Ren, ny stekeplate
Karin. Kom her.
Ikke noe “vær så snill”. Ikke noe “når du er ferdig”. Bare “kom her”, som om hun var en hund.
Hun satte moppen fra seg mot veggen og gikk inn på kjøkkenet. Tom satt ved bordet, stirret ned i mobilen. Ved vinduet, med koppen sin, satt Ingrid Tomine, svigermor. Det luktet kokt kål og medisiner, sånne Ingrid Tomine slukte håndfuller av fra morgen til kveld.
Mor sier du ikke har vasket stekeplata skikkelig igjen, sa Tom, uten å løfte blikket fra skjermen.
Jeg vasket den i går.
Dårlig vasket.
Ingrid Tomine satte koppen rolig ned på skålen.
Jeg er ikke vant til at det er skittent hjemme hos meg, sa hun på den måten man sier ting man tar for gitt. Jeg har holdt det i orden her i tjue år, og aldri har det vært sånn.
Karin var femtitre. Hun sto på kjøkkenet, gule gummihansker, våte hender, og hørte på dette. Ijen. Igjen.
Vis meg hvor det er skittent da, sa hun. Så vasker jeg.
Nettopp, vis det. Ser du det ikke selv? Må jeg ned på kne og vise deg? glapp Tom ut. Stille. Nesten rolig, men ordene traff akkurat der de skulle.
Karin så på plata. Den skinte. Hun hadde skrubbet den sammenbitt i går kveld etter middagen, stått en halvtime og gnidd fett av blussene. Ren.
Og der, midt i alt, skjedde det noe.
Ikke noe eksplosjon. Ikke tårer. Hun så på den skinnende plata, så på Tom med mobilen, på Ingrid Tomine og tekoppen. Plutselig ble det helt stille i henne. Sånn det blir før noe bare knekker.
Hun tok av hanskene. La dem på bordet.
Jeg har hørt dette i tjueåtte år, sa hun. Det er nok nå.
Tom løftet blikket, overrasket. Ingrid Tomine stivnet med koppen halvt opp.
Hva sa du? spurte Tom.
Jeg sa: det er nok.
Hun gikk ut av kjøkkenet. Inn på soverommet, åpnet skapet og dro frem en stor handlenett fra Coop. Begynte å pakke klær: noen dokumenter, to gensere, undertøy, mobilladeren. Hun la merke til at hendene var stødigere enn hun trodde. Helt rolig, som en som endelig har tatt avgjørelsen hun har tenkt på i årevis.
Stemmene fra kjøkkenet ble først lavmælte, så høyere.
Tom, hører du ikke? Gå og stopp henne!
Gå sjøl, om du vil.
Karin tok på seg jakka, grep nettet, gikk ut i gangen. Sko på, åpnet døra.
Karin! ropte Ingrid Tomine fra kjøkkenet. Forstår du hva du gjør? Hvor skal du gå hen? Du er ikke noe uten ham! Du er ingen!
Karin lukket døra stille etter seg.
I trappeoppgangen luktet det kattesand fra tredje etasje og nymalt fra første. Hun gikk ned og ut. Det var oktober, kaldt og vått, løvet lå klistret som tepper på asfalten. Hun stoppet utenfor oppgangen og fant frem mobilen.
Lene svarte etter to ring.
Lene, sa Karin, jeg har gått.
Pause.
Gått fra hvor?
Fra Tom. For alltid. Jeg har ingen sted å gå.
Det tok noen sekunder.
Husker du adressa? Jeg er hjemme om tjue minutter. Vent utenfor, jeg sender deg koden til døra.
***
Lene bodde i en liten ettroms på Elveveien. Den hadde hun kjøpt selv, syv år tilbake, da hun jobbet som resepsjonist på et hotell og sparte hver eneste krone. Det var hyller overalt, planter, og på kjøkkenet en tavle med magneter fra forskjellige steder. Kaffelukt, noe søtt, kanskje kanel?
Karin satt på sofaen og holdt en varm tekopp. Lene satt på andre siden, i yogastilling, så på henne uten å avbryte.
Fortell.
