Synnøve har aldri hatt tillit til mannen sin, så hun må alltid stole på seg selv. Det er slik det har blitt i deres ekteskap. Ektemannen hennes, Viggo, er like vakker som en rød valmue og er alltid livsglad i selskapet. Han drikker med måte, røyker ikke, og han er ikke den som jager etter fotball, fisketur eller jakt. Kort sagt, «han er en skikkelig kar nesten som en konge». På grunn av alle de gode egenskapene hans, mistenker Synnøve at han leter trøst utenfor hjemmets fire vegger. Sånne menn er sjeldne å finne. Jakt på «fluktige» kvinner vil han sannsynligvis også finne. Det eneste som roer Synnøve i sin uro, er at Viggo er helt gal i sønnen deres, Stian. All sin fritid bruker Viggo på gutten, og Synnøve tror at denne lidenskapelige farkjærligheten holder familien sammen.
På barneskolen blir Synnøve ertet for de flammende røde lokkene og fregnene som dekker ansiktet hennes. Moren, som alltid har blitt sett på som vakker, har siden barndommen sagt til datteren: «Synnøve, du har vært som den stygge andungen. Unnskyld for sammenligningen, men sannheten er bitter. Ingen vil gifte seg med deg, så du må stole på deg selv. Studer flittig, gjør en god karriere, og om en god mann dukker opp, ikke vær sta vær en lydig hustru.» Dette rådet sitter fast i Synnøves hode for resten av livet.
Etter å ha mottatt gullmedaljen i videregående, søker Synnøve seg til universitetet. Der møter hun sin fremtidige ektemann. Hun forstår ikke hvorfor en så attraktiv ung mann som Viggo blir tiltrukket av henne. Senere innrømmer han at hun er den eneste jenta han har turt å gå nærmere. Synnøve bruker aldri sminke, har ingen «krigsmaleri», kler seg enkelt og kan ikke flørte med gutta. Når hun innser at Viggo virkelig er interessert, tar hun initiativet selv hun vil ikke la en sånn gave fra skjebnen gå fra seg. Synnøve foreslår at Viggo gifter seg med henne. Han blir i starten overrasket over den så lite beskjedne forslaget, men Synnøve lover å være en mild, lydig og trofast kone. «Kjærligheten vil komme med tiden,» forsikrer hun ham. Etter litt nøling samtykker han, og moren hans, Liv Olsdatter, hjelper til med å godkjenne ekteskapet.
Da Viggo først introduserer Synnøve for sin mor, ser Liv Olsdatter kritisk på henne. Synnøve virker ikke vakker nok for Liv, som tenker: «Sønnen min er som solskinn og måne, men denne fregnede jenta er en byrde.» Første møte går ikke bra. Synnøve merker misnøyen, men hun vet at en fin mann kan bli en hindring for ekteskapelig lykke. Hun gir ikke opp. Hun går alene til Liv for å redde ekteskapet. Liv serverer te, og denne gangen virker Synnøve mer tiltalende. «Jeg begynner å like henne,» tenker Liv overrasket. Synnøve lover å være en lojal og lydig hustru, og dette vinner Livs godkjennelse.
Liv er enke; ektemannen forlot henne for en ny kjærlighet for lenge siden. Etter et år kom han tilbake, utmattet og sliten. Familien avviste ham, og Liv grublet i mange år om hun skulle tilgi ham eller ikke. Å oppdra Stian alene har vært slitsomt, så hun bestemmer seg for å støtte sønnen sin. Hun innser at Synnøve vil finne Viggo uansett hvilken vei han tar, og gir dem sin velsignelse.
Et år etter bryllupet får paret sønnen Stian. Han er en kopi av den vakre faren, og Liv er henrykt. Viggo er som en sommerfugl rundt gutten, og Stian blir hans livsmening. Kjærligheten til kona holder imidlertid fortsatt tilbake. Synnøve blir aldri lidenskapelig forelsket i Viggo. Deres liv er stille og rolig: hun vasker, stryker klær, lager middager, gir ham et kyss på kinnet før han går til arbeid. Viggo gir henne hele lønnen, kjøper blomster til bursdagen, og gir hennes et morgenkyss før han drar. Rutinene føles mer som et ritual enn ekte kjærlighet, og de venter begge på de dype ektefølelsene som de vet finnes i bøker og i venners beskrivelser.
Fem år senere oppdager Viggo den kjærligheten han alltid har søkt men ikke i eget hjem. En ung kvinne ved navn Bodil, med en himmelsk skjønnhet, fanger hans oppmerksomhet. Bodil gjengjelder hans følelser, og de møtes på kafe, på benk eller hos venner. Denne hemmelige affæren tærer på Viggo. Stian ser faren mer irritert enn glad, og Viggo klarer ikke å gi opp Bodil. Hun gir ham et ultimatum: «Enten du gifter deg med meg, eller så blir vi bare venner. Jeg vil ikke bli gammel og alene.» Viggo er fortapt. Han vil ikke miste Bodil, men han elsker også sønnen. Han tenker ikke på Synnøve i det hele tatt. Da Stian er fem år gammel, pakker Viggo sammen og forlater familien.
