Blåstrømper
Maren, kan du bytte vakten med meg i morgen, vær så snill? Svigermoren min har bursdag. Det må feires.
Men var det ikke nettopp hun hadde navnedag? jeg så opp fra boksen med registreringskort.
Maren! Hvorfor er du så pirkete? Det ene er navnedag, det andre fødselsdag! Jeg trenger virkelig dette, skjønner du? Du har da ingen barn eller plikter selv? Alene som en stakkars enke! Åh Unnskyld! Jeg mente ikke…
Irina slo seg selv for munnen, men det var allerede for sent. Jeg snudde meg stille og gikk ut fra lesesalen, nikket bare til slutt.
Det ble ikke helt bra, dette sukket Irina og kastet et blikk på Lise.
Med Lise kunne man ikke tulle. Hun lot seg ikke lure av smiger, og hadde alltid passet på seg selv selv om hun var bibliotekar! Lise mente at en dannet person burde ha ryggrad nok til å stå opp for seg selv. Jeg ble bare skremt av slike samtaler mens Irina lo så hun gråt.
Ser du! Ikke alle bibliotekarer er blåstrømper, sånn som deg, Maren! Se på meg eller Lise. Slik burde man leve! Og du? Løper bare mellom biblioteket og leiligheten din. Skjerf og katter… En gammel jomfru! Unnskyld at jeg sier det så rett ut, men hvem skal si deg sannheten? Hvorfor er du slik? Du er jo egentlig pen! Sol og røde kinn! Men trist… Er det ikke så, Lise?
Lise pleide bare stoppe Irina:
Nå får det være nok! Hvorfor setter du deg selv opp som forbilde? Skilsmisser og kjærester har du hatt flere av enn småmynt! Hva har det ført til? Lever nå med Vidar, og han veksler mellom å være voldsom eller borte. Og du skal fortelle noen om livet?
Men jeg har i det minste mann! Og barn! Hva har Maren? En katt til? Snart lever hun på biblioteket blant bøkene og kattene. Hvorfor får du ikke barn, sånn for din egen skyld da? Foreldrene dine var ikke akkurat fattige du kunne klart det alene. Da hadde du i alle fall hatt noen, ikke vært helt alene.
Etter slike samtaler trakk jeg meg unna i hjørnet av lesesalen for å skjule tårene. Hva hadde jeg gjort galt? Det var bare slik det ble.
Først pappa, og så mamma de siste femten årene hadde bare vært en lang pleiejobb: skifting av laken, vasking, liggesår… Hvordan skulle det være rom for noe eget? Hvem skulle orke å bli med på det? Dessuten har jeg aldri vært noen skjønnhet, og heller ikke stygg. Helt midt på treet. Grå øyne, riktig ansikt, flette som jeg nettopp har klippet av etter mammas bortgang. Kort hår er praktisk.
Egentlig er jeg ganske vanlig, Maren… En helt alminnelig kvinne uten uvaner, med ingen spesielle fremtidsutsikter.
Ikke at jeg noen gang har lengtet etter mer. Jeg blir redd av å se hva vennene mine egentlig har i sine «vellykkede» familier.
Se bare på Irina: Ja, hun er gift, men til hvilken pris? Hele bygda vet jo at mannen har en annen familie på si. Det kokte jo mellom dem! De kranglet åpent, forsonet seg, kranglet igjen rett ut for alles øyne og ører. Irina mente at folk alltid prater uansett, så da var det bedre å vise det hele enn at det går i rykter i krokene. Hun skammet seg ikke. Hun var lovlig gift punktum.
Jeg har aldri forstått den holdningen. Hvorfor bruke all tid på slikt? Hvor er selvrespekten da? Hvor er stoltheten? Men så… Realiteten samsvarer sjelden med sånne idealer fra romanene jeg elsker. Stolthet er bra når du har to hytter på fjellet, en rik onkel og ingen syke foreldre. Da slipper man å tenke på stolthet.
Jeg dømte ikke Irina som de andre, jeg prøvde bare å forstå. Lyktes sjelden, men uansett ble jeg mindre såret av hennes monologer. Ville hun undervise i livets kunst, la henne.
For én ting var sikkert: Når det virkelig gjaldt, var hun der. Det var hun som satte sprøyter og ga intravenøst til mamma da ingen sykepleiere kunne komme. Hver tredje måned kom hun, helt uten å kreve noe.