Det er ikke noe å fortelle. Samme gamle leksa. Skitten plate. Sur suppe. Dårlig vaska gulv. Det føles som om jeg er en maskin som aldri funker helt.
Men Karin, det har alltid vært sånn. Hva skjedde akkurat i dag?
Karin tenkte seg om.
I dag så jeg på den rene plata og skjønte at hvis jeg ikke går nå, så går jeg aldri. Da blir det der jeg dør. En dag bare ligger jeg der, og de vil si jeg ikke passet på meg selv engang.
Lene nikket, sa ingenting, bare helte mer te.
Om natta lå Karin på Lenes sofa, innpakket i varmt pledd, og lyttet til stillheten. Ordentlig stillhet. Ikke no’ TV fra stua ved siden av. Ikke Ingrid Tomines host fra kjøkkenveggen. Ikke den konstante følelsen av at noe måtte gjøres.
Hun fikk ikke sove før klokka tre. Ikke engstelse, bare uvant å ligge slik og ikke være ansvarlig for alt.
Til slutt sovnet hun.
***
Mobilen var stille i to dager. På dag tre sendte Tom en sms: “Når kommer du hjem?” Ikke “unnskyld”. Ikke noe “vi må prate”. Bare “når kommer du hjem”, som om hun bare var på jobbreise.
Karin leste meldingen og la telefonen i lomma.
Riktig, sa Lene, som hadde sett alt. Ikke svar. La ham tenke.
Men han har aldri trengt å tenke, svarte Karin. Han tror jeg kommer krypende tilbake. Han har alltid trodd det. At jeg har ingen andre steder å gå.
Har du det?
Karin så ut av vinduet. Ute: grå oktober, våte biler, nakne trær.
Jeg skal finne det, sa hun stille. Jeg vet bare ikke hvor ennå.
De første ukene var rare. Karin visste ikke hva hun skulle fylle dagene med. Hele livet hadde hun stått opp klokka sju for å lage frokost, vaske, handle medisiner for Ingrid Tomine, løpe på butikken, lage middag, rydde. Fra morgen til kveld. Likevel: “for dårlig”, “for lite”.
Nå våknet hun, og hadde ingenting hun måtte gjøre. Det var nesten util å holde ut.
Lene, sa hun en morgen, da Lene gjorde seg klar for jobb, jeg må gjøre noe. Ellers blir jeg sprø.
Finn deg noe jobb.
Med hva? Jeg har vært hjemmeværende i tjueåtte år.
Du er jo kunstner.
Karin lo kort, uten glede.
Jeg var kunstner. For lenge sida. Etter kunstskolen jobbet jeg litt i et forlag, så giftet jeg meg, og Tom sa han tjente nok. Mora hans la til at ordentlige kvinner holder hjemmet i orden.
Og du aksepterte det.
Ja. Jeg var tjuefem. Jeg trodde det var kjærlighet. At det var omsorg.
Lene tok på seg kåpa.
Karin, jeg har noen akvarellfarger i skapet. Niesa mi glemte dem igjen her. Og litt papir. Ta det prøv.
Hvorfor?
Fordi du husker fortsatt hvordan det føles. Hendene dine husker.
***
Karin fant fargene nederst i et skap, innpakket i et gammelt Aftenposten. Barnefarger, billige, i en plastboks med et ekorn på. Papiret lå ved siden av, tykt akvarellpapir, nesten ubrukt blokk. Hun satte seg ved kjøkkenbordet og stirret lenge ut i lufta.
Så tok hun opp en pensel.
Ingenting funket først. Fargene la seg rart, hånden skalv, alt ble skjevt. Tre ark rev hun i stykker. Så roet hun seg, og begynte bare å smøre maling uten tanke, uten motiv. Bare farger. Bare former.
En time senere lå det et lite bilde foran henne: en høstgård, slik hun så den fra Lenes vindu. Våt trær, grå himmel, med et rosa skjær der oppe.
Hun så på det, tenkte: dette har jeg laget.
Ikke suppe. Ikke ren stekeplate. Dette.
Da Lene kom hjem fra jobb på kvelden, så hun tegningen på bordet og stoppet.
Har du laget det, Karin?
Ja.