Synnøve husker morens ord. Selv om de var smertefulle i barndommen, gir de henne nå styrke. Hun innser at hun kan overleve ektemannens avgang uten å kaste seg i en dyp elv eller gråte i tre bekker. Hun har fått en slags immunitet mot livets vanskeligheter.
Historien har revet et stykke av hennes hjerte, men hun vet at lykken er som en fri fugl den lander hvor den vil. Hun sier farvel til Viggo: «Døren er alltid åpen for deg, men kom ikke for sent. Stian elsker deg, så ikke gjør ham vondt.»
Viggo vandrer i seks måneder mellom sønnen og Bodil. Synnøve tar vare på hans gamle tannbørste, som står i et lite glass på badet. Hver gang Viggo kommer for å vaske hendene, stirrer børsten ham med et stille anklagende blikk. En gang legger han børsten i lomma og tenker å kaste den, men finner den erstattet med en ny i glasset neste gang.
På kjøkkenet venter alltid en kopp varm kaffe, og ved inngangsdøren står hans tøfler klare. Disse små detaljene hakker i Viggos sjel. Han prøver å tilbringe mer tid med Stian og unngå hjemmet. En ukjent kraft drar ham mot Bodil, mens han føler seg splittet. Han stiller seg selv spørsmål uten svar: hvordan kan han slippe å såre de han er glad i?
I sin fortvilelse kunne Synnøve ha blokkert ham i døren, forbannet hans elskerinne eller ham selv, men hun holder seg rolig. Hver gang han drar, sier hun rolig: «Kom tilbake, Viggo. Ikke glem oss.»
Bodil får ham stadig mer tom etter hvert som hun blir lei av den konstante oppmerksomheten rundt Stian. Hun advarer ham: «Hvis jeg drar, er det på grunn av sønnen din. Du tar bedre vare på ham enn på meg.» Dette mønsteret varer i år.
Vennene hans skynder seg til Synnøve og sier: «Hvorfor venter du på en mann som aldri kommer tilbake? Stian trenger en far hver dag, ikke bare i høytider. Du er fortsatt ung, gi opp Viggo!» Synnøve lytter, sukker og holder fast.
Etter hvert slutter Viggo å komme til Stian. De møtes kun på en nøytral plass. Stian blir ferdig med videregående, og Synnøve innser at våren er over. Det har gått tolv år siden han gikk. Hun setter punktum for den perioden og slutter å vente på ham. Hun er fortsatt sterk og kan få et nytt barn, men hun tar ikke sjansen. Hun kjøper en reise til varmere strøk, får en kort flørt på ferien og vender hjem igjen.
Ni måneder etter blir Stian en bror til en liten jente, Maria. Alle vennene hennes er overrasket over beslutningen hennes, og de venter på henne ved fødestuen. Den unge moren kommer ut, sliten men lykkelig, med en liten pakke pyntet med rosa bånd. «Hei jenter! Vær så snill å ta godt vare på lille Maria!» sier hun med et smil.
En venn spøker: «Hva skal vi kalle henne, Maria med patronymic?». Synnøve svarer: «Det får hun når hun blir eldre!». Ingen kommentarer kan skjule Synnøves glede. Livet hennes dreier seg nå kun om å oppdra Maria.
Stian er den første hjelpen, han elsker sin lillesøster. Han stiller ikke vanskelige spørsmål om Maria sin far, for moren er så lykkelig at alt annet er ubetydelig. Når Maria begynner på barnehage i tre år, lærer hun at både mamma og pappa kan finnes.
Maria begynner å kalle Stian «pappa», noe som er både morsomt og trist.
En kveld ringer det på døren i Synnøves leilighet. Maria løper til døren og roper: «Det er pappa!». Synnøve ser gjennom knappen og ser Viggo! Hun åpner døren bredt. «Kan jeg komme inn, Synnøve?» spør den uventede gjesten. «Kom inn, så lenge du er her», svarer hun med et lite smil.
Viggo legger fra seg to tunge sekker og tar av ryggsekken. Maria løper i armene på den ukjente mannen: «Mamma, det er pappa, eller hva?». Synnøve, med tårer i øynene, svarer: «Ja, Maria, han er pappaen din.»
Viggo løfter datteren, kysser den fregnede nesen og roser de gyldne lokkene: «Hei, lille røde!». Så vender han seg mot Synnøve, kysser hånden hennes og sier: «Tusen tusen takk, Synnøve! Tilgir du meg?» Hun holder fast i hans arm, men lar ham ikke falle ned på kne. «Hei, min bitre honning! Du har vært borte i 17 år, men ingen har vært så sinte som meg. Vi trenger en far, så ».
Stian står i bakgrunnen, øynene store av overraskelse, og smiler. Noen uker senere, etter å ha roet seg, ringer Synnøve en nysgjerrig venninne og sier: «Du ville vite hva moren til datteren min heter? Hun er Maria Viktorine! Noter det ingen forandring!»
