Mannen min, 45 år gammel, har glemt bursdagen min 27. februar, og samme dag dro han på fisketur med vennene sine: Mens han var borte, forberedte jeg en sånn overraskelse at han garantert aldri kommer til å glemme denne datoen igjen.
Han glemte altså bursdagen min og stakk av på fisketur med kameratene sine akkurat samme dag. Mens han var borte ordnet jeg en overraskelse som gjorde at han virkelig fikk merke hvilken dag det var.
Fram mot femti har mannen min utviklet en underlig evne. Han husker alltid nøyaktig når han skal bytte olje på bilen, akkurat hvilke datoer fiskekameratene samles, og når fisken biter best. Men familiedatoer ser ut til å forsvinne fra hukommelsen hans helt av seg selv.
Som oftest har jeg reddet situasjonen på forhånd med hint, lapper på kjøleskapet og direkte spørsmål. Men når jeg fylte førtifem orket jeg ikke minne ham på det lenger. Jeg tenkte naivt nok at 25 år sammen kanskje betød at han kunne huske det selv.
Fredag morgen farter Espen rundt i leiligheten, pakker fiskeutstyr og sekk.
Ingrid, har du sett termosen min? Gutta venter allerede. Nå drar vi til Glomma, det er perfekt fiskevær nå. Kommer hjem på søndag, det blir nok dårlig mobildekning.
Han gir meg et raskt kyss på kinnet uten å se på meg.
Ikke kjed deg. Kjøp deg noe godt.
Døra går igjen. Jeg stiller meg foran kalenderen. Datoen er sirklert med rødt. Bursdagen min. Han har ikke bare glemt den. Han valgte faktisk å dra akkurat denne dagen.
Først gjorde det vondt. Deretter ble jeg helt kaldt og rolig inni meg. Jeg fikk en idé til hvordan jeg kunne få Espen til å forstå at fisking og venner ikke alltid skal komme før kona. Jeg satte planen i verk.
Han hadde en hemmelig sparekonto. En pengesum han hadde spart møysommelig til en ny motor til båten. Alle pengene lå i safen hjemme. Koden visste jeg, siden den superhukommelsen hans ikke alltid var til å stole på.
Det lå nesten 300 000 kroner der. Jeg åpnet safen og bestemte meg.
Den helgen levde jeg som jeg aldri før har tillatt meg selv. Jeg bestilte catering, inviterte venninner, pyntet hele huset med blomster. Musikk, latter, champagne. Neste dag middag på en av Oslos beste restauranter med utsikt over byen. Så spa-dag.
Til slutt kjøpte jeg noe jeg lenge har ønsket meg: En brosje jeg alltid har drømt om, men aldri har unnet meg fordi vi sparte til felles planer.
Søndag kveld åpner døra seg. Espen kommer inn, smørblid og med en bøtte fisk.
Se her, fangst! Det har vært en fantastisk tur!
Så trår han inn i stua, og stopper momentant. På bordet står tomme champagneflasker, i hjørnet står det kurver med blomster. På sofaen ligger de dyreste handleposene jeg fant på byen.
Hva har skjedd her? Har vi hatt besøk?
Ja, sier jeg rolig. Jeg hadde bursdag. Førtifem år. Husker du det?
Han stivner til, trekker pusten dypt.
Å nei Ingrid, jeg glemte det rett og slett. Det gikk helt i surr for meg. Du vet hvordan det er
Jeg skjønner det, sier jeg. Derfor bestemte jeg meg for ikke å bli lei meg. Ordnet alt selv også gave.
Han kaster et blikk mot kontoret. Safedøra står på gløtt. Han blir hvit og stormer inn. Kommer ut igjen med blikket tomt.
Hvor er pengene? Det er ingenting igjen! Hvor er alt jeg har spart?
Her, sier jeg og gestikulerer mot rommet.
Har du brukt alt? Det var til motoren! Jeg har spart i to år!
Og jeg har vært tålmodig i tjuefem, svarer jeg lavt men bestemt. Du glemte min store dag. Nå glemmer du den aldri igjen.
Han synker tungt ned på sofaen og ser vekselvis på bøtta med fisk, den åpne safen og meg. Det er vanskelig å bli ordentlig sint pengene var jo teknisk sett våre felles midler.
Han rensker fisk i taushet.
Det har gått et halvt år. Espen sparer på nytt til motor. Men nå har han påminnelser i mobilen én måned, én uke, og én dag før alle viktige datoer. Noen ganger lærer man på den harde måten. Men denne lærdommen glemmer han aldri.
