Eksamen
Jeg orker ikke mer! Nok nå! Hvis du ikke slutter å mase hull i hodet på meg, så gidder jeg ikke levere noe som helst! Jeg bare dropper eksamen! Drar ikke! Hva gjør du da, hæ?! Ingrid slang sekken i et hjørne i gangen og røsket av seg lua.
Moren svarte ikke. Hun ristet bare på hodet og forsvant inn på kjøkkenet.
Ingrid tok av seg jakka, og vurderte å slenge den etter sekken, men ombestemte seg. Hun åpnet skapet, hang den ordentlig opp og sukket tungt.
Typisk, krangel igjen Alt på grunn av ingenting!
Hvorfor skal mamma alltid pirke og komme med formaninger? Tror hun jeg er et barn? Eller dum?
Så klart husker jeg at jeg har første time med ny privatlærer i dag. Ingen vits å gnåle om det hvert kvarter!
Ingrid overdreiv så klart. Mamma maste ikke i annethvert minutt. Hun spurte bare om datteren faktisk husket på timen årets tredje norsklærer. Men det var ikke spørsmålet, det var kontrollen. Det gjorde Ingrid rasende: utbruddene hennes hadde etter hvert blitt rutine, selv når det slett ikke var nødvendig.
På badet vasket Ingrid hendene, og stirret i speilet over vasken.
For et syn … Kviser, den dumme, oppstoppern til pappa og mamma sitt ildrøde hår, ustyrlig flettet til to fletter. Hvor mange ganger hadde ikke Ingrid mast om å få farge håret! Men mamma nekta. «Skjønnhet får man etter hvert, du kommer til å takke meg senere», pleide hun å si.
Ja, det tviler jeg ikke på! Jada, jeg ligner ei fugleskremsel! Hvem går vel med fletter lenger?
Ingrid smilte svakt mens hun husket hvordan mamma nesten hadde grått da fletterne ble klippet av, nesten helt inntil hodebunnen, med sløve barnesakser fra et gammelt håndarbeidssett. Andre sakser fant Ingrid bare ikke. Hun bet tennene sammen da hun klippet over stramme hårstrå, og så for seg mammas sjokkerte:
Ingrid, hvorfor?!
Fordi! Fordi jeg er lei hele gjengen! Dette er mitt liv mine regler! Jeg gjør som jeg vil!
De voksne tjater om at man skal høre etter. Hvorfor? Hva skal jeg med deres utdaterte ideer? Mitt liv er jo mitt, slik de ikke engang ville skjønt! Hvordan i all verden klarte de seg før internett? Det er helt ubegripelig! Man får ikke forklart dem at alt er annerledes nå. Man trenger ikke all den dumme puggingen; informasjonen er ett klikk unna.
Mamma mener selvfølgelig det ikke holder, at internett aldri kan lære meg å være menneske eller til å omgås folk. Men hva vet hun? Kanskje hun skulle sett et par webinarer om hvordan man takler tenåringer…
Ingrid pirket løs en hard skorpe i panna og rynket på nesa. Godt mamma ikke så det. Da hadde det blitt leven. Mamma dro henne til hudlege og maste om arr. Ingrid brydde seg ikke. Hun skulle jo ikke bli målt på utseende, men på det hun var inni! Hvordan forklare det for mamma?
Mor. Det høres ut som om hun eier meg. Hun fødte meg, jada, men det gir ikke eiendomsrett til å bestemme over en annen person! Jeg er ikke tingen hennes! Og sånn som hun styrer og tråkker over grenser det er ikke greit!
Hun blunket til sitt eget speilbilde.
Ser du, mamma? Du skulle aldri mast sånn med privatlærere og jussambisjoner! Jeg skjønner allerede mer om lover enn foreldrene mine! Hadde de visst like mye, ville skilsmissen deres gått mye ryddigere for seg.
