Kotelettene lå midt på tallerkenen. Jeg stirret på dem mens magen min ga fra seg et svakt, protesterende rumling.
Marit, jeg tar meg en brødskive, går det bra? Jeg er sulten.
Erik, middagen er klar om tjue minutter. Hvis du spiser nå, blir hovedretten kald.
Det går fort, bare en bit.
Du klarer vel å vente? Jeg har regnet ut alt. Potetene er klare kvart over sju, kyllingen er ferdig tjue over. Spiser du nå, ødelegger du matlysten.
Jeg sukket innvendig og satte meg ved bordet. Marit sto ved kjøleskapet og organiserte varene fra butikken. Alt hadde sin faste plass. Melken på andre hylle fra høyre, osten nederst, yoghurtene etter dato, de eldste nærmest ytterkanten.
Kan jeg i det minste helle meg litt te?
Det kan du vel, men bare en skje sukker.
Marit, jeg er en voksen mann.
Du ligger an til å få diabetes. Faren din hadde det, bestefaren din også. En skje.
Jeg rakte ut hånden etter tekanne, men Marit var allerede der, helte opp, målte forsiktig én sukkerbit og satte koppen foran meg.
Der. Drikk.
Jeg så på koppen. Så på ryggen hennes. Så tok jeg en slurk. For svak og nesten uten sødme, men jeg sa ingenting.
Utenfor var det mørkt allerede. Oktober i Oslo mørkner tidlig, og i vår blokk bor alle tett, mørket legger seg tidlig mellom vinduene. Gatelyktene utenfor lyste jevnt, bilene stod på sine faste plasser. Alt var som det pleide.
Vi var femtisju og femtifem. Gift i tretti år. Leiligheten vår var like ren som en operasjonssal, like stille som et bibliotek.
***
Lørdager hjemme hos oss begynte alltid klokken åtte. Ikke fordi vi måtte stå opp, men fordi klokka åtte startet ukens gjøremålsliste, skrevet med Marits nøyaktige håndskrift bak i rutete notisblokk.
Åtte null-null: Frokost.
Halv ni: Støvtørking og gulvvask.
Ti: Butikk. Rimi på Majorstuen, og egen butikk for vaskemidler.
Tolv: Lunsj.
Ett: Hvile, en time.
To: Besøke tante Ragnhild.
Fem: Hjem igjen.
Halv seks: Middag.
Halv sju: TV eller bok.
Ti: Leggetid.
Jeg kunne lista utenat. Ikke fordi jeg leste den, men fordi den ikke hadde endret seg på femten år. Bare navnet på slektningen eller butikken ble byttet ut.
Jeg dro vaskekluten frem og tilbake i entreen og begynte å tenke på fiske. Ikke at jeg skulle dra på fisketur, mer som et savn. Det måtte være åtte år siden sist. Sist gang dro jeg med Karsten fra jobben, til et lite vann i Nordmarka. Vi fikk tre små abbor og en mort. Satt ved bredden til det ble mørkt, kokte fiskesuppe på bål, lerka blant endene. Karsten fortalte vitser så vi lo så endene stakk.
Jeg kom hjem sent. Marit var oppe.
Vet du hva klokka er?
Vet det, Marit. Det ble sent.
Jeg ringte deg åtte ganger. Middagen står i kjølen. Den er ikke god lenger.
Beklager.
Aner du hvor bekymret jeg var?
Jeg beklager, Marit.
Etter det ble det ikke flere fisketurer. Ikke fordi hun nektet det bare ble ikke slik lenger. Alltid noe viktig som kom i veien, og til slutt sluttet jeg å spørre.
Erik, skyller du kluten ordentlig? Ikke vri den for tørr, da blir det skjolder.
Jeg vrei kluten akkurat som hun sa, selv om jeg ikke så forskjellen. Gulvene skinte i hvert fall. Marit var stolt av leiligheten. En gang fortalte hun venninnen sin på telefonen: “Hos oss kan man spise av gulvet.” Jeg hørte det gjennom veggen. Jeg tenkte jeg aldri kunne fordra å spise av gulvet, rent eller ei.