Det er ordentlig fint.
Nei, det er skjevt og rart.
Men det lever, svarte Lene. Jeg har sett hundre slike gårdsbilder, men dette kjennes ekte.
Karin svarte ikke. Men hun kastet det heller ikke.
***
I Toms leilighet på Sjøgata skjedde det Tom aldri hadde trodd.
De første tre dagene regnet han med at Karin kom tilbake. Selvfølgelig gjorde hun det hvor kunne hun gå? Hun kunne jo ingenting. Ingen penger, ingen jobb, intet sted å bo. Hun ville komme, ingen tvil.
Men hun kom ikke.
Fjerde dagen var kjøleskapet tomt. Helt tomt. Han åpnet det til frokost, så en halvfull melkekartong, lukket igjen og gikk sulten på jobb.
Ingrid Tomine satt ved kjøkkenbordet på kvelden, blikket sa hun visste dette kom, men hadde vært for høflig til å si det.
Har du spist?
Nei.
Jeg har heller ikke spist. Tok du noe med fra butikken?
Nei, rakk ikke.
Så du har ikke spist og ingenting med, sukket Ingrid Tomine. Syttiåtte år gammel er jeg, og aldri opplevd at det ikke finnes en brødskive i huset.
Mamma, gå på butikken sjøl, du.
Lang pause.
Jeg, sa Ingrid Tomine lavt, er syttiåtte år. Med vonde knær. Jeg går med stokk. Og du ber meg handle selv.
Mamma, jeg har ikke tid jeg jobber.
Jobber? Hva gjorde Karin, da? Hun sleit seg ut på deg dag og natt, og så jaga du henne vekk.
Tom satte seg opp.
Jeg jaga henne? Hun gikk.
Fordi du pressa henne ut! Jeg ba deg dempe deg. Men nei, du vet alltid best.
Det var da du som hang deg opp daglig! “Skitten plate, dau suppe, dårlig vaska gulv”!
Jeg har rett til å påpeke, i MITT hjem!
I MITT hjem, mamma! Det er MIN leilighet!
De stirret på hverandre. For første gang på mange år. Karin var ikke lenger mellom dem; beskyttelseslaget som tok imot alle slag, slik at de slapp å møte blikket til hverandre.
Tom reiste seg, tok på seg jakka, og stormet ut, døra smalt i.
Ingrid Tomine ble sittende alene. Ute var det mørkt. Hun reiste seg, skrudde på lyset. Kikket inn i kjøleskapet. Så på melkekartongen. Lukket døra.
Satte seg igjen.
Så stille som nå, hadde det ikke vært der så lenge Karin bodde hjemme.
***
November kom med kulde og den første snøen. Karin hadde bodd hos Lene i tre uker og kjente seg sakte fri, som en fugl som har stått altfor lenge i et trangt bur og plutselig får stikke ut i frisk luft. Først blir du blendet så venner du deg.
Hun malte hver dag. Hadde fått seg ordentlige farger. Lene fant en annonse på nett: et lite atelier til leie i gamlebyen, nær elva. Tyve kvadratmeter, stort nordvindu, brunmalte tregulv, billig fordi det manglet oppussing; veggene var flekkete.
Karin dro for å se og visste det var riktig, straks hun stakk hodet inn.
Skal du leie? spurte huseier, en eldre dame i strikkelue.
Ja.
Hun hadde nesten ingen penger. Solgte gulløredobbene hun fikk av mor og far til bryllupet. Det satt langt inne men så tenkte hun: minner om hva? Slikt kan man gi slipp på.
Atelieret ble stedet hennes. Hun kom dit tidlig, åpnet vinduet, lot kald og frisk luft og lukt av snø og elv strømme inn. Det luktet maling, linolje, treverk. Hun rigget til stafeli, la frem papir og pensler. Malte i flere timer, noen dager glemte hun å spise.
Hun malte alt fra vinterlandskap, trange bygårder, stilleben av ting hun hadde en kopp, et eple, en gammel sko. Hun fant tilbake til hånden, etter tjueåtte års pause.
En dag i desember ringte Lene henne i atelieret.