Mamma har verken stolthet eller ambisjoner. Ikke nok med at pappa dumpet henne til fordel for en yngre, men han tok det meste i delingen, mens mamma ikke tok til motmæle. Joda, leiligheta ble skrevet på meg den bestemor ga oss, men det er da helt normalt?! Mamma fikk barnetrygda for meg og det var det. Hva med alle de årene hun ga bort? Jeg vet godt hvordan de siste årene hjemme var. Jeg er ikke lillesøta, som pappa kalte meg jeg har skjønt det for lenge siden.
Stillheten under middagen, blikkene av kulde og likegyldige takk fra pappa. Sofaen på det trange kontoret der han sov, men likevel kom inn på morens rom for å hente klær. Vekkerklokken for at hun ikke skulle være der når han tok klær om morgenen… Den gleden begge følte da jeg ble fjorten, og jeg selv ba dem bare å gjøre slutt på skuespillet. Nok fikk være nok!
Voksne er rare. Alltid dette evige «Vi lever for deg!», «Du er meningen med livet vårt».
Løgn! Alt sammen! Alle lever for seg selv. Egne interesser teller alltid mest. Den som mener noe annet, kjenner ikke sannheten! Selv når de later som de tenker på meg, er det alltid egne motiver bak. Jeg har vært forhandlingskortet deres hele tiden.
Bare se på denne leiligheten. Samme blokk, men nå en to-roms istedenfor tre-roms. Ja, nyoppusset og fin, men mamma fikk den ut av pappas dårlige samvittighet. Barn skal ha det fint! og så vant hun. Han ga etter. Jeg har nå større rom enn før, men ikke fordi noen brydde seg om meg men for å bli ferdige med booppgjøret uten mer bråk. Jeg ble deres luftpute.
Ingrid rynket pannen og strakk seg etter den håndkremen legen hadde anbefalt. Det betyr ikke at mamma har rett! Den salven virker faktisk. Tørker ut de verste prikkene fort. Det trenger jeg nå.
Fordi det er kveld Fordi taket venter
Taket ble en del av virkeligheten min for bare noen måneder siden. Da sendte Marius den gutten alle i klassen ville snakke med, men jeg bare turte å se på på avstand en melding: «Vil du ta en tur?»
Jeg trodde oppriktig det var en dårlig spøk. Alle visste jo jeg var forelsket i Marius. De lo av det, men aldri stygt. Jeg var likt. Jeg hjalp alle med lekser, og sa frivillig ifra i timene når jeg visste at andre ikke kunne svare.
Dahl, jeg spurte deg sist time! Hvorfor rekker du opp hånda?
Å, frøken Olsen, dette er så spennende! Synes du Nikolai I var en tyrann? Var det diktatur under ham?
Læreren lot seg lure, og klassen pustet lettet ut ingen overhøring den timen heller.
Så da jeg viste meldingen til min gode venninne Astrid, svarte hun bare:
Og? Hvorfor blir du stressa?
Er det fra ham?
Ingrid! Gå og spør! Slutt å spille vanskelig! Vi lever ikke i middelalderen lenger. Jenter inviterer gutter de liker ut nå for tiden, ikke være så pysete!
Jeg svarte ikke, for jeg hadde ikke klart å forklare hvor mye det rørte meg at bokstavene til Marius danset foran øynene mine før jeg fikk summet meg nok til at det faktisk var ham.
Jeg dro til avtalt sted. Det ble starten på et nytt liv.
Taket på den gamle blokka, et sted ungdommen samles, var ikke akkurat trygt. Men hver gang Marius tok hånda mi og sa «Se deg for! Trå forsiktig!», banket hjertet så det nesten stoppet. Jeg telte trinnene, og hørte en liten stemme inni meg:
Femten, seksten Kom igjen! Trettito, trettitre Ikke vær redd han er her.
På taket la han armen over skuldrene mine helt åpent bare satte seg tett inntil, så alle skulle se: «Dette er kjæresten min!»
Ingen protesterte, men jeg så hvordan jentene fra parallellklassen sendte blikk i min retning. Han hadde gått med dem siden barneskolen, men valgte meg. Ikke en av dem.
Det var der, på taket, han kysset meg for første gang
Den kvelden var vi alene, alle de andre gikk på kino. Jeg ville se filmen, men da han hvisket i øret mitt at vi kunne gå en annen dag, bare vi to, ble jeg bare sittende. Jeg visste det ville bli en spesiell kveld.