Butikken gikk etter planen. Lunsj gikk etter planen. Tante Ragnhild bød på potetkake litt svidd under, men Marit sa vennlig: “Ragnhild, ovnen din varmer visst litt ujevnt.” Jeg spiste tre kaker og syntes de var aller best fordi de var litt brent.
Vi var hjemme ti på halv seks. Ti minutter før skjema.
Marit satte fra seg posene, satte på vann til te og tok ut ostekake fra kjøleskapet skåret i seks nøyaktige stykker, perfekt form.
Jeg satte meg, så på kaken og kjente en stille panikk. Ikke av kaken. Av alt. Jeg visste nøyaktig hva som skulle skje i morgen. Og om en uke. Og om ett år.
Jeg drakk opp, spiste opp, og satte meg foran TV-en.
***
Støvsugeren bestemte seg for å streike på onsdagen. Jeg skrudde den fra hverandre på kjøkkenbordet og lokaliserte umiddelbart feilen: tett filter og en knekt børstefeste, småting for en som har vært ingeniør på Norsk Teknisk i 22 år.
Marit kom inn i døra.
Hva driver du med?
Fikser støvsugeren. Filteret var tett, børsten trenger nytt feste.
Kan du ikke bare ringe en reparatør? Du fikset strykejernet “selv” sist, og da gikk det i stykker én gang, og nestegang ble det bare varmt på den ene siden.
Dette er enkle greier. Jeg ser feilen.
Du er ikke elektronikkreparatør. Dette blir dyrere om du tukler det til.
Noe i meg løsnet, noe tungt og langsomt som en stein som endelig ruller. Jeg så på støvsugeren, på hendene mine, på ansiktet hennes rolig, overbevist.
Jeg fikser denne, Marit.
Erik…
Jeg fikser den.
Hun så overrasket ut, litt irritert, så forsvant hun ut døra.
Jeg brukte en time. Støvsugeren virket perfekt. Jeg satt sammen alt, satte på og lyttet: så jevn lyd hadde den ikke hatt på mange år.
Marit gikk forbi, nikket bare, sa ingenting.
Jeg innså at jeg hadde håpet på et “bra jobba”.
***
Lappen så jeg på lyktestolpen ved T-banestasjonen: “Reparerer gamle apparater og staffelier, kontaktadresse”. Min gamle platespiller, en Tandberg fra åttitallet, hadde ikke virket på tre år. Marit hadde bedt meg kaste den, jeg sa alltid: “Senere.” Så bar jeg den tilbake på plass.
Platespilleren kjøpte jeg før vi giftet oss. Pappa hjalp med penger. Jeg spilte på den Ole Paus og Lillebjørn Nilsen på hybelen. Da Marit og jeg flyttet sammen, ryddet hun platene ned i en eske og satte dem på loftet: “De samler bare støv.” Jeg sjekket innimellom at de fortsatt var der.
Telefonen svarte ikke. Jeg bestemte meg for å dra til adressen en gammel bygård på Frogner, tredje etasje. Jeg ringte på. Lenge skjedde ingenting, så hørte jeg tramping, noe skrapte borti gulvet. Døra åpnet seg.
Der stod en kvinne på min egen alder Mari. Hun hadde på seg maleforkle, fargesøl over hele seg, håret i en løs dott, fargesflekk på kinnet.
Hei! Kom du etter lappen?
Ja, jeg har en Tandberg jeg skulle hatt fikset.
Kom inn, kom inn! Pass deg for staffeliet i gangen, det står dårlig til med bena!
Jeg steg inn og ble stående.
Det minnet meg om et sløydrom fra ungdommen: fylte lerreter, noen ferdigmalte, noen såvidt begynt, tette rader med pensler i tomme kaffekopper, tuber og aviser på gulvet. På sofaen lå en grå katt, Tassen, og så på meg med blikket til en gammel konge.
Lukten kaffe, maling, linolje, noe umiskjennelig levende.
Beklager rotet, jeg maler fra morgen til kveld, ingen tid til opprydding.
