Det er slutt mellom oss, Ingrid! Jeg vil ha en ordentlig familie, barn. Du kan ikke gi meg det. Jeg har ventet lenge, vært tålmodig. Jeg trenger en sønn. Nå har jeg allerede søkt om skilsmisse! Du har tre dager på deg til å flytte ut. Gi beskjed når du drar. Jeg skal bo hos mor så lenge. Skynd deg, jeg må få leiligheten klar for barnet og hans mor. Forresten, min nye kjæreste er gravid! Tre dager har du!
Ingrid sa ingenting. Hva kunne hun svare?
Hun klarte ikke å få barn. Olav hadde allerede ventet i fem lange år. På den tiden hadde de forsøkt tre ganger, uten hell.
Legene, som Ingrid hadde oppsøkt mange av, sa hun var helt frisk. Hvorfor gikk det da aldri?
Ingrid hadde alltid levd sunt og riktig.
Denne gangen hadde hun plutselig blitt dårlig på jobb, de tilkalte ambulanse med en gang, men alt gikk så fort
Døra slamret bak Olav. Ingrid sank sammen på sofaen, helt tom for krefter.
Hun hadde verken lyst eller energi til å pakke. Og hvor skulle hun egentlig dra?
Før hun giftet seg og mens hun studerte, bodde hun hos tanten. Nå var tanten borte, og sønnen hadde allerede solgt leiligheten. Skulle hun flytte tilbake til bestemorens hus på landet? Finne en leiebolig i byen? Og hva med jobben?
Så mange spørsmål som måtte løses, og raskt
Tidlig neste morgen gikk døren opp, og svigermoren kom inn.
Du er våken? Like greit. Jeg er her for å passe på at du ikke tar med deg noe som ikke er ditt.
Din sønns gamle underbukser kan dere gjerne ha for dere selv. Skal vi telle opp mine klær også?
Hør på henne! Så frekk! Før var du så snill og høflig. Nå ser vi hvordan det gikk. Allerede etter første gang sa jeg til Olav at du aldri ville få barn.
Kom du for å si det? Da kan du like godt sitte stille og holde øye med meg.
Hvorfor pakker du med deg det serviset?
Det er mitt, arvet etter tanten min. Et minne.
Ja nå blir det tomt her uten det!
Det får så være. Nå får dere jo et barnebarn.
Bare ta det som er ditt!
PC-en er min! Kaffemaskinen, mikrobølgeovnen også de fikk jeg av kollegaer. Bilen min kjøpte jeg før jeg giftet meg. Olav har sin egen.
Du har alt, bortsett fra evnen til å få barn!
Det angår ikke deg. Jeg har det bra, kanskje Gud hadde andre planer for meg.
Jeg ser du ikke engang er lei deg! Kanskje du gjorde alt dette med vilje?
Nå snakker du bare tull. Det er tungt nok som det er.
Ingrid så seg rundt i leiligheten. Hennes ting var pakket. Børste, sminke, tøfler
Det føltes som om hun hadde glemt noe viktig. Svigermor gjorde det vanskelig å tenke klart.
Plutselig kom hun på det den gamle kattestatuetten var borte. Den hadde en liten hemmelighet: inni lå et par små øredobber og en ring. Ikke mye verdt, men et minne fra bestemor. Olav hadde alltid kalt det skrot. Kunne han ha kastet det? Alt “unødvendig” flyttet han ut på balkongen. Ingrid åpnet døra
Hva leter du etter der ute? Ta med tingene dine og gå! hørte hun svigermor rope. Tar du farvel med leiligheten? Ja, ta farvel du. Du får aldri noe slikt igjen.
Katten var der, alt var på plass. Nå kunne hun dra.
Her er nøklene, ha det bra. Jeg håper virkelig jeg aldri ser dere igjen.
Ingrid stakk innom kontoret. Hun var fortsatt sykemeldt, men ba om å få ta ut ferie.
Vi synes synd på deg, men hvordan skal vi klare oss uten deg? Holder det med tre uker? Bare vær tilgjengelig på telefon ellers stopper halvparten av prosjektene våre.
Det går fint. Det blir godt å få tankene over på noe annet. Takk.
Trenger du hjelp med noe?
Nei, det går fint.
Jeg ordner med feriepenger og en bonus.
Takk, det passer godt nå.
Ingrid orket ikke å lete etter ny leilighet, hun kjørte i stedet ut til bestemorens hus på bygda. Ingen ventet på henne der, bestemor hadde gått bort for tre år siden, og moren hennes hadde hun aldri møtt. Moren døde under fødselen og nå, merkelig nok, kunne heller ikke Ingrid få barn
En times kjøring, og hun var fremme. Epletreet. Tulipanene.