Det ble det også. Jeg kan fortsatt kjenne igjen ordene han sa:
Ingrid, jeg liker deg veldig godt. Jeg er ikke så flink til å prate, men du skal vite ingen har betydd mer for meg enn deg Kan jeg ?
De varme leppene hans. Så myke, så overraskende snille.
Ingrid lukket øynene, prøvde å holde fast på lykkefølelsen, men så banket mamma forsiktig på døra:
Ingrid, nå må du komme. Middagen står på bordet
Vreden skyllet over henne igjen. Hvorfor, hvorfor må hun aldri gi seg?
Hun raste ut av badet, som en furie, ansiktet rødt av sinne.
Hva vil du nå? Jeg har kontroll! Du trenger ikke terpe på alt! Har du sluttet å plage pappa og begynt på meg nå? Jeg flytter til pappa! Skjønner du? Jeg stikker hvis du ikke roer deg …!
Hun rakk ikke å snakke ferdig. Mamma sukket, løftet hånda og ga henne en ørefik.
Bare gå, da! Men ikke glem at du har norsk prøve i morgen. Du må legge deg tidlig
Ingrid ble stående. Mamma hadde aldri slått henne før. Ikke en eneste gang så lenge Ingrid husket. Og egentlig var ikke Ingrid så veldig såret hun hadde kanskje fortjent det. Men at mamma ikke lenger bare holdt alt inni seg, det overrasket virkelig.
Men gi seg uten kamp, det lå ikke for Ingrid. Sekk, jakke, hodetelefoner Hun hadde lyst å smelle igjen døra så det ristet i hele blokka, men lot være. Hun ville ikke at folk skulle tro hun var helt gal.
Hun løp ut i gata og kikket på klokka. Ok. En times tur-retur, en time hos privatlæreren. Da kan jeg møte Marius rundt seks. Bra! Vi kan sitte litt på taket, mamma kan roe seg ned og bli litt bekymret. Det fortjener hun. Pappa svarer aldri med én gang på telefon lenger derfor rekker jeg kanskje å snakke ordentlig med Marius først. Han har drømmeforeldre; de lar ham være i fred. Han lever sitt eget liv. Eget kort, satt beløpsgrense, fete klær, null mas. Moren har travelt, faren mener man må velge selv når man er seksten. Skjønner sånt, overlater eksamensforberedelsene til ham selv. Man må vite best selv.
Tenk å ha sånne foreldre!
Dessverre ikke som mamma
Pappa ringte da Ingrid nærmet seg døra til privatlæreren.
Hva er det for noe bråk hjemme? Mamma sier du vil flytte til meg?
Pappa, hør nå Ikke trekk meg inn i problemene deres. Kjersti skal jo føde snart, mener du jeg skal sitte barnevakt for dere? Jeg har nok med mitt!
Greit. Men slutt å krangle så fælt med mamma. Eller så skrur jeg igjen pengekrana. Skjønner?
Det jeg liker med deg, pappa, er at du ikke prater rundt grøten. Jeg hørte deg.
Bra, Ingrid! Og ikke plag moren din slik. Hun fortjener det ikke.
Pipetonen traff henne i øret og hun sukket tungt.
Sånn var det alltid. Krig mot hverandre men når det kom til meg, stod de plutselig sammen som om de aldri hadde gått fra hverandre. Det er så rart alt sammen!
Den nye privatlæreren likte Ingrid dårlig. Han himlet med øynene over kommentarene hennes om idiomer, ga henne ei bok og ba henne lese utvalgte kapitler til neste gang. Ingrid protesterte litt, men etter et par eksempler skjønte hun at det faktisk var nyttig.
Hun ville i hvert fall ikke være dum. Marius var smart hun måtte leve opp til det? Hun hadde sett utallige videoer om forhold; overalt sto det samme: «Jenta skal være selvstendig og smart.» Selvstendighet kunne man vente med, men smart, ja det kunne man bli. Mamma hadde rett der. Hun klarte å få hodet på plass og ta utdanning, til tross for alt.