Det gjør ikke noe, svarte jeg forbauset over hvor ærlig det føltes.
Platespiller, sa du. Er den dønn død?
Motoren har stoppet. Jeg har sett litt, men det er borti ledningene.
Du har tatt den med?
Nei, jeg ville høre rundt først, fikk ikke svar på telefonen.
Åh, mobiltelefonen min forsvinner hver dag. Kom plutselig til rette under sofaen i går kveld! Ta med spilleren når du har tid, så ser vi på det. Men du, når du først er her, kan du hjelpe meg å få staffeliet til å stå? Jeg gir deg rabatt da!
***
Staffeliet av tjukt tre, skrangler i bena, malingspetrer over alt.
Se her! Festet ryker hele tiden, jeg har prøvd med en skrue, men den er for tynn.
Jeg satte meg på huk. Bad om en skrutrekker. Etter litt leiting kom Mari tilbake med tre forskjellige. Jeg fikk byttet skruen, surret med teip, strammet til.
Dette er midlertidig, sa jeg, du trenger en M6-bolt med mutter på Jernia.
M6, sa du? Nå må jeg nesten skrive det opp.
Hun grep en tykk pensel, dyppet i sort, og skrev det rett på avisen på gulvet: “M6 BOLT MED MUTTER!”
Jeg lo høyt, så uventet at jeg ble overrasket over meg selv.
Blir dette liggende, glemmer jeg aldri, sa hun. Kom og drikk te, jeg har noen dagsgamle horn med kål!
Jeg tenkte å si at jeg måtte hjem men ble sittende.
***
Vi satt på kjøkkenet hennes, et lite ett vendt ut mot bakgården. Potteplanter, varierende størrelse, hornene stablet uten serviett. Jeg tok et. Lunkent. Ekstra godt. Fyllet smakte som de mamma laget.
Nydelig, sa jeg.
Seriøst? Jeg har aldri vært glad i baking. Det er datteren min som tvang meg til å prøve da hun flyttet til Trondheim for å gå på kunsthistorie. Hun er voksen nå. Så blir det bare meg og Tassen her.
Katten gjespet og la seg igjen.
Ble du lei deg?
Av skilsmissen? Først, ja. Men, du vet det er som å gå med steintrange sko, så tar du dem av og innser du har hatt gnagsår halve livet.
Vi så ut. Trærne var allerede mest nakne, men enkelte blader holdt stand.
Du er mekaniker? spurte hun.
Ja. Hos Norsk Teknisk.
Liker du det?
Jobben er grei. Jeg var glad i å pusle mer for meg selv før. Og så fisket jeg.
Fiske? Fortell!
Det var lenge siden noen hadde spurt hvordan det kom i gang. Jeg fortalte, til min forbauselse, om barndomsfisketurer, lukten av vann, stillheten. Om jeg dro med Karsten og fikk en svær brasme en gang. Helt til jeg så på klokka to og en halv time hadde gått.
Oj, jeg må komme meg hjem.
Klart. Takk for hjelpen!
Takk for praten.
Jeg gikk til t-banen og tenkte: Det er år siden noen har hørt på meg sånn, bare hørt.
***
Marit satt på kjøkkenet da jeg kom hjem. Kald middag på bordet, tildekket med tallerken. Ansiktet hennes var stivt, karakteristisk for tidspunktet før en samtale jeg fryktet.
Hvor har du vært?
Jeg var og spurte om platespillerreparasjon. Kunstneren ba meg fikse staffeliet. Ble litt sent.
Du sa ikke ifra.
Hadde ikke trodd det skulle ta så lang tid.
Jeg ventet til sju. Kotelettene er kalde nå. Jeg har varmet to ganger, nå er de tørre.
Jeg så på maten, så på henne.
Beklager kotelettene.
Det handler ikke om koteletter, men respekt. Når du drar, sier du ifra. Enkelt.
Jeg vet. Jeg tenkte ikke over det.