Karin, hotellet jeg jobber på vil lage utstilling for lokale kunstnere i vinter. Lite, i lobbyen. Jeg sa fra om deg. Gir du fra deg noen bilder?
Lene, jeg er ikke kunstner. Bare akkurat begynt igjen.
Du ER kunstner. Jeg har sett det du lager.
Det er så amatørmessig.
Karin, sa Lene tålmodig, nå må du slutte å holde deg selv nede. Gir du fra deg noe?
Karin var stille lenge.
Greit, sa hun. Får gå det.
***
Der møtte hun også Stian.
Han dukket opp under åpningen. Egentlig fordi han bodde på hotellet og tilfeldigvis gikk forbi. Høy, med rutete skjorte, grå tinninger og rolige øyne. Han sto foran et av Karins bilder: vinterpark, en benk midt i snøen, spor som gikk til og fra.
Karin gikk bort for å rette på ramma, og hørte ham møysommelig mumle til seg selv:
Sånn kan det være. Kommer, sitter, går.
Er det sporene du mener? spurte hun.
Han snudde seg, brydde seg ikke det minste om å ha blitt tatt i bildesnakk.
Ja. Jeg tenker: to personer kom, satt, gikk ulike veier. Kanskje koste seg, kanskje ble de uvenner, ingen vet.
Jeg så for meg én som kom, satte seg, og gikk hjem, sa Karin.
Ingen går sånn zigzagg alene, svarte han alvorlig. Se på sporet: to stykker.
Så hun så på bildet igjen, og kanskje hadde han rett.
Kan være to, sa hun lunt.
De sto og pratet i tjue minutter. Hun fant ut han kom fra en naboby. Hjalp en bror med oppussing. Stian var altmuligmann, tømrer, elektriker, rørlegger. Enkemann, to voksne unger. Han snakket lite, men lyttet veldig nøye. Avbrøt aldri, tittet ikke på mobilen, så henne i øynene når hun snakket.
Det føltes uvant, hun visste ikke helt hvordan hun skulle oppføre seg.
Før han gikk, spurte han:
Har du visittkort?
Nei, svarte hun, litt sjenert. Har aldri laget det.
Kan jeg få nummeret ditt, da?
Det fikk han. Hun lurte i flere dager på hvorfor kanskje han ville kjøpe et bilde?
Tre dager etter kom det melding: “God kveld, det er Stian, vi snakket om spor i snøen. Kan jeg kjøpe dét bildet hvis det ikke er solgt?”
Det var ikke solgt. Han kom, hentet bildet, pakket det sirlig inn, og spurte om hun hadde flere å vise.
De dro til atelieret. Han så lenge, kjøpte to små landskap til.
Du maler godt, sa han.
Jeg har ikke malt på lenge, svarte hun.
Hvorfor ikke?
Hun trakk på skuldrene. Orket ikke forklare alt akkurat da.
Livet, sa hun.
Han nikket. Spurte ikke mer.
***
Tom ringte i januar. Hun bodde fortsatt delvis hos Lene, mest på atelieret. Offisielt var de gift, men hun hadde ikke sendt inn papirer.
Han ringte en kveld, hun drev og avsluttet et stort vinternaturmort: grankvister i glassvase, kongler, stearinlys.
Karin, sa han.
Ja.
Ehm… hvordan har du det?
Greit.
Stille.
Mor er syk, sa han.
Det er trist. Håper det går over.
Du kunne ikke komme og hjelpe litt? Bare én gang i uka, rydde litt?
Karin la ned penselen.
Tom, sa hun, jeg har flyttet ut. Jeg kommer ikke og hjelper til med huset.
Du er fortsatt kona mi.
Foreløpig, men det er midlertidig.
Karin, vær nå ikke sånn. Kom hjem, vi snakker sammen.
Jeg har aldri snakket, Tom. I tjueåtte år var det bare du og mor di som snakket. Jeg adlød.
Du overdriver.
Kanskje, sa hun rolig. Men jeg kommer ikke tilbake.
Hun la på, stadig med helt rolig hender.
Senere tenkte hun: for alle utenfra var det bare en vanlig historie: kona gikk fra mannen. Men for meg, tenkte hun, var det som å lære seg å gå på nytt.