Mamma droppet universitetet da Ingrid ble født. Først permisjon, så mer stress og etter hvert valgte hun Ingrid foran studiene. Ingrid var mye syk som liten, og det var ingen besteforeldre å støtte seg på. Barnehagen ga de opp etter seks måneder Ingrid var der knapt ei uke av gangen, så var det hjem igjen, syk i ukesvis. Det var uansett ikke et sted hun trivdes. Motbydelig grøt, slemme barn, og hun savnet mammas trygge armer.
Pappa pleide å si:
Du slipper henne ikke ut av syne. Hun blir alltid vant til at du er der. Det er ikke bra i lengden.
Da Ingrid var åtte, ordnet mamma med naboen som hentet henne fra SFO, og begynte på deltid på universitetet og fikk jobb.
Det var lurt. Hun kunne lett blitt sittende hjemme, talt kroner og irritert seg grønn. Men isteden fikk hun egen bedrift et lite firma som pynter selskapslokaler. Det var så stilig og veldig feminint. På jobb var mamma sjef, direkte og bestemt. Da beundret Ingrid henne og visste at den styrken skulle hun gjerne ha selv.
Men kontrollen Kontroll er slitsomt. Nå forstod hun endelig pappa også. Det tærer! Ingrid hadde lært mamma til aldri å komme inn på rommet hennes uten å banke, og ga henne ikke mulighet til å blande seg i alt men hun klarte likevel å ha oversikt over alt. Ikke med trusler, som pappa, men med rolig:
Ingrid, hvordan har du det? Hva står på planen i dag? Hungrig?
Denne omsorgen føltes så kvelende at Ingrid iblant ville hyle: «La meg være! Jeg er voksen!»
Av og til gjorde hun nettopp det. Ropte. Stampet i gulvet. Men mamma tok det bare som barnslige innfall.
Nå hastet Ingrid gjennom byen mot stedet hun og Marius pleide å møtes, og drømte om at han tok henne i armene slik at hun endelig glemte alt om eksamener, forældre og mas. Livet forsvinner, og de er bare opptatt av sitt. Jeg er så lei!
Ved skoleporten, der de oftest traff hverandre, fant hun ikke Marius. Hun ventet litt, men bestemte seg for å gå opp på taket alene. Han svarte ikke på meldingene hennes, og det bekymret henne noe hadde skjedd.
Hun gikk opp trappene, og kjente ukjent frykt i magen. Før, med Marius ved hånden, føltes trappa lett. Nå, alene, var hvert trinn tungt.
Vårlufta var kald på taket ingen folk, helt stille.
Hun skulle til å snu da hun så noe røre seg nede ved gelenderet, helt ytterst på kanten. Hun stivnet.
Marius
Han satt på kanten, føttene dinglende over avgrunnen, skuldrene tunge. Selv om hun ikke hadde kjent ham lenge, skjønte Ingrid i det øyeblikket at han hadde det forferdelig. Noe hadde skjedd noe på grensen til ufattelig, for han så helt fortapt ut. Derfor denne kroppen, så liten, så ulik den Marius alle ellers så på skolegården.
Kroppen reagerte før tankene. Ingrid snek seg over taket, satte sekken forsiktig fra seg, og nærmet seg langsomt.
Hei
Hun satte seg på muren, mot avgrunnen, men lot føttene hvile på taket. Hun kikket ikke ned har alltid vært høydeskremt og kunne egentlig ikke skjønne hvorfor hun i det hele tatt satt der nå.
Hei knapt et nikk fra Marius. Ingrid fant hånden hans, og den var iskald.
Du fryser …
Hm? Han så opp. Øynene var døde, fremstredde, ikke som hans vanlige blikk. Det var skremmende og vakkert på samme tid.
Kanskje forsto hun i det øyeblikket noe om hvordan mamma hadde det når de kranglet. Det var den samme instinktive frykten, den desperate, at man ikke når inn til mennesket man elsker.
Hun kjente det i det hånden hans lå slapt i hennes, som en kald, sliten ting.
Hvordan har du det?