Det er det du tenker aldri over noe av dette. Som sist tirsdag da du kjøpte feil ost. Jeg skrev jo ekstra lett, men du tok treprosent. Måtte kastes.
Jeg hang opp jakken, ruined. Hendene var rolige, men inni kjentes det som en spent fjær.
Jeg har spist hos henne. Hun bød på horn.
Horn.
Ja.
Erik, du går ut for å fikse platespiller og kommer hjem klokka ni og så har du spist horn? Skjønner du?
Jeg hjalp til, drakk te. Hun er kunstner, alene. Jeg hjalp henne bare.
Hvem er hun?
Hun heter Mari. Femtitre. Lærer i keramikk på kulturskolen. Gikk fra mannen i fjor.
Du kan hennes livshistorie.
Vi pratet over te, Marit. Kun prat.
Hun reiste seg, satte koteletten inn i kjøleskapet.
Varm opp selv, om du vil, jeg legger meg.
Jeg satt igjen. Regnet rant mot ruta. Jeg tenkte at heller ikke regnet følger skjema.
***
Det ble flere besøk. Jeg tok med platespilleren. Mari fikset den det var faktisk motordelen, en kjenning av henne fikset det. Vi drakk te. Jeg tok med kake en gang, kjøpt på Narvesen. Så dro jeg bare innom for å sjekke at hun hadde kjøpt riktige skruer. Hun hadde selvsagt feil, tok M4. Jeg lo, hun lo. Jeg skrudde inn en jeg hadde tatt med.
Jeg sa ikke til Marit at jeg stakk innom. Eller egentlig: jeg sa “Jeg skal innom Mari”, men lot detaljene utebli. Marit spurte mindre og mindre.
En kveld kom jeg hjem seint igjen. Vi hadde sett på reproduksjoner av Munch. Mari pratet om lyset. Jeg hadde aldri tenkt på lyset i bilder før.
Marit ventet.
Koteletter…
Marit, lytt til meg.
I øynene hennes var noe annet nå ekte uro, ikke bare irritasjon.
Erik, hva skjer?
Ingenting “skjer”. Jeg besøker en venninne. Vi snakker sammen. Jeg hjelper henne litt. Det er hyggelig.
Forstår du hva du sier?
Ja. Det er ikke… jeg stanset det er ikke det du tror. Vi prater.
Du skjønner at…
Jeg gjør.
Jeg har styrt dette huset, tatt vare på helsa di, økonomi og alt. Jeg jobber fulltid som regnskapsansvarlig på Statsbygg. Jeg tar ansvar for oss begge!
Jeg vet det, Marit.
Så hvorfor drar du ut til en fremmed kvinne istedenfor å være hjemme?
Jeg fant ikke ord. Eller jeg fant dem, men de ble for harde til å si.
***
Fredag kveld pakket jeg sekken: et par skjorter, barbermaskinen, en bok. Marit sto i døra.
Hvor skal du?
Jeg må være litt alene. Tenke.
Erik, dette er idiotisk.
Kanskje. Men jeg drar.
Til henne, altså.
Jeg skal tenke, Marit.
Erik!
Jeg lukket sekken, snudde meg til henne. Hun stod der, hendene krysset, badekåpen uten en eneste flekk alltid korrekt, men blikket hennes var oppriktig hjelpeløst.
Jeg ringer, sa jeg og gikk.
***
Mari spurte ingen spørsmål. Da jeg ringte og spurte om jeg kunne bo der noen dager, svarte hun bare: “Selvsagt, kom.” Ikke mer.
Jeg sov på sofaen mellom lerretene. Tassen kom om natten, la seg ytterst ved føttene. Om morgenen kokte Mari kaffe på liten kjele, vi satt i vinduet og hørte radioen. Praten var lett, hverdagslig. Om regn, naboer, katt og kaffe.
Marit ringte. Først én gang i timen, så sjeldnere. Jeg svarte ikke alltid. Når jeg tok telefonen, spurte hun alltid:
Du tok blodtrykksmedisinen? Har du dem med?
Ja, Marit.
Varme klær? Det blir kaldt nå.
Jeg har.