***
Økonomisk gikk det sakte, steg for steg. Bildene ble ikke solgt ofte, og billig. Noen bestilte postkort, små bilder til gave. Lene hjalp henne å lage en nettside. Folk begynte legge merke til henne, meldte seg, spurte om hun kunne male på bestilling.
Det strakk til litt og litt. Atelier, mat, klær. Ikke mer men nok.
Rart at det føltes som rikdom. Men det gjorde faktisk det.
Stian kom innom hver andre, tredje uke. Hjalp broren sin i byen. Da fikk de drukket kaffe på den lille kafeen ved parken, eller bare ruslet og snakket. Han fortalte om jobben, sønnene, den eldste ventet barn. Hun fortalte om bilder, at hun ville prøve olje, ikke bare akvarell.
Han presset aldri. Hadde aldri det der “skal må”. Plutselig merket hun hvor mye hun gledet seg til at han kom. Når han ikke var der, føltes atelieret tommere.
Lene, sa hun en dag. Stian jeg skjønner det ikke.
Hva da?
Han er så snill. Det er skummelt.
Men hvorfor er det skummelt når noe er bra?
Fordi jeg er vant til at bak alt bra gjemmer det seg noe vondt. Det kommer alltid smellen etter.
Lene så lenge på henne.
Ikke alt skjuler noe, Karin. Kanskje det bare ER bra.
Hun gikk og grunnet på det lenge.
Så skrev hun først til Stian: “Vil du komme innom lørdag? Jeg har begynt på et nytt bilde jeg vil vise deg.”
Han kom. Så, nikket. “Det er fint”, sa han. Da gikk de ut på kafé, og der spurte han:
Karin, kunne du tenkt deg å bli med på en søndagstur? Det er et sted her et gammelt kloster en times kjøring unna. De sier det er nydelig om vinteren.
Ja, det vil jeg, svarte hun.
***
Hva som skjedde i leiligheten på Sjøgata fikk Karin bare høre om gjennom nabolivet. Noen ganger ringte Synnøve fra fjerde, dama hun hadde pratet med i oppgangen i alle år.
Hvordan har du det, Karin? Her er det ikke godt. Bare skriking og kjefting hele tida, mor di gir Tom skylda for at du er borte. I går ropte de så jeg nesten ringte politiet.
Karin kjente bare en fjern, nesten likegyldig sorg. Ikke skadefryd. Bare: sånn kan det altså ende.
Savnet de henne? Nei, de likte bare ikke å ta alle slagene selv. Før skjøt de sammen mot henne nå traff de hverandre.
Februar kom, Synnøve ringte: ambulansen hentet Ingrid Tomine. Høyt blodtrykk, hjertet. Tom satt alene på sykehuset, mutt og lut.
Karin satte på tevann, vurderte å ringe. Tross alt tjueåtte år, tross alt et menneske.
Så lot hun det være. Noe må man lære seg å la ligge hun hadde vært pliktoppfyllende lenge nok.
***
Mars førte med seg slaps og lukt av smeltende snø. Karin gikk gjennom torget en lørdag morgen, med nett under armen, valgte tomater, tenkte hun ville male markedet slik det var om våren: farger, lyd, folk.
Da så hun Tom.
Gikk mellom bodene, begge bæreposer og blikket klistret til mobilen. Han virket eldre. Eller kanskje hun først nå så ham utenfra: hengende skuldre, slitt jakke, grått ansikt.
Hun ventet på følelsen. Frykt? Sinne? Ønsket om å stikke seg unna?
Men det kom ikke.
Tom så opp så henne. Han stanset.
De så på hverandre, tre boder imellom.
Karin, sa han stille.
Stemmen var som alltid, men det var noe nytt der. Forvirring, kanskje?
Tom, svarte hun.
Han kom nærmere. Kvinnen som solgte epler, late som om dette ikke fantes.
Hvordan har du det?
Bra.
Du er tynnere.
Mulig.
Mor er på sykehuset. Hjertet.
Jeg vet. Beklager.
Han bytett posehånden.
Du kommer ikke tilbake på ordentlig?