Hun hørte sin egen stemme utenfra, og den liknet mammas. Samme tonefall Samme bønn.
«Si noe! Fortell hva som skjer! Gi meg sjansen til å hjelpe!»
Det åpnet noe.
Ikke bra Han klemte fingrene hennes svakt. Ikke bra, Ingrid.
Det har skjedd noe.
Hun spurte ikke hun slo fast. Det virket.
Ja.
Vil du fortelle meg? Jeg skjønner vi ikke er verdens nærmeste, men kanskje du likevel kan dele?
Han så på henne. Blikket var sårt, plutselig nært.
Du mener vi ikke er nære nok?
Nei, det var ikke sånn jeg mente! Det er bare Du er kjempeviktig for meg. Men jeg vet ikke om du har det sånn for meg.
Ingrid Jeg har ingen andre enn deg.
Hjertet hennes slo dobbeltslag. Hun var sikker på at han måtte høre hvor vilt det banket.
Ingen andre? Hva med foreldrene dine? spurte Ingrid, fortsatt euforisk.
Han rykket til, slo ut med armene, så hun gispet.
Hold meg! Eller dytt meg, sånn de gjorde!
Hvem?!
De som kalte seg foreldrene mine. Jeg fikk vite det i dag. Jeg er adoptert, Ingrid! Forstår du!? Hele tiden har jeg bare lånt et liv som ikke var mitt! Noens plass har blitt min plass men jeg hørte aldri til!
Han ropte. Ingrid klynget seg til hånden hans, livredd for at han ville slippe den forsvinne utfor kanten.
Hun visste han hadde tenkt tanken. Marius, den populære, tøffe alt det var spill. For henne var han sårbar, myk, ? skjør som ingen andre så.
Det fikk henne til å skamme seg over sin egen sinte kamp mot urettferdighet og foreldrekontroll.
Men hva var urettferdig egentlig? Nå skjønte hun at kampen for selvstendighet kunne være bare et rop etter mening. Foran henne satt et menneske som brått ble voksen alt på én dag. Men å bære det, uten støtte, var nærmest umulig.
Marius, jeg er redd! hun hadde begynt å gråte, før hun rakk å reagere.
Hei da Han la armen rundt henne, og hun kastet seg mot ham, klamret seg fast.
Ikke gjør det! Ikke gjør noe dumt! Selv om de har støtt deg vekk, er du det viktigste for meg hører du det?
Jeg heter ikke egentlig Marius stemmen hans var ru, knapt hørbar. Ingrid stirret på ham gjennom tårene.
Hva heter du?
Eirik. Eirik Johansen.
Det spiller ingen rolle! Jeg kjenner deg det er alt som betyr noe!
Kanskje for deg. Men hva med alle andre Ingrid, hva gjør jeg nå?
Kan du ikke dra hjem? Har de kastet deg ut?
Nei. Mamma gråt og ba meg bli. Men pappa jeg slo ham.
Hvorfor?
Han prøvde låse døra, holde meg igjen. Skrek at jeg ikke forstod noe
Men gjorde du det? Forstod alt?
Hva mer er det å forstå!? utbrøt han.
Hvorfor fortalte de deg dette nå akkurat nå?
Spørsmålet hennes suste ut i vinden. Han sank sammen igjen, fortapt.
Jeg vet ikke endelig kom svaret. Ingrid pustet ut.
Nå var det i alle fall spørsmål i ham ikke bare håpløshet. Først nå var hun sikker på at kanten holdt ham fast, men ikke lenger feilt vei.
Vil du jeg skal bli med hjem til deg?
Hvorfor det?
Vi kan gå sammen. Du får svar på hvorfor de fortalte deg dette nå og hvis du fortsatt vil tilbake hit etterpå, så blir jeg med.
Hun møtte blikket hans, løftet ham møysommelig vekk fra kanten og bød på hånden.
Kom!
Og han gjorde det. Hang beina over på trygg grunn, gikk ett skritt, så ett til. Da hun omfavnet ham, trakk hun ham lenger og lenger bort fra det farlige, mot det som virkelig betydde noe.
