Det var lenge siden nå. Jeg husker det som om det var i en annen tid, i et annet liv den gangen livet mitt tok en uventet vending.
Jeg våknet midt på natten. Min egen mage føltes som bly, og på kjøkkenet tikket den gamle klokka fra farmor. Ola pustet tungt ved siden av meg, og ellers var leiligheten stille. Det var vel tredje gang jeg våknet den natta. Tvil og uro holdt søvnen unna. Tvillingene i magen min minnet om seg selv med stølhet og tyngde.
Jeg forsøkte å rulle meg forsiktig over på siden, men den gamle sovesofaen knirket så det rungte. Ola, som lå klemt inn mot veggen, rykket til og sukket irritert.
Åslaug, må du nå styr og vri så fælt? Jeg skal opp om fire timer. Tenk litt på andre.
Jeg stivnet. Den siste tiden hadde han begynt å bruke akkurat den setningen hver gang jeg forstyrret ham. Det var som om han helt hadde glemt at det å bære frem tvillinger slett ikke var noen enkel affære. Økonomien hadde han også blitt merkbart mer nøysom med. Han talte hver krone, gransket kassalappene fra butikken og rynket på nesa hvis jeg ba om noe ekstra.
Har du sett prisene, eller? mumlet han mens han bladde gjennom kvitteringen. Eple kan vi spise, de er norske og rimelige nå. Men fersken? Slutt med slikt tull. Jeg står for alt her, mens du rusler hjemme.
Jeg snek meg ut av sengen, tråkket forsiktig ut på kjøkkenet og satte meg ved vinduet. Ute var det tomt og mørkt. Føttene var hovne, og tøflene satt trangt. Det var en klump i magen. Jeg gruet meg både til fødselen og tanken på å hente barna hjem til denne støyen, klagingen inn i et hjem der kjærligheten var blitt til regnskap.
Neste morgen var Ola ekstra stresset. Han rotet rundt etter klær, slengte dører i skapene og lette etter en ren sokk.
Har du strøket skjorta? sa han uten å se på meg.
Den henger over stolryggen, Ola.
Du kunne sydd i den knappen også. Den henger jo i en tråd. Men, jeg må gå nå. Blir seint, har møte med direktøren. Ikke ring, sjefen tar fra oss mobilene under møtet.
Han forsvant ut, uten å si ha det. Overlåsens knepp rungte. Den låste ulåst seg ordentlig. For å åpne den måtte man samarbeide med dørens motstand, bruke begge hender og hele kroppen.
Senere samme dag bestemte jeg meg for å rydde i gangen. Jeg skulle hente frem en eske med babytøy etter niesen min. Jeg tok frem en liten krakk for å nå opp. Jeg sa til meg selv at det bare var akkurat ytterst på hylla jeg skulle.
Idet jeg strakte meg, føltes alt plutselig svimmelt. Foten gled, alt gikk i svart, og jeg styrtet i gulvet. Smerten skar i hofta, og så kom lynet gjennom magen.
Ikke nå. Ikke enda hvisket jeg mens jeg forsøkte å røre på meg.
Men det var for sent. Riene kom. Telefonen min lå utfordrende langt unna, og jeg måtte krabbe frem, etterlot meg et vått, fortvilt spor på gulvet. Hver centimeter brant.
Jeg hev etter pusten, fikk til slutt tak i telefonen. Hendene skalv. Først i kontaktlisten: «Ola». Rett under: «Ola Arnesen (Direktør)». For en tid tilbake hadde jeg lagret nummeret hans, fordi jeg måtte få undertegnet noen papirer og Ola ikke tok telefonen. Nå trykket jeg på «Ola», men det svarte ikke.
Jeg ringte igjen. «Abonnenten er ikke tilgjengelig».
Panikk veltet over meg. Jeg var innesperret, svimmel, hjelpeløs. Skrev direkte melding, trodde jeg:
«Jeg må på sykehuset nå, jeg sitter fast, døra er låst! Det har begynt, jeg har falt, klarer ikke å reise meg. Kom så fort du kan!»
Jeg trykket «send». Så ble alt svakt.
Ola Arnesen, administrerende direktør for en stor entreprenørbedrift, var midt i et styremøte. Streng, presis og med stemme som kunne stilne rommet. Folk hadde respekt for ham.
Telefonen dirret på bordet. Han kikket ned. Åslaug, kona til hans anskaffelsesleder Ola Nilsen. En ordentlig, rolig, litt stille dame.
Han leste meldingen. Det sto skrevet i ansiktet hans at noe var alvorlig galt.
Møtet avsluttes nå, brummet han og reiste seg brått.
Men Ola vi har ikke gått gjennom budsjettet enda
Ut, alle sammen!
Han stormet ut. Ringte straks sine folk. Ola svarte ikke.
Finn ut hvor Nilsens mobil er nå! Og send bilen til oppgangen deres, jeg kjører selv.
En stund etter fikk han svar Nilsen befant seg langt unna. I kartet blinket det nær Kikut Spa, ikke på noen byggeplass.
Arnesen strammet kjevene, satte seg bak rattet og presset bilen gjennom morgenrushet. Han hadde selv mistet kona brått for noen år siden angsten for å komme for sent kjentes i margen.
Opp trappa til tredje etasje løp han. Døra sto imot da han røsket i den, men Åslaugs svake stemme lød innenfra.
Han ventet ikke på redningshjelp. Han lente seg til, presset skulderen mot døra, første smellet holdt ikke men på andre forsøk røk låsen.
Åslaug lå sammenkrøket på dørmatta.