Husk legetimen din på mandag, kvart på fire. Den bestilte jeg i januar.
Mhm.
Erik, kan du ikke bare komme hjem? Hva er det du mangler hos oss?
Jeg var taus et øyeblikk.
Jeg ringer, Marit.
Så fikk jeg melding fra venninna hennes, Kari: “Erik, har du blitt gal? Marit er fra seg.” Sjefen min ringte det hadde jeg ikke ventet “Erik, alt alright? Marit ringte, sier du ikke er hjemme.” Til slutt meldte fetteren hennes, Øystein.
Alle mobiliserte hun. Hun gjorde alltid det. Når noe var utenfor hennes kontroll, samlet hun styrker og utpekte en løsning nå var målet meg.
Hvordan har du det? spurte Mari en kveld.
Rart, svarte jeg ærlig. Litt skummelt, uvant.
Ikke rart.
Vet du, jeg stod opp i dag og tok på akkurat den skjorta jeg ville ikke hvit, ikke grå, men marineblå. Jeg har ikke valgt meg skjorte selv på tjue år, tror jeg.
Marit valgte?
Hun la frem klær kvelden før så jeg ikke ble “feil kledd”.
Mari var stille.
Hun elsker meg, sa jeg. Det vet jeg.
Jeg tror deg.
Men sammen med henne forsvant jeg. Til slutt ble jeg bare en del av rutinene hennes.
***
Marit kom på søndag. Hun hadde funnet adressen slik hun alltid visste å finne alt. Jeg åpnet, og vi så bare på hverandre noen sekunder.
Kan jeg komme inn? spurte hun.
Jeg trådte til side. Marit gikk inn i gangen, undersøkte rommet kjapt. Håret hennes stramt festet, frakken uten en krøll, veska klemt i hånden. Ved døra sto Mari maleflektet skjorte, skoene i en uryddig stabel. Fra stua så hun et hjørne av lerret.
Mari kom ut fra kjøkkenet. De så hverandre i et øyeblikk.
Hei, sa Marit.
God dag, svarte Mari lavt.
Marit snudde seg til meg.
Har du det bra?
Jeg har det bra.
Tar du medisinen?
Marit…
Jeg må spørre.
Jeg sto fortsatt med salatskåla i hånda ujevnt hakkede agurkbiter i alle retninger. Marits ansikt stramtes da hun så det. Agurk skal kuttes rett.
Marit, du trengte ikke å komme.
Erik, jeg har viet hele mitt liv til deg, stemmen hennes skalv. Forstår du ikke at alt jeg gjør, gjør jeg for deg?
Jeg forstår det.
Så hvorfor?
Mari sa forsiktig fra døråpningen:
Marit, kan jeg si noe? Ikke som fiende, bare et menneske.
Si det, svarte Marit, uten å snu seg.
Omsorg er når den andre har det godt. Når det er lett å puste ved siden av deg. Hvis det er tungt å puste sammen med deg, da er det noe annet.
Marit var lenge stille.
Du kjenner ikke vårt liv, sa hun til slutt.
Nei, sa Mari.
Jeg gikk bort til Marit, grep hånden hennes hun trakk den ikke vekk.
Marit, jeg søker om skilsmisse. Det er ikke fordi jeg ikke elsker deg, men fordi jeg ikke orker lenger.
Hun så lenge på hendene våre. Så slapp hun taket, plukket opp veska. Ryggen rett, skrittene bestemte som alltid.
Husk medisinen, sa hun ved døra. I øverste blå boks, som alltid.
Døra lukket seg.
***
Skilsmissen tok et halvt år. Marit beholdt leiligheten, jeg protesterte aldri. Jeg leide et lite rom i nabolaget, i samme gate som Mari nesten tragikomisk, men det bare ble slik.
Livet bygget seg opp igjen, langsomt. Jeg handlet brød jeg faktisk hadde lyst på, ikke brød fra lista. Spiste stående foran kjøleskapet. Lå våken til midnatt fordi det gikk en film jeg husket fra ungdommen, og følte et slags barnslyst opprør inni meg.
