Så bra at du foreslo separate økonomier. Da beholder jeg bare alt mitt.
I dag må jeg bare skrive ut tankene mine. Da Eirik skjøv tallerkenen fra seg under middagen, ansiktet hans like alvorlig som om jeg akkurat hadde servert ham en innkalling til Skatteetaten og ikke hjemmelagde karbonader, visste jeg at det kom en av disse alvorstunge «fremtidspratene». Han rettet på servietten, kremtet og så ikke på meg, men gjennom meg sikkert langt inn i sitt eget glitrende finansielle fremtidsdrømmeland. Så sier han: Ingrid, jeg har regnet litt. Vår økonomi holder ikke. Det er din manglende forståelse for økonomi som river den i stykker. Fra og med i morgen separate økonomier.
Spenningskurven døde med én gang, men det stinket like klart av dumhet i rommet, som stekt makrell på dårlige dager. Jeg la gaffelen fra meg veldig sakte.
Det er flott at du foreslår egne økonomier, Eirik, sa jeg, smilte mitt mest innsmigrende smil omtrent som en rev som hilser på en naiv hare. Da beholder jeg jo bare alt mitt.
Eirik blunket. Det var åpenbart at hjernen hans, som minner mest om et biljardbord hvor tankene sjelden krasjer og da alltid med et brak, ikke helt hadde forutsett dette svaret. Jeg tror han forventet tårer, bebreidelser, kanskje opptrinn men i hvert fall ikke ro og samtykke.
Sånn skal det gjøres, svarte han velvillig, allerede i gang med å dagdrømme om beløpene han nå skulle “spare” på meg. Jeg skal spare til status. En mann bør ha status, Ingrid. Og du vel, det holder vel til noen strømpebukser.
Min kjære Eirik var en merkelig mann, dette må jeg notere. Han så på seg selv som næringslivets hodehai, selv om han var mellomleder på FjordVind Vinduer AS i Drammen. Hans «status» ga seg uttrykk gjennom dyre duppeditter han brukte knapt tre prosent av funksjonene på, og daglige doser motiverende sitater på Facebook.
Vi er enige, svarte jeg, og kikket mildt opp. Spiser du opp karbonaden, eller er det utenfor budsjettet ditt nå?
Han spiste. Gratis. Siste gang.
Den første uken med «ny økonomisk politikk» bar preg av stolthet. Eirik gikk rundt i leiligheten som en skrullete påfugl, nøye med aldri mer å spørre om priser på vaskepulver. Han kjøpte seg en skinnimitert notatbok og førte opp utgifter med verdighet.
På onsdag kom han hjem med en pose der to bokser billig øl og en pakke frosne lapskausballer skalv ensomme i bunnen. Jeg sto akkurat og pakket ut fra Meny ørretfilet, avokado, brie, asparges, og en liten flaske god riesling.
Eirik lente seg tungt mot dørkarmen: Du sløser, eller hva? Koste på deg ørret og alt mulig. Ikke rart vi ikke har noe oppsparte penger. Det var ikke VI, Eirik, det var jeg, korrigerte jeg, mens jeg skar opp sitron. Du skal vel spare til status nå. Har du forresten valgt hylle i kjøleskapet? Din er nederst, i grønnsaksskuffen. Passende temperatur for dine aktiva.
Han gliste anstrengt, fisket frem lapskausballene sine, og slang dem i min gryte. Strøm, informerte jeg, uten å snu meg. Unnskyld? Strøm, vann, slitasje på gryta og oppvaskmiddel. Alt skal vel deles. Åh, Ingrid, du er da smålig nå, du, utbrøt han, som en småkonge som vifter vekk en plagsom mygg. Smålighet er deg, Eirik. Dette er det vi kaller markedsøkonomi.
Han prøvde å le, men brente seg på en varm ball, så grimasen så nesten ut som en mops som hadde stjålet en sitron. Du er bare sur fordi jeg har stengt bankkortet for deg, fastslo han, mens han dro deigen av tennene. Kvinner slår seg alltid vrange når de mister kontrollen.
Lørdag kom svigermor, Anne Mathisen. Hun er unik elsker meg omtrent like mye som hun rister oppgitt på hodet av sønnens innfall. En gang var hun regnskapssjef på fabrikk, og hun respekterer tall mer enn de fleste mennesker.
Vi drakk te og spiste kake. Eirik satt tvers over og gnagde på en tørr knekkebrød (sin egen, kjøpt på tilbud), så ut som en martyroffer for systemet.
Mamma, du skulle sett. Ingrid låser til og med bort dopapir! Ett rull grovt sandpapir på badet, mens hun har trelags med ferskenduft i skapet! Dette er jo rene apartheiden!