Jeg er svak
Sludder! Ingrid fnyste. Hvem som helst ville reagert sånn. Det er ikke svakt å føle!
Hun snublet, han gliste, og tok henne imot så hun ikke falt.
Forsiktig!
Jaja, se hvem som snakker! hun dro ham i hånda. Vi har ting å gjøre!
Denne kvelden skulle de aldri glemme.
Samtalen med foreldrene hans lang, rå. Freden, den brøt endelig gjennom, da Eirik fikk vite at hans biologiske far skulle ut fra fengsel, truet med å kontakte sønnen og fortelle historien.
Og tårer fra kvinnen som hadde blitt hans nye mor, tok ansvaret for gutten som var sønnen til hennes beste venninne, så urettferdig og brått revet bort.
Moren min min egentlige
Ja, Eirik, det var faren din som
Og nå vil han at jeg
Han vil treffe deg.
Jeg vil ikke!
Det er ditt valg. Vi støtter deg uansett.
De pratet og pratet, og Ingrid forstod at hun og Eirik aldri ville gå opp på taket igjen. Ikke nå, ikke senere. Noe hadde flyttet seg inni dem begge; det gamle vek for noe nytt, det som hadde vært, ble til det som skulle komme.
Og da Ingrid nært midnatt låste seg inn hjemme, gikk hun rett ut på kjøkkenet, fortsatt med jakka på. Mamma stod i halvmørket, rastløs foran vinduet. Ingrid omfavnet henne, trykket nesa inn i de gjenstridige krøllene i nakken og pustet inn mammas kjente parfyme. Hun sa det eneste som kunne slippe all unødvendig bagasje og la bare det viktigste stå igjen:
Unnskyld
Og ekkoet fra hun som aldri vil elske noen høyere enn sin datter:
Unnskyld meg også Sulten?
Nei, mamma. Takk Forresten, jeg tror jeg bestod en eksamen i dag.
Eksamen? Det er jo lenge til, Ingrid?
Jeg mener den viktigste, mamma jeg forteller senere.
Hvorfor ikke nå?
Fordi vi har prøve i morgen, så jeg må sove Ingrid smilte, ristet litt på hodet og satte seg ved kjøkkenbordet, nøyaktig der hun hadde sittet så mange ganger før. Nå var stolen varm mot lårene, liksom trygg å være i. Hun lente pannen mot hendene, og kjente mammas blikk hvile på seg ikke overvåkende, bare til stede, slik et blikk kan være når noen endelig skjønner hvor grensa går for kjærlighet.
Fordi i dag lærte jeg hva som virkelig betyr noe. Og fordi jeg kanskje kanskje forstår deg litt bedre nå. Litt mer voksen, kanskje? Hun trakk på skuldrene, og det kom et dempet fnis fra dem begge.
Mamma dyttet en skål med druer over bordet, blikket mildt og bekymringen som alltid der, men denne gangen innpakket i stillhet og respekt. Ingrid lot seg ikke overtale til å spise, men tok én drue, bare for å vise at hun kunne.
Ute trakk natten inn over byen det var fortsatt kaldt, men lydene var annerledes. Et vindu slo igjen i avstand, en latter fra gata, Ingrid hørte det som om hver eneste lyd var ny. Nå visste hun: ingenting skulle være som før, og det var både skremmende og deilig.
Vil du hjelpe meg å flette håret mitt i morgen tidlig? spurte hun plutselig.
Mamma nikket, et smil spredte seg i ansiktet hennes, og hun strøk Ingrid over kinnet, akkurat slik hun gjorde da Ingrid var liten.
De satt sammen i mørket, uten å si mer, og noe løste seg opp mellom dem ordløst, stille, men mer var det heller ikke bruk for. Eksamenene, maset, håret, taket, Marius og Eirik, all uro alt fant liksom sin plass. Og i det svake lyset og roen mellom mor og datter, visste Ingrid at noen ganger var det nok å bare være hjemme, å bare være.
Og det var sånn natten gikk over til morgen denne gangen ikke i sinne, men i vissheten om at hun tross alt bestod.