Åslaug! hørte hun i det fjerne.
Hun åpnet øynene. Gjenkjente direktørens ansikt.
Ola Arnesen? Hvor… hvor er Ola?
Jeg er her for han, kom, jeg hjelper deg.
Han løftet henne opp og bar henne ut.
Bak i bilen pustet Åslaug tungt. Arnesen kastet stadig blikk i speilet.
Hold ut, vi er straks fremme, sa han lavt, fast.
På sykehuset sto personalet klar, Arnesen hadde ringt på forhånd.
Er du mannen hennes? ropte sykepleieren.
Jeg er familie, sa Arnesen mørkt. Nå tar dere vare på henne og barna. Forstått?
Urolig gikk han frem og tilbake på det kalde gulvet i korridoren. Tiden sneglet seg frem. Etter tre timer kom legen ut.
Ro ned, det gikk bra til slutt. To gutter. Det var kritisk og krevde et inngrep, men nå er faren over. Vekten er lav, men de klarer seg selv. Moren er svak, men hun blir bra.
Arnesen lente pannen mot vinduet, takknemlig og lettet.
Han ringte Ola. Endelig svarte han. Stemmen var sløv, og latter og musikk hørtes i bakgrunnen.
Sjef? Du ringte? Jeg er på jobb, men dårlig dekning her ute
På jobb, sier du? Betong med spa-behandling på Kikut nå?
Stillhet.
Herr Arnesen, jeg
Du er ferdig, Ola. Uten referanser. Ikke vis deg i byen igjen i morgen. Håp din kone tilgir deg. Det hadde ikke jeg gjort.
Åslaug våknet først dagen etter. Rommet var lyst og stille. På nattbordet sto en flaske Farris og kartong med saft.
Døren gikk opp. Inn kom Arnesen, alvorlig, men uten slips.
Hvordan går det?
Herr Arnesen jeg beklager, jeg sendte visst til deg ved en feil
Takk og lov at du sendte feil, avbrøt han. Vi må prate. Ordentlig.
Han la ikke skjul på noe. Fortalte om meldingen, om Kikut, om oppsigelsen. Om at leiligheten var Olas foreldres.
Vi har ingensteds å gå, hørte jeg meg selv hviske. Jeg har bare en tante, langt ute på landet.
Arnesen tenkte seg om.
Jeg har et stort hus like utenfor byen. To etasjer, og jeg er hjemme bare om kveldene. Du og guttene blir boende i gjesteavdelingen til du har kommet deg. Jeg trenger litt hjelp i huset. Syns ikke om fremmede, men deg stoler jeg på. Ta det som arbeid, ikke som veldedighet.
Men jeg, med to små barn… hva hjelper jeg til med da?
Jeg ansetter en hushjelp for å lette på deg. Du klarer det, Åslaug. Og jeg sover bedre når det finnes liv der hjemme.
Ola dukket opp på sykehuset, men vaktene slapp ham ikke inn. Han ble stående under vinduet, beruset, og ropte.
Jeg sto i vinduet med guttene og kjente ingen frykt, bare en lettelse.
Arnesen hentet oss selv den dagen vi skulle hjem. Han bar posene, klikkerte fast bilstolene alt i stillhet.
Nå drar vi hjem, sa han, og det føltes plutselig sant.
Hverdagen i Arnesens villa ble annerledes enn alt jeg hadde erfart. Rommet for barnas latter, duften av rent sengetøy og små babykroppers kaos gav huset liv. Arnesen selv var ikke den skumle, bryske mannen jeg trodde. Om kveldene, uvant og klossete, tok han den ene gutten etter den andre på fanget.
Har dere det bra, gutter? brummet han. Vokser dere?
Guttene, Pål og Jens, stirret alvorlig opp på ham.
Ola forduftet. Da han skjønte Arnesen hadde stengt yrkesdørene hans for godt, pakket han og forsvant til moren. Sendte noen kroner i ny og ne, men guttene og jeg levde i fred for første gang på lenge. Jeg kjente meg trygg.
To år gikk. En dag i juli dekket jeg til lunsj i lysthuset. Arnesen grillet. Guttene sprang rundt på plenen og jaktet på en stor bille.
Se, pappa! En bille! ropte Jens, og pilte mot Arnesen.
Jeg stoppet med tallerkenen i hånda. Jens hadde sagt «pappa» første gang. Ikke bare Arnesen.
Han la grillklypa ned, knelte og løftet Jens opp på skuldrene.
Det der er en humle, Jens. Den gjør nytte for seg.
Så snudde han seg mot meg. Blikket hans var varmt ikke lenger stål.
Nå må vi snakke, Åslaug.
Vi satte oss på benken. Han fumlet litt, åpnet en liten papppakke og tok opp en enkel ring.
Vi har levd sammen som familie i to år allerede. Jeg vil gjøre dette riktig. La meg adoptere guttene, gi dem mitt navn. Slik kan ingen noen gang såre dem. Er du med meg?
Tårene trillet, men nå var de av lykke og lettelse. Endelig hadde vi fått tilhørighet.
Ja, det vil jeg, Ola.
Da er vi enige. Og slutt å si «herr Arnesen» til meg!
Senere den kvelden, da guttene sov, satt vi på verandaen sammen. Te koppen ble kald. Et annet sted, langt unna, drakk Ola seg full og klaget på livet sitt. I vårt hjem, derimot, sov to små gutter trygt ved moren sin og en far som aldri sviktet.
Det skal bare én liten feil, ett trykk på feil navn, til for å endre alt. Men det viktigste er fortsatt å velge rett menneske å stole på.