Siste gang hun og Olav var der, var om høsten. De grillet og slappet av.
Ingrid kjørte inn på tunet. Nøkkelen til garasjen lå i huset.
Hun åpnet døra og gikk inn. Stillhet. Skitne kopper og tallerkener på bordet. Hvorfor hadde hun ikke ryddet sist?
Jo, hun hadde jo! Men noen hadde vært her etterpå.
To kopper, tallerkener, tomme juicekartonger, flasker av Olavs favorittmusserende. Dette var ikke fra i høst.
Så Olav hadde vært her. Men med hvem?
Egentlig gjorde det ikke noe mer
Bare hun hadde nøkkel, men mannen hadde kanskje fått laget en kopi. Hun måtte bytte låser.
En ny start, rengjøring, så et langt varmt bad.
Ingrid bestemte seg for å vaske bort alt gammelt, også minnene.
Da hun var ferdig og skulle til å kle på seg, hørte hun banking på døra, så på vinduet.
Hvem der?
Går det bra med deg?
Ja svarte Ingrid overrasket.
Unnskyld meg.
En ukjent mann sto utenfor.
Beklager hvis jeg skremte deg. Jeg er naboen din her ute. Har fulgt med fra vinduet i hele dag. Du har vært borte lenge, men det kom røyk fra pipa. Jeg ble bekymret for deg.
Takk, alt går fint.
Er du i slekt med Olav? Han var her nylig med kona si. Er du søsteren hans?
Nei, jeg er ekskona. Eller, nesten vi er midt i skilsmissen.
Er huset ditt?
Ja, det er mitt.
Jeg er midlertidig nabo. Familieproblemer, får bo her litt. Skilsmisse på gang der også i morgen er jeg fri mann. Beklager! Skal gå om alt er i orden. Heter forresten Eirik.
Ingrid. Vent litt, kan du hjelpe meg å bytte lås?
Ja, bare si når jeg fikser det.
Så snart som mulig. Jeg kjøper ny i morgen.
La meg ordne det. Kanskje du kjøper feil, og jeg må uansett inn til byen.
Fint, takk.
To uker gikk. En uke igjen av ferien, og det nærmet seg tid for å dra tilbake til byen. Ingrid hadde vent seg til livet her, og synes ikke det fristet å lete etter et nytt sted å bo. Olav hadde ikke ringt eller sendt melding bare et brev fra tingretten om dato for skilsmissen. Kanskje like greit, hun ønsket ikke å se ham mer.
Det var lørdag. Ingrid sto tidlig opp. Eirik hadde invitert henne med på tur til innsjøen.
Nye forhold hadde hun ikke tenkt til å innlede, men en tur forplikter ingenting. De koste seg ute og kom tilbake til lunsj. Utenfor huset til Ingrid sto plutselig Olavs bil. Den måtte nettopp ha kjørt inn. Døren gikk opp, Olav steg ut og hjalp en gravid dame å komme seg ut.
Ingrid og Eirik stanset ved porten. Olav prøvde å låse seg inn, men det lot seg ikke gjøre.
Hva skjer her?
Hva gjør dere? Hvorfor prøver dere å bryte dere inn i et annet sitt hus?
Olav stoppet opp, forfjamset.
Dette er vårt hus! sa den gravide damen.
Å? Sier Olav det? Dette er mitt hus, vær så snill å forlate eiendommen.
Olav, hvem er hun?! Er det ekskona di? Be henne dra, ropte den gravide, oppskaket.
Ingrid og Eirik lo. Olav pakket dama inn i bilen igjen, og de dro.
Han får nok et fargerikt liv fremover.
Ja, men nå får han i hvert fall et barn. Jeg klarte aldri det tre mislykkede forsøk Unnskyld.
Jeg skilte meg fordi kona mi ikke ville ha barn.
Fire år etter skilsmissen. Tilfeldig møte med tidligere svigermor på butikken.
Ingrid, er det deg? Jeg kjente deg nesten ikke igjen. Er du gravid?
Ja, sa Ingrid og la rolig hånden på den store magen.
Olav har det forferdelig. Sønnen ble født svak, det var visst et problem med genene fra farssiden. Kona hans rømte og etterlot barnet hos oss gamle. Og du føder du alene?
Nei, jeg er ikke alene. Jeg har fått meg en familie. Nå må jeg gå, de venter på meg.
Sånn er det Unnskyld for alt
Lykke til videre.
Den gamle svigermoren sto igjen og så etter Ingrid. Hun gikk bortover sammen med Eirik, som hjalp henne med den ene hånden, og på den andre siden gikk en liten jente som lignet moren sin på en prikk.
Livet gir oss ikke alltid det vi ønsker oss men det vi virkelig trenger, vil ofte finne veien likevel.
