Linda sang av glede, for hvem ville vel ikke det? Hun hadde endelig fått seg sin egen leilighet sitt helt eget hjem, uten en sintere vertinne som skrudde av lyset klokka elleve og sto og voktet deg mens du kokte pasta. Ingen som nektet henne å bruke hårføner eller rettetang fordi «det kunne være farlig». Ikke noe mas om å ta badekar kun dusj, én gang om dagen! Om morgen eller kveld, kunne hun selv velge, men fru Solveig ville uansett stå utenfor døren og banke: «Skru ned vannet, det bråker!»
Linda hadde bodd ett år under fru Solveigs regime, som både var en slags mentor og overvåker, men så snart Linda fylte atten, tryglet hun foreldrene om å få flytte på hybel. Det var ikke så lett det heller veggdyr og kakerlakker gjorde ikke så mye, men å få stekepanna stjålet midt i potetstekingen det var noe annet. Og romkamerater som stadig tok med guttebesøk, det var krevende. Et år holdt hun ut, men da pappa kom på besøk og så kaoset, var det brått slutt. Hun fikk ikke bo en dag til der og flyttet inn hos Tanta Dagny i stedet.
Dagny var ei snill, men litt sær gammel tante. Likevel det var levelig. Linda begynte etter hvert å jobbe og ble boende hos tante Dagny, mens hun sparte opp til egenkapital. Hun drømte hele tiden om en egen leilighet, om den så var aldri så liten. Mens andre jenter dro på kafé og handlet klær og vesker for lønna, jobbet og sparte Linda. Til og med tante Dagny syntes Linda burde ta livet litt mer med ro og ikke slite seg ut sånn, men Linda var sta.
Så en dag kom foreldrene på besøk, og pappa, nesten litt bekymret, fortalte at de hadde bestemt seg for å hjelpe. Mamma og tante Eli pappas tante, som aldri hadde hatt egen familie, jobbet som lærer helt til hun var 85 og hadde kranglet med nærmest alle slektninger ville også bidra. Den eneste hun hørte litt på, var Lindas pappa. Med Lindas mor hadde hun alltid vært varm og glad i. Mamma var også lærer.
En gang spurte tante Eli pappa, da foreldrene igjen var innom med matvarer, om han kunne hjelpe henne å ordne plass på sykehjem. Pappa sa ikke noe der og da, men etter å ha sett seg om med mamma, så flyttet heller tante Eli inn på Lindas gamle rom. Datteren bodde uansett i en annen by.
Tante Eli, skarp i hodet selv i høy alder, sa til pappa at han ikke skulle ha dårlig samvittighet. Hun visste hun kunne være vrien, og at mange så på henne som en pest og plage. Men pappa og mamma insisterte: de følte seg tryggere sånn, og dessuten hadde de jo både katt og undulat, og når de reiste bort, var det alltid et mas om å finne barnevakt. Nå kunne tante Eli passe dem, og alle kunne spise sammen. Og om pappa skulle på fisketur, ville ikke mamma bli sittende alene.
Tante Eli tenkte seg om og takket ja, og hun koste seg flere år med sine kjære, pustet inn kjærlighet og gikk stille bort og overlot alt sitt til nevøen, Lindas pappa. Til Linda ga hun kjedet etter bestemoren, som hun hadde tatt ekstra godt vare på selv i tunge tider.
Linda tok imot smykket med glede og tenkte ofte på gode tante Eli. Da pappa foreslo å selge leiligheten etter tante Eli og kjøpe til Linda i byen hun likte seg best i, var lykken stor. Så fikk Linda sin egen to-romsleilighet. Den forrige eieren forsikret Linda om at det var en god atmosfære i hjemmet, og Linda gikk straks i gang med oppussingen. Foreldrene var ofte innom og hjalp til.
Linda kom hele tiden med nye ideer pappa var tålmodig og gjorde drømmer til virkelighet. Til slutt lyste hele leiligheten, og mamma ville straks bygge om hjemme også Linda lovte henne nytt design.
Slik ble Linda boende i sitt nye hjem. Hun vennet seg til byen, og lærte seg å like den. På jobb ble hun kjent med Kari, og de ble fort venninner. Kari var ofte på besøk. En dag fortalte Linda om hvordan hun som liten brukte å snike seg opp på taket av blokka sammen med venninna Marit for å sole seg.
«Så artig!» sa Kari. «Hvorfor gjør ikke vi det også?»
De lo og ble enige om å prøve men, minnet Linda, «en gang ble jeg og Marit sittende der til kvelden. Vaktmesteren, gamle Egil, hørte oss ikke rope og låste døra!» De ble reddet av pappa, som kom tidlig fra jobb og ante uro.
«Fikk du kjeft?» spurte Kari.
