde er det mye garn igjen. Vil du ha?
Hun tok gjerne. Garnet var fint, dyrt, nydelig rullet opp.
Etter det pratet de i ny og ne. Han stakk innom til kaffe. De snakket om byen, jobb, bøker han leste mye, men uten å prate for mye om det. Han kunne lytte. Også når hun bare trengte at noen hørte tankene hennes.
I juni strikket hun et skjerf til ham. Grått, av det garnet han hadde gitt.
Hvorfor? Det er jo sommer.
Til høsten er det klart, og jeg fikk prøvd hvordan garnet er.
Og?
Godt å strikke med.
Han tok imot skjerfet alvorlig, takket bare. Det likte hun.
***
I juli søkte hun om skilsmisse. Arne motsatte seg ikke. De møttes hos advokaten, skrev under, han virket sliten og litt fortapt. Hun hadde på seg en lys sommerkjole hun hadde kjøpt i mai, første gang på lenge hun kjøpte noe fargerikt.
Hvordan går det? spurte Arne etterpå på gata.
Bare bra, sa hun. Det var sant.
Kaja dro til foreldrene, sa han selv om hun ikke spurte. Til Bergen. Moren bor der.
Greit.
Så nå er jeg alene.
Hun så på ham. Ikke med medfølelse, ikke skadefryd, bare så rett på ham.
Du klarer deg. Du har lært.
Tror du det?
Ja. Men du må gjøre det selv. Det er ikke så vanskelig, hvis du vil.
De skiltes. Lise gikk til butikken, kjøpte moreller, et halvt kilo, runde og mørke. Hun sto på fortauet og spiste dem. La steinene pent i en pose. De var gode.
***
I begynnelsen av august inviterte Sigurd henne på kino. Helt uformelt.
Det er en god film på kino, sies det. Vil du bli med?
Gjerne.
Filmen var en gammel klassiker, spilt på utekinoen i parken. De satt på trebenker, omringet av pensjonistpar og småbarnsfamilier. De lo på samme steder.
De gikk gjennom parken etterpå. Augustkvelden var varm og lente seg sakte mot mørket. Hun fortalte ham om at hun hadde begynt å strikke på bestilling, hvordan det bare hadde blitt sånn. Han lyttet.
Du må fortsette, sa han alvorlig. Det er et arbeid med sjel. Det er sjelden.
Du sier det om skjerfet også.
Jeg sier det om skjerfet. Det er virkelig fint.
Han sa ingenting mer om det. Da skjønte hun.
***
I september kom Grethe på besøk og fant Lise strikkende ved vinduet. Det luktet kaffe, garnnøster lå i ulike blåtoner, PC-en var åpen med bestillingssiden hun og datteren til naboen hadde laget. Overraskende mange oppdrag på få måneder.
Du har laget egen nettside? utbrøt Grethe.
Nabojenta hjalp. Der er bilder, priser, info. Har strikket 23 bestillinger.
Lise, du er jammen nøye.
Ikke store pengene, men det er mitt. Og det er gøy.
Grethe ristet på hodet.
Hvem hadde trodd dette for et år siden?
Ikke jeg heller.
Og han naboen din, Sigurd Grethe smilte.
Hva med han?
Bare at når du snakker om ham, lyser ansiktet ditt.
Lise svarte ikke. Fingrene i garnet, blikket på maskene.
Jeg har det rolig hos ham. Bare ro. Ikke så lett å forklare.
Du trenger ikke forklare det, sa Grethe. Jeg skjønner.
De drakk kaffe og snakket som to kvinner i september, om barnebarn og nytt kjøkken på helsestasjonen, om at det snart var høstsalg på «Hjem og hobby». Helt vanlig vennerprat.
Ute levde Lillesund sitt eget liv. Løvet gult ut over alléen. Barn syklet, folk luftet hunder. Lise knyttet opp neste garnnøste, fant enden av tråden. Ny bestilling: lue med fletter, ferdig om to uker. Hun rakk det.
Fingrene fant rytmen, strikkepinnene gikk sine vante tak, rolig og drømmende. Bak vinduet strøyk første høstregnet over bladene, fikk dem til å glitre, levende og fullt av plass.