Anne satte forsiktig tekoppen ned. Eirik, sa hun mildt. Da du annonserte denne «apartheiden», brukte du da det stedet i kroppen som faktisk bruker dopapir til å tenke med? Mamma! Jeg bare optimaliserer budsjettet! Jeg vil kjøpe bil! Bil? sa hun, og øyenbrynene nesten forsvant under luggen. For de kronene du sparer under sengen, du gutten min? Du sparer på dopapir for å kjøpe en gammel bilvrak og late som du eier E18? Det er en investering! hylte han. Investering er denne Ingrid, som orker deg under sitt tak, klippet Anne. Og denne kaken er verdensklasse, forresten!
Eirik prøvde å forsyne seg, men min hånd med smørkniven sperret veien, mykt men bestemt. Fem hundre kroner, Eirik. Ellers får du holde deg til knekkebrødet. Er du gal? Forlanges det fra ektefellen sin, foran mamma? Markedet er kjipt, kjære. Leie av gaffel, femtilapp tillegg.
Han røsket til seg sin knekkebrød og forsvant ut av rommet, rød i hodet. Hysterisk, konstaterte Anne. Akkurat lik sin far. Han skulle også spare til «kapital» til jeg sendte han hjem til svigermor med bare truser i en koffert. Hold ut, jenta mi. Nå kommer «jeg-er-fornærmet»-fasen.
To uker senere var eksperimentet på bristepunktet. Eirik hadde blitt tynnere, mer sliten, men stoltheten nektet ham å gi seg. Han gikk i skrukkete skjorter (ikke noe mer av mitt vaskepulver, og hans grønnsåpe så han ned på), luktet billig deodorant og så på meg med blikket til en slagen ulv.
Så kom fredagskvelden. Jeg kom hjem fra jobb, sliten, men glad fikk bonus denne måneden. På spisebordet ventet en overraskelse: en bukett slappe nellik og en billig flaske norsk musserende.
Eirik satt der, lyste som en nypusset tikrone. Ingrid, sett deg. Vi må snakke. Jeg tror vi kan gjøre kompromiss. Jeg kan putte han la inn en teaterpause fem tusen kroner i felles matbudsjett.
Jeg så på ham. På nellikene, tørre som kaktuser. På musserende, bare lukten får magen min til å vrenge seg.
Fem tusen? spurte jeg. Det er nesten sjenerøst, Eirik. Men det er en liten detalj. Jeg fant frem en mappe fra veska. I den: et nydelig Excel-regneark, alt pent printet.
Hva er det? spurte han, urolig. Regning, kjære. Romleie midt i Oslo (du bruker stue og kjøkken) 25 000 kroner. Strøm, vann, (du er kjent for lange dusjer) 5 000. Renhold (jeg vasker, du aldri) 3 000. Totalt: 33 000 kr pr måned. Så for to uker: 16 500, pluss slitasjeavgift på hvitevarene.
Eirik ble kritthvit. Du du krever betaling for at jeg bor med min egen kone?! Med kvinnen du har egen økonomi med, korrigerte jeg rolig. Du sa «alt mitt for meg selv». Leiligheten min. Dermed er du leietaker. Og uten leiekontrakt kan jeg kaste deg ut med 24 timers varsel.
Dette er småsinn! Dette er lavmål! Jeg er mann! skrek han, veltet stolen. Du er en mann som forsøkte spare på kona, glemte at du lever på hennes regning, svarte jeg lavt, men hvert ord falt som en kule. Ville du være partner? Vær det. Betal. Eller let etter et sted hvor «status» selges billigere.
Han gispet etter luft, fikk ikke fram ord, viftet med armene.
Du skal angre! pep han til slutt. Jeg drar! Jeg finner en kvinne som verdsetter meg, ikke bare kvadratmeter! Lykke til, Eirik. Ta med posen med lapskausballer fra fryseren. Jeg holder meg langt unna dine aktiva.
Han løp for rundt, stappet ting i sekken, ropte at jeg var «smålig jævel» og at jeg hadde drept kjærligheten og at han «går ut i mørket i kulda»
Ring moren din så hun reder opp for deg, rådet jeg, helte opp et glass riesling til meg selv. Og velg «billig» på taxi, det sparer status.
Han smalt med døra så det rungte i bygget. Bare naboen under våknet av det. Ikke samvittigheten min.
Stilheten i leiligheten var som honning. Jeg satte meg i godstolen, så ut over lysene i byen og kjente hvor utrolig lett alt føltes. Plutselig plinger det fra mobilen. Melding fra Anne Mathisen: «Han kom. Sur, sulten, snakker om rettferdighet. Sa han at rettferdighet koster og han har ikke råd. Sendte regning for middag og natt. Han får venne seg til markedet. Hvordan går det?»
Jeg smilte, svarte: «Går strålende, mamma. Tror jeg skal kjøpe nye gardiner. Det har jeg råd til nå.»
Man skal aldri forklare mennesker hvorfor de er dumme. Det er mye mer effektfullt å la dem betale full pris for å skjønne selv. Hvis en mann tilbyr deg økonomisk selvstendighet, bør du bare sørge for at han overlever når du gir ham nettopp det.