Skal du fornærme meg, Maren, ved å gi meg penger? fnyser Irina. Skjul dem! Eller forstår du ikke? Du er underlig, virkelig. Dette er ikke noe problem. Vi er jo naboer! Stikker ut i gangen, kommer meg inn til deg på to blunk. Du må ikke gi meg noe!
Da skammet jeg meg til tårer. Jeg sa unnskyld, og prøvde å gjøre opp på annet vis lagde skjerf og luer til barna hennes. Votter med dompap på brukte datteren hennes kun til høytid.
De er jo så fine! Tenk om jeg mister dem på skolen?
Irina ble sittende med datterens nye votter i hendene, tenkte litt, og kom med idéen:
Du burde åpne en nettbutikk, Maren! Folk ville tatt alt det er jo så nydelig håndverk!
Jeg tygget litt på forslaget, men slo det fra meg:
Jeg kan ikke strikke så mye. Alt jeg gjør er unikt.
Men da kan jo nabodamene være med! De sitter jo under trappa hver kveld uansett. Litt ekstra inntekt på pensjonene, kjekt for alle.
Utrolig nok fungerte det. Irina hadde vel en liten kommersiell gnist hun aldri fullt ut fikk utløp for. Nettbutikken startet, bestillinger kom ikke mange, men nok til at økonomien min ble lettere og nabokvinnene var fornøyde. Nå satt flokken med pinner og heklekroker hver kveld, mens jeg og Irina diskuterte neste modell.
Se her! Dette er rett fra forrige moteuke. Tante Valborg hadde liknende løper bare mønsteret! Om vi endrer litt, blir det perfekt! Jeg kunne lett hatt et sånt skjørt!
Så satte jeg meg ved arbeidet. To uker senere struttet Irina rundt i nytt skjørt, og en ny produktpost dukket opp på nettbutikken.
Selv om dette slett ikke ga noen stor formue, dryppet det inn, og jeg følte meg nesten som en «forretningskvinne». Kanskje jeg ikke var helt ubrukelig likevel?
Lise lo litt av våre småsuksesser. Noen ganger bidro hun med tips eller arbeid også. Hun kunne lage det skjønneste knipling, men tiden strakk aldri til.
Lærte det av bestemoren min. Hun sa det var nyttig. Og det stemte.
Lises arbeider ble vårt dyreste tilbud. Og Irina kommenterte aldri når Lise satte seg med nålen i lesesalen i arbeidstiden, for de visste hva det betød for Lise.
Lises mann forsvant ut av livet hennes like etter tvillingene ble født. Han var av kunstnerisk natur, alltid på let etter seg selv og til slutt fant seg aldri i nærheten av Lise. Hun gjorde alt hun kunne for å hjelpe, men han «malte» bare, forsvant stadig og mente han skulle gjøre familien en tjeneste med sin framtidige suksess. Eldstedatteren så ham sjelden og kalte ham bare «onkel».
Mamma, onkel Petter er her.
Den slags fra en barnehageunge hisset opp faren, og Lise tygget i seg mange slike stikk før hun begynte å svare:
Men hva har du egentlig gjort for barna dine?
Om det var hennes nye graviditet, eller bare at hun var lei, vet jeg ikke, men Petter stakk av så snart han hørte om tvillingene som ble født friske og sterke.
Lise sørget ikke lenge. Hun hadde jo jobb, foreldre på landet som hjalp med det jorden ga. Hun glemte hva helg og ferie betydde. Men man må gjøre det som må gjøres.
Barna til Lise ble flotte på alle måter. Jeg tenkte iblant at hadde jeg vært sikker på at mine barn ville blitt så herlige, ville jeg også tenkt på saken som Irina sa.
Men jeg våget ikke. Det er skummelt å være alene i verden. Ingen nære slektninger, og venninnene har nok med sitt. Hva om jeg ble borte? Hva skulle barnet gjøre? Barnehjem? Institusjon? Nei, det kunne jeg ikke utsette noen for. Da får katten og strikketøyet holde meg med selskap.
Jeg ante ikke at «klubben» blant naboene, under Irinas ledelse, for lengst lette etter ektefelle til meg. I et miljø med få menn ble alle muligheter prøvd, men ingen funnet god nok. Derfor ble letingen holdt hemmelig; Irina glapp imidlertid ut med noe iblant og bebreidet seg selv etterpå.
Så skjedde det uventede. Hverken Irina, klubben eller jeg ville kunnet se for oss hva skjebnen hadde i ermet.