«Nei,» smilte Linda. «Pappa syntes jeg var morsom, han skjermet meg for mamma som var strengere. Hun fikk aldri vite om halvparten av rampestrekene mine.»
«Du er heldig. Jeg fikk alltid gjennomgå,» lo Kari. «Vi burde bare spørre vaktmesteren, hente nøkkel og gjøre det ordentlig.»
Slik ble det vaktmesteren, Rune, nølte, men etter litt masing og løfter om å være forsiktige, fikk de gå. Bare «ingen sprell!» advarte han.
Flere ganger fikk de nøklene og lå langflate på taket. En dag hørte de en dør knirke, og da de så etter, oppdaget de en eldre, sirlig dame med smørbrød. Stiv pyntet, nydelig grått hår.
«Hvem er du?» spurte de i kor.
«Å, jeg heter Ingrid Bjerke,» svarte hun og rødmet.
Linda stirret. «Er det du som solgte meg leiligheten?» spurte hun undrende.
Ingrid smilte trist: «Ja, du er hun hyggelige jenta som kjøpte den. Se, jeg» Og så begynte damen å gråte. Hun fortalte sin historie:
«Jeg oppdro Petter alene, mannen min stakk av, klassisk historie fant en annen. Petter var sykt mye og veldig avhengig av meg. Han utdannet seg universitet og master fikk jobb, ble satt pris på, karrieren gikk oppover. Men kjæreste, det var vanskelig.
For fem år siden ble han værende lenge på jobb. Plutselig presenterte han Anette. Hun var enkel, flink til hus og stell og tok godt vare på Petter. Jeg følte jeg endelig kunne puste ut og leve litt for meg selv.
Petter hadde for lengst kjøpt seg stor leilighet, men bodde fortsatt hos meg det var enklest. Nå flyttet de sammen, og jeg kunne begynne på mitt liv. Men den idyllen varte ikke lenge.
Anette fikk lille Oskar, og neste år kom Even, og tredje året lille Sofie. Da Sofie ble født, foreslo de at jeg skulle selge min leilighet jeg bodde jo hos dem og hjalp til, så hvorfor ikke? Slik havnet jeg i et lite helvete, som jeg kaller det selv.
Anette ville tilbake på jobb, barna ble overlatt til meg. Plutselig fikk jeg høyt blodtrykk og måtte oppsøke lege. Han sa jeg måtte ha ro men hvor får du ro med tre viltre barn rundt deg?
Anette tok seg av oppdragelse, jeg skulle bare mate, klargjøre, lese eventyr, og holde huset pent til de kom hjem. Ikke noe å oppdra, bare hjelpe. På kvelden, etter leggetid, slapp jeg fri.
Men mamma, bevegelse er livet! maste Petter om jeg nevnte at jeg var sliten. Du er jo så flink med barna, vi får mer inntekt, alle vinner!
Tidlig den sommeren dro de til syden og lot meg sitte igjen med barnebarna alene. Jeg var helt utslitt. Elsket dem, ja men det gikk nesten ikke. Til slutt dikterte jeg at jeg skulle på helgebesøk til en venninne på hytta men gikk i stedet turer i byen og besøkte museum og utstillinger.»
Kari undret: «Men, hvor sov du da?»
«Jeg sov ikke, det var sommer. Bare satt og så utover elva eller på parkbenker enkelte netter.»
Så, en dag, kom hun tilbake til blokken sin, smatt inn på taket og satt der i minnene. Linda og Kari ble rystet.
«Det går jo ikke an!» utbrøt de og insisterte på at Ingrid skulle bli med hjem til Linda.
Ingrid ble overveldet over hvor flott Linda hadde ordnet seg. «Skulle aldri solgt unna alt…» sukket hun.
Kari, som er advokat, spurte forsiktig: «Fikk du alt for salget av leiligheten?»
«Petter satte halvparten på konto til meg, den andre halvparten beholdt han.»
«Du har råd til en ettroms,» sa Kari ettertenksomt.
«Og vi hjelper deg pusse opp!» ropte Linda.
Ingrid nølte, men gikk med på det. En måned etter flyttet Ingrid inn i egen leilighet i samme gamle blokk. Hva Kari egentlig sa til Petter på kontoret vet ingen, men mora fikk i hvert fall tilbake noe fornuftig, selv om det var vanskelig for sønnen og svigerdatteren. Barnebarna begynte i barnehage og besøkte bestemor på omgang. Even Anette ble etter hvert forsonet med ordningen.
Ingrid og Linda gikk på besøk til hverandre, på museum og utstilling.
«Når jeg blir gammel, skal jeg bo i mitt eget, takk,» sa Kari bestemt. «Aldri om noen skal få presse meg ut jeg kommer aldri til å sitte våken på benk ved elva eller snike meg rundt på tak.»
«Sant det,» lo Linda.
God morgen, mine kjære! Tusen takk for at dere er med meg jeg holder rundt dere!
