27. februar den store dagen min. Ikke fordi jeg egentlig vil at folk skal lage så mye styr rundt bursdagen min, men 45 år føles på en eller annen måte viktig. Og Erling, mannen min, vet selvfølgelig alltid når bilen skal på oljeskift, når torsken biter best ute ved fjorden, og når fiskekompisene skal samles på hytta i Øyer. Men våre merkedager? De forsvinner liksom alltid fra hukommelsen hans.
Normalt har jeg reddet ham i forkant, sendt små hint, lapper på kjøleskapet, eller til og med bare sagt det rett ut: «Husker du hvilken dag det er på fredag?» Men denne gangen ville jeg gjøre det annerledes. Tjuefem år som ektefolk burde vel bety noe, ikke sant? Så jeg ga ham ingen hjelp. Ingen stikkord.
Fredagsmorgen suste Erling rundt i leiligheten, pakket fiskeutstyr og tursekk, lette etter termosen sin.
Ingrid, har du sett termosen min? Gutta venter i bilen. Dette er perfekte forhold skal bli rekordfangst! Jeg er tilbake søndag kveld, er nok dårlig dekning.
Han ga meg et hastig kyss på kinnet, blikket festet på sekken.
Ikke savn meg for mye. Unn deg noe godt mens jeg er borte.
Så smalt døra igjen. Jeg sto stille ved kalenderen, der 27. var ringet rundt i rødt. Ikke bare hadde han glemt dagen min han valgte å reise bort akkurat på min bursdag.
Først ble jeg faktisk såret. Senere kom en rar ro. Og så fikk jeg en idé som virkelig ville sikre at Erling aldri gjorde dette igjen en lærdom for livet. Jeg begynte planen straks etter han dro, og det var mye tid frem til søndag.
Erling har nemlig en liten «hemmelig» sparegris en økonomisk reserve, skjult bak bøker og papirer på hjemmekontoret, og jeg kjenner koden til pengeskapet. Der lå sparepengene til «drømmen» hans: en ny motor til båten, som han har spart til i over to år.
Det handlet om nesten 300.000 kroner.
Denne helgen brukte jeg de pengene ikke på båtmotor, men på mitt eget liv. Jeg bestilte catering, inviterte venninnene mine, dekorerte hele stua med tulipaner og lyng. Det var latter, dans, musserende vin voksen bursdagsfest akkurat slik jeg aldri har turt å unne meg. Neste dag: middag på panoramarestaurant med utsikt over byen, så et avslappende besøk på spa. Og endelig kjøpte jeg den sølvbrosjen fra Gullsmeden som jeg har ønsket meg i årevis, men latt være å kjøpe fordi «vi må spare».
Søndag kveld kom Erling inn døra, blid og fornøyd, med bøttevis av fisk.
Du aner ikke fangsten! For en tur! Klar til å feire litt?
Så stoppet han i stua blikket sveipet over tomme flasker, blomsterkurver, poser fra butikkene jeg vanligvis bare titter innom.
Har vi hatt besøk? Hva har skjedd her?
Ja, sa jeg rolig. Det var bursdagen min. Førti-fem år. Husker du?
Han ble blek, så ned, trakk pusten dypt.
Ingrid Jeg beklager. Fullstendig hodet ute. Vet ikke hva jeg tenkte
Jeg vet, avbrøt jeg. Derfor valgte jeg å feire selv. Og ordnet gaven min alene denne gangen.
Blikket hans flakket mot kontordøra. Pengeskapet sto på gløtt. Han forsvant inn, og etter et minutt kom han ut med et tomt blikk.
Hvor er pengene? Alt er borte! Hva har du gjort?
Se rundt deg, sa jeg stille. Vi kunne ikke begge ofre så mye for én motor. Jeg har ofret 25 år for oss nå var det min tur.
Han satt seg tungt på sofaen. Så på fisken, på pengeskapet, så på meg. Alt var felles midler, og det visste han det gjorde det umulig å krangle.
Han renset fisken i stillhet den kvelden.
Nå har det gått et halvt år. Erling sparer på nytt til motoren sin. I kalenderen har han varslinger én måned før, én uke før og dagen før alle viktige datoer. Noen lærdommer kan være dyre. Men denne tror jeg han aldri glemmer.