Med Mari gikk det langsomt framover. Vi trivdes, men hastverk hadde ingen av oss. Begge visste at dette måtte få sin egen tid.
Våren etter dro vi på fisketur.
Jeg lånte utstyr, vi kjørte hennes gamle, røde Mazda ut til et lite tjern utenfor Lillestrøm. Mari hadde aldri fisket, det sa hun. Vi satt i morgendisen, jeg oppdaget jeg hadde glemt termos. Da jeg fant det ut, lo hun bare.
Ja ja, sa Mari men se på disen, da.
Tåken lå lys over innsjøen, sollyset rosa og svakt. Det var som å puste inn selve livet.
Vakkert, sa hun.
Jeg dro opp en liten abbor. Mari utbrøt og lo da den sprella “Slipp den ut, den vil hjem!”
Vi endte med å sette ut alt vi fikk, og kom hjem sølete fra topp til tå etter å ha sklidd i vannkanten begge to.
Jakka var håpløst tilgriset.
Samme det, sa Mari, for et minne!
Da så jeg på henne, på hendene flekket av jord, øynene som strålte, hårtestene på snei. Dette, tenkte jeg. Dette er livet ikke lister. Søl på jakka og rosa morgentåke.
***
Vi giftet oss om høsten, halvannet år etter bruddet. Lite bryllup Karsten fra jobben kom, venninnen til Mari tok bilder. Tassen, katten, satt på vindusbrettet og lot som alt var under hans kontroll.
Livet med Mari var fullt av overraskelser. Hun kunne bruke halve lønna på lerret, glemme å kjøpe melk. Jeg kunne rydde opp radioer på kjøkkenet så alt fløt over av smådeler. Hun rotet vekk nøklene stadig vekk. Jeg glemte å hente posten. Vi kranglet. Noen ganger var vi uenige om penger, om hvor malepenslene ble av, om mine “midlertidige” verktøysamlinger på stua. En gang fant hun skiftenøkkelen min i kjøleskapet. Jeg huske ikke hvorfor.
Men det var ingen som holdt regning over feilene. Vi sa unnskyld, satte på te, og da betød det: Nå går vi videre. Ingen nag.
***
Marit fikk vite om bryllupet fra Kari, selvsagt.
Etter at jeg flyttet ut, gikk livet hennes videre på rutine. Leiligheten var ren, middagen gikk på klokketid, hun fikk det til på jobben. Men kveldene ble for tomme. Hun satt med to tekopper hun hadde satt frem av gammel vane, tok vekk den ene og kjente at det gjorde vondt.
Sjefen hennes, Tove, dro henne til side:
Marit, hva skjer?
Alt… det er vel ikke her jeg skal snakke om det…
Det er privat, ja. Har mannen din gått?
Marit så på henne.
Hvordan vet du det?
Vi har øyne, Marit. Da jeg gikk gjennom det samme, sa psykologen: Ikke start oppryddingen med å vaske ned leiligheten, men med følelsene.
Hun svarte ikke.
***
Psykologen en stille kvinne fikk henne til å åpne seg. Men først etter flere møter. Gradvis nærmet de seg kjernen.
Når var du mest redd, Marit, for din egen del?
Lang tenkepause.
Da han pakket veska og gikk. Da kunne jeg ikke stoppe det lenger. Jeg mistet kontrollen.
Hvorfor er kontroll viktig?
Det var igjen stillhet.
Moren min lærte meg at uten kontroll, mister du alt. Hun holdt alt i sjakk, men faren min dro likevel.
Stille i rommet. Det er vondt å si, men lettere etterpå.
Så du har hele livet vært redd for å miste og mistet når du holdt for hardt?
Ja.
Og når du slapp taket?
Da… slapp jeg også følelsen av å miste kontrollen.
***
Etter råd fra Kari, dro Marit på akvarellutstilling på Deichmanske. Bildene traff henne: gjennomskinneligheten, lyset, det hvite mellom.
Hun ble stående foran et landskap og la merke til en mann ved siden av. Litt eldre enn henne, mildt ansikt, distré blikk.