Karin så rett på ham, rolig. Ingen hat, ingen medlidenhet, bare… åpent.
Nei, Tom. Jeg kommer ikke tilbake.
Men… vi må da få livet til å gå rundt?
Du må få ditt til å gå rundt. Jeg lever allerede mitt.
Han hadde ingenting å si. Hun plukket grønnsaker, betalte og gikk videre.
Hjertet slo jevnt. Det var det seieren lå i den jevne rytmen. Ikke at hun gikk, ikke at hun ikke kom tilbake, men i det å kunne stå der uten frykt, uten å krype sammen eller unnskylde seg. Bare å være… et menneske, blant flere.
Hun kjøpte brød, gikk hjem. “Hjem” betydde atelieret. Alltid nå.
***
Hun skilte seg i april. Ordnet alt selv, uten advokat, leverte papirene, én tur til notar med Tom, så var det overstått.
Hun eide ingenting. Tom ble i leiligheten. Ingen deling, orket ikke utmattelsen av det. Lene mente hun burde kjøre på, ta det som var. Karin bare ristet på hodet.
Jeg trenger ikke den leiligheten, Lene. Jeg trenger å leve videre.
Det hadde gjort seg med litt penger.
Penger får jeg etter hvert. Mine egne.
Utover sommeren så hun Stian hver uke. Noen ganger dro hun til ham, noen ganger kom han hit. Han hadde et lite hus i utkanten av Halden, med hage rips og en gammel epletre. Første gangen hun var der i mai sto hun lenge og så på epleblomstringen.
Vakkert, sa hun.
Kona plantet det. Åtte år siden hun døde. Men det blomstrer fortsatt.
De sto tause sammen og så på treet.
Stian, sa Karin, er du aldri redd? Å være … nær noen igjen?
Han lo stille, tenkte.
Jo. Men du, Karin, jeg liker deg. Og frykt er ingen grunn til ikke å leve, er det vel?
Hun lo hun også. Plutselig.
Klokt sagt.
Jeg er vant til å slå spikeren rett inn. Ikke så mye dilldall rundt.
***
Da det hadde gått akkurat ett år siden hun flyttet ut, satt hun og Stian sammen på kjøkkenet hans. Han skrudde på en skuff som hadde hengt seg opp, hun satt med kaffe og tegneblokk.
Det var varmt og godt. Ro. Kaffelukt, antydning av treverk.
Karin, sa Stian, uten å se opp fra bajonettskruen, vil du flytte hit?
Hun løftet blikket.
Hvor da?
Hit. Hjem til meg.
Hun tenkte seg om. Han ventet, uanfektet.
Jeg har atelieret borte i byen, minnet hun.
Vet. Men det er et ekstra rom her også, stort østvendt vindu. Morgenlys. Har jeg sagt det før?
Ja.
Så?
Karin så på tegneblokka. Der hadde hun tegnet: kjøkken, en mann med skrutrekker, en kvinne med kaffekopp. Vindu. Hagen utenfor.
Jeg må tenke.
Tenk du. Jeg stresser ikke.
Hvorfor ikke?
Han testet skuffa den virka.
Fordi jeg har god tid, smilte han. Det er ikke vits å pushe voksne folk.
Karin nikket.
Greit, sa hun.
Greit at du tenker, eller greit at du flytter inn?
Greit at jeg flytter.
Han nikket. Satt seg ved siden av, kaffen i hånda. Stillhet. Og den var god.
***
Halvåret gikk.
Karin bodde hos Stian, men beholdt atelieret i byen. Jobbet der tre dager i uka. Østvendt rom i huset hans ble tegnerom om morgenen mens Stian var på jobb.
Nå begynte folk å kjøpe bildene hennes litt oftere. Ikke berømt, ikke stor kunstner, men hun hadde fått sine egne kunder. De kom for hennes bilder. Ikke stort og viktig men det var hennes.
Av og til fikk hun høre litt om Tom, via Synnøve: Ingrid Tomine gikk dårlig etter sykehusoppholdet, kom seg knapt ut av rommet. Tom hadde leid inn hjemmehjelp. Gikk på jobb, kom hjem om kvelden. Samme gamle rutiner.