En samtale med Irina endte med at jeg, gråtende, sa ja til å ta hennes vakt neste dag. Jeg bestemte meg for å gjøre mesteparten av jobben allerede på kvelden, så jeg kunne ta bilder av Lises nye, hvite blondekjole til nettbutikken. Den var virkelig vakker!
Helt nydelig, Lise! Gullhender!
Det skulle du sagt til guttene mine! I går ville de nesten ødelegge hele greia. Gikk bare ut av rommet, og vips satt de der med saksen. Klippet så pent at jeg ikke så det med én gang. Så jeg måtte sy hele kvelden for å redde det.
Synes det?
Nei da! Ingen kan se det. Bare nytt motiv.
Akkurat den kjolen slet jeg med å beskrive i butikken hele kvelden på vei hjem. Oppe i oppgangen stanset jeg plutselig opp og lyttet. Alle tanker om kjole forsvant.
Hjelp…
Ropet var nesten uhørlig, druknet i bråket fra blokkas rutiner. Noen kranglet, noen feiret, guttunger løp i trapper. Jeg ble stående og prøvde å høre på nytt.
Hjelp…
Det var ingen tvil. Noen trengte hjelp.
Blokken min var gammel og beboerne for det meste godt over pensjonsalder. Mange bodde med familie, men en del var enslige. Jeg kjente alle. De hadde hjulpet meg med foreldrene og trivdes med å hjelpe til med strikkingen. Noen hilste alltid og ønsket meg både mann og barn.
En av dem var Zina, gamle mattelæreren, mammas beste venninne.
Hvordan går det, Maren? Helsen? Men det gjør ikke noe! Så lenge jeg lever…
Av en eller annen grunn betrodde jeg Zina mer enn noen andre. Hun svarte stødig og enkelt. Og sa alltid:
Lev som du vil, Maren. Ikke bry deg! Alle har sitt, du har ditt. Hvem sier vi skal være lik alle andre? Prøv å ta på deg andres klær vil du trives? Nei? Nettopp. Sånn er det med skjebnen også. Og det å få barn fordi «alle» sier det er riktig? Nei! Jeg vet det har sett så mye av det i klasserommet. Foreldre uten kjærlighet, bare fordi noen mener det er sånn det skal være. Barna er de som lider.
Zinas ord roet meg. Da var jeg kanskje ikke helt gal eller feil?
Hun hadde vært gift i nær femti år med sin gamle studiekamerat. De hadde aldri fått barn, men hun levde i minnene om elevene sine som aldri glemte henne og besøkte innimellom.
Mine barn! sa Zina, stolt hver gang noen ringte eller kom forbi.
Hun hadde mistet mannen bare to år tidligere, og jeg hadde hatt med en kattunge en gang i håp om at den kunne hjelpe.
Han er helt alene han også, Zina. Hva sier du?
Zina tok villig imot katten, og jeg var overbevist om at Boris, som hun kalte ham, reddet henne også. Boris trengte jo fersk fisk hver morgen, så måtte man ut.
Slik levde de: katt og gamle dame, tilfreds så lenge de fortsatt var til. Zina ba sjelden om hjelp, hun var selvhjulpen.
Men det var nå lyden av hennes svakeste rop kom fra leiligheten.
Jeg nølte ikke. To og to trapper ned på et øyeblikk. Jeg dundret på døra til borettslagets leder.
Marianne! Det er krise her!
Marianne nølte, for hun visste det var strengt å gå inn i andres leiligheter, men etter to timer uten hjelp tok hun affære.
Hvis de ikke har nok gamle damer i fengsel, får de bare ta meg!
Hun hadde ekstra nøkler til de eldste leietakerne.
Man vet jo aldri…
Vi åpnet døren, og det vi så fikk blodet til å fryse.
Zina hadde falt på badet, slått hodet og da hun kom til seg selv, kunne hun hverken reise seg eller bevege armene. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde ligget der men da hun til sist våknet, var det ikke annet å gjøre enn å rope ut i håp om at noen ville høre gjennom de tynne veggene.
Og det var jeg, av alle, som reagerte.
Jeg fikk henne ut, ringte etter hjelp, og innså at sånn kunne det ikke fortsette. Man skal ikke måtte være alene i slike situasjoner.