Se der, sa han, i hjørnet har kunstneren latt et felt stå helt ubemalt. Det er akkurat det som gir bildet liv.
Marit så hadde aldri tenkt på det selv.
Jeg heter Einar, sa han.
Marit.
Han hadde alltid problemer med glidelåsen i jakka, lo av det, hun hjalp ham. Han underviste gitar på kulturskolen, gikk på utstilling hver uke.
Jeg håper du kommer tilbake, sa han.
Hun lovet ikke. Men neste søndag kom hun likevel.
***
Einar var enkemann, alene i et rottete hus. Han drakk mye te, kom ofte ut av døra med en støvklut i lomma, ble forundret når dagene gikk for fort. Marit ville rydde, kjøpe innkalender, sortere.
Han tok hånden hennes, mykt.
Marit, jeg trives slik det er.
Hun forstod, trakk hånden til seg. Men hun lot bokser stå, lå være å flytte på alt.
Psykologen sa: “Du kan bare kontrollere deg selv, ikke andre. Og det er mer interessant.”
Hun begynte å bake. Følgte ikke oppskrifter slavisk lenger. En dag tok hun sjansen med kanel mye. Kaken smakte for mye, men duften var så god at hun spiste den varm, stående over benken.
Lærer du deg å bake? spurte Kari.
Jeg prøver. Det blir ikke alltid vellykket. Men det er morsomt.
Kari smilte: “Du har forandret deg, Marit. Det er til det bedre.”
Senere på vei hjem skjønte Marit at hun gikk og smilte til verden, bare fordi.
***
To år etter møttes vi tilfeldig i Frognerparken. Jeg gikk hånd i hånd med Mari, og så henne sitte på benken med en bok, ventende på Einar. Jeg kjente henne igjen med én gang.
Marit. Hei.
Hei, Erik.
Mari ventet litt på avstand, så rolig at jeg merket det.
Du ser bra ut, sa jeg oppriktig.
Takk. Du og.
Vi lot stillheten ligge bladene fløt over stien i gult.
Hvordan går det med deg?
Bra. Vi kjører sørover neste måned uten rute, bare følge veien.
Hvor da?
Aner ikke det er hele poenget.
Hun smilte. Så på Mari som undersøkte et tregrent.
Og du? spurte jeg.
Bra. Jeg baker. Det går sånn passe. Sist gang tok jeg for mye natron, hele kaken raste sammen men alt ble likevel spist opp.
Det er godt.
Jeg har en venn, Einar. Han er veldig rolig jeg øver meg på å ikke organisere alt.
Det var ikke lett for deg.
Nei. Men det er spennende.
Da kom Einar fra kiosken, med to kaffekopper og en pose med horn begge varianter.
Marit, jeg tok både med og uten kanel, visste ikke hva du ville ha!
Hun lo. Lett, ærlig.
Du ler, sa jeg.
Jeg ler, svarte hun, og syntes selv det var litt rart.
Mari kom bort.
Vi går, sa hun varmt. Vi vil ikke forstyrre.
Alt bra, svarte Marit, og nå var det sant.
Vi tok farvel. Ingen bitterhet. En liten nikk, et svakt smil. Der var bare letthet.
Hun satt igjen. Så på meg og Mari gå bortover stien. Mari lo, jeg svarte, hun la hånden på min arm.
Einar satte seg ved siden av Marit på benken, pakket opp hornene.
Velg selv, sa han.
Hun tok det med kanel. Det smuldret, var lunkent, smakte nydelig.
Parken rislet av løv, barn ropte langt unna, skyene drev sakte forbi.
Marit satt med horn i hånden og tenkte: Jeg hadde aldri funnet ut hvordan det var å elske, ikke bare styre, hvis ikke han hadde gått sin vei.
Einar åpnet pakken, så han hadde tatt med et han ikke likte selv.
Vil du bytte?
Hun tok gladelig hornet hans.
Gjerne.
Og slik smaker livet. Ikke slik jeg trodde men akkurat slik det skal smake.