Karin lyttet, tenkte på hvordan denne mannen før hadde vært hele hennes himmel. Hans humør var værmeldingen hennes. Hans ord, hennes lov. Det så så bra ut men inni var det som et fengsel, en dør man selv lukker fra innsiden.
Nå var himmelen en helt annen.
En tirsdagsmorgen i desember kom Karin tidlig til atelieret. Satte på lys, vannkoker. Utenfor la snøen seg mykt og tungt.
Hun fikk en telefon. Lene.
Karin, hei! Hvordan står det til?
Bra, jobber bare.
Jeg har en nyhet. Litt spent på hva du synes men en venn kjenner noen i galleriet i sentrum. De ser etter kunstnere til vårutstilling. Ikke det største, men seriøst galleri. Hun har sett bildene dine på nett, vil gjerne ringe deg. Her er nummeret hennes.
Karin fant frem penn, skrev ned.
Lene, sa hun, de vil sikkert ha noen med navn, med merittliste Jeg har jo ingen.
Karin, du har ikke malt på fem år, startet igjen, og nå har du masse på gang. Det ER meritt nok.
Kanskje
Ring. Bare snakk med henne.
Gjør det senere.
Hun la på, så ut vinduet. Snøen falt, store, langsomme filler, gården var hvit. Ren som et blankt ark.
Hun helte opp en kopp te, tok frem pensel og gikk i gang. Hun skulle ringe men først burde hun male dette snøbildet, mens det fortsatt føltes slik.
***
På ettermiddagen kom Stian innom atelieret for å hente henne. Han banket, gikk inn, så henne over lerretet.
Ferdig?
Fem minutter til.
Han satte seg på krakken, ventet tålmodig. Så på henne når hun jobbet med en sånn ro Karin aldri før hadde kjent. Sånn man ser på noe man liker.
Etter fem minutter la hun fra seg penslene, lukket malingskrukkene.
Nå er jeg klar.
Det ble bra, nikket han mot bildet.
Vet ikke. Snø er vanskelig. Den er liksom hvit, men egentlig blå, grå, rosa, alt annet enn hvit.
Jøss, smilte han. Det har jeg aldri tenkt på.
Det er det. Du tror det er lett, men du ser det ikke før du prøver.
De gikk ut. Luften var klar, stjerneglitrende. Snøen hadde sluttet, og luften var ren og ny.
Stian, sa Karin på vei gjennom mørket, jeg ble bedt om å stille ut i galleriet. Hva tror du?
Vil du det?
Hun tenkte.
Jeg vil. Men det skremmer meg.
Hva da?
At de kan si “ikke bra nok” eller at jeg er bare amatør.
Stian gikk ved siden av, hendene i lomma, så rolig fremover.
Karin, vet du hva? Det verste har du allerede kommet deg ut av. Du har levd i et hjem der du ble fortalt at du var ingenting. Hver dag. I tjueåtte år. Og så gikk du. Galleriet det er ingenting i forhold.
Hun stoppet.
Du har en evne til å slå spikeren rett inn, Stian.
Jeg prøver.
Hun lo. Han smilte, forsiktig, lys fra gaten glitret i øynene hans.
Kom, det er kaldt, sa han.
De gikk videre. Frosne pytter, snø som knaste. Husene lyste varmt foran dem.
Takk, Stian, sa Karin, lavt.
For hva?
For at du aldri sier “må” eller “bør”.
Han var stille litt.
Voksne folk vet hva de skal selv, sa han. Jeg trenger bare minne deg på det nå og da.
De kom til huset, han åpnet døra, slapp henne inn. Lukten av tre og lagrede epler fra kjelleren.
Karin gikk inn, tok av seg skoene, inn på kjøkkenet, slo på lyset.
Alt var kjent: trebordet, to stoler, vinduet ut mot hagen. Skisseboken hennes lå på vinduskarmen.
Hun åpnet skisseblokka, så på gårsdagens tegning: kjøkken, mann med skrutrekker, kvinne med kaffekopp. Vindu ut mot hagen.
Nå var det bare snøen som manglet.
Hun grep blyanten.