Zina ble på sykehus i nesten seks måneder. Skadene grodde sakte. Jeg besøkte henne, stelte henne hjemme, og til slutt tok jeg henne rett inn til meg. Jeg var vant til det fra før, og Irina, som først kritiserte meg, ringte straks legen og stakk innom for å gi drypp og sprøyter.
Du skal bli frisk, Zina! Vi finner oss ikke i sånn sykdom, vet du!
Zina motsto å være til bry lenge, men skjønte etter hvert at jeg ikke gjorde det for plikt, men fordi jeg ville.
Maren, det finnes ikke maken til deg i verden! Hvor er skyttsenglene dine? Du er jo en selv!
Sakte men sikkert kom hun seg. Nå kom jeg ikke lenger hjem til en tom leilighet. Livet ble straks mer levende: Jeg fikk rapportene fra Zina, skilte kattene hennes og mine, og lo av Boris, som mente han måtte oppdra de to pusekattene mine. Det endte ofte i et skrikende kattedrama og Boris til slutt la seg fornærmet ved beina mine.
Ikke fortvil, Boris. Tiden for herre over alle er forbi.
Boris sluttet å gråte og la seg fornøyd inntil.
Plutselig var mitt stille liv blitt dansende kaos alt jeg hadde planlagt, ble kastet om på et blunk.
Alt begynte den kvelden det ringte på døra.
Irina? jeg trykte på pause på filmen vi så, og gikk mot døren.
Men der ute sto en fremmed. Jeg ble stående og gape, undrende over hvem denne mannen med skjegg og lærvest egentlig kunne være.
Han var høy og litt bister og absolutt ikke kledd som de vanlige mennene her i byen.
Hvem leter du etter?
God kveld! Bor Zina her nå?
Hvorfor spør du?
Jeg vil hilse på henne.
Jeg nølte, men straks rundet en svart katt hjørnet, og Boris kastet seg rundt bena på mannen.
Boris! Godgutt!
Med ett myknet hele mannen opp. Det smøg seg et vennlig smil over ham, og jeg åpnet døren bredt:
Bare kom inn!
Zina hvinte av glede da hun så ham.
Sondre! Min kjære gutt! Hvilken lykke har brakt deg hit?
På vei til venner på landet. Tenkte jeg skulle stikke innom. Det er lenge siden sist.
Unnskyld, gutten min, har hatt det travelt, vet du! Dette er Maren, min skytsengel og verdens beste kvinne, tro meg!
Sondre ble plutselig sjenert, rødmet og så ned.
Hyggelig å møte deg…
Zina, som kjente sine gamle elever, skjønte straks hvor dette bar. Hun sørget for at vi fikk god tid til å prate.
Sondre ble i to dager. Så dro han igjen men ikke lenge. Allerede etter to uker var han tilbake, og plutselig var jeg forlovet.
Sondre, vi kjenner jo knapt hverandre… Er dette virkelig klokt? sa jeg forvirret.
Hvorfor skulle vi forklare oss for noen, Maren? Vi er voksne.
Irina og Lise gispet, men tidde denne gang.
Maren, jeg burde spørre om du elsker ham, men det passer seg ikke vi er for gamle for hodestups forelskelse. Men er han bra?
I hvilken alder er jeg egentlig? Jeg smilte, og Irina så forbløffet på meg.
I går var jeg grå mus, i dag som en dronning! Forvandlet! Hvilket vidunder kjærlighet kan gjøre.
Noe dumt sa jeg, Maren. Tilgi meg! Lise, vi må ta kjolen ut av nettbutikken nå!
Jeg har allerede gjort det, blunket Lise. Ta det rolig antrekket er klart.
Bryllupet vårt ble snakket om i hele bygda. Aldri før hadde folk sett et MC-følge til et bibliotekarbryllup.
Hvem gjelder det?
Maren, bibliotekaren!
Virkelig? Gud velsigne henne! Hun fortjener alt godt. Er han bra da, mannen?
Tror det! Han virker stødig…
Tre år senere, utenfor sykehuset, skyver Sondre bort Zina forsiktig:
Jeg klarer meg selv! Gå og ta imot sønnen din, Sondre!
Jeg fikser kjolen Lise har sydd, stryker håret på plass og sier til fotografen:
Alle skal med! Få med alle!
Han får streve, for oppstillingen inneholder både Irina med familie, Lise og barna, hele kafégjengen under ledelse av Marianne.
Slik må det være. Det kan aldri bli for mange gode mennesker i ens liv.
