«Du, du har fått hengehud!» ropte min 60 år gamle mann og nappet meg i siden foran gjestene. Jeg hentet et speil og viste ham hvor det hang på ham.
Ingebjørg, hva er det der? Knut, god og rund i kinnene etter tredje dram hjemmelaget akevitt, strakte plutselig ut hånden og knep meg med ei skikkelig husfar-klype rett over buksekanten.
Akkurat det feltet hvor skjørtet strammes når jeg sitter.
Og han gjorde det altså foran gjester, høylytt og null skam i livet.
Knut, hva driver du med? forsøkte jeg å dytte hånden hans vekk, som en plagsom høstflue, men han ga seg ikke.
Mannens fingre, tykke og velfødde som noen kortreiste grillpølser fra Meny, klemte igjen rundt magen min, så det ikke gjorde vondt akkurat, men sviende fornærmende.
Se nå her, da! ropte han bort til naboen Jørgen, som satt tvers over og pirket gaffelen i silden under lokket med rødbet og majones. Jeg sier til henne: «Ingebjørg, slutt å trøkke i deg rundstykker etter leggetid!» Og hun: «Det er alderen, Knut hormoner, vet du.»
Knut gapskrattet, og magen hans satte hele skjorte-interiøret i livsfarlige spenn.
Hormoner, pøh! Det er latskap, det vettu! avrundet han fornøyd, og skannet bordet som en fastlege på jakt etter flere diagnoser.
Nå holder du, Knut, mumlet jeg rasende med sammenbitte tenner. En flau varme skylte fra halsen og utover kinnene mine.
Jørgen fniste usikkert ned i tallerkenen, som om han akkurat oppdaget et Picassomaleri utført i potetsalat.
Hans kone, Ragnhild, så ned og ordnet på servietten, som om alt var helt normalt bare hun ikke så noe.
Hva da «nå holder du»? Knut fyrte seg opp som om han akkurat hadde oppdaget standup-sjela i seg selv. Skal jeg ikke få snakke sant lenger? Du har fått hengehud!
Han prikket meg enda en gang på et visst parti, som om han testet om deigen hadde hevet ferdig.
Se da! Det henger jo som valker akkurat som på en shar pei! Ikke akkurat lekkert, Ingebjørg.
En tung stillhet la seg over stua brutt kun av kjøleskapet som hostet inne på kjøkkenet.
Jeg gjør det jo for din skyld knurret han med innøvd alvor, la armene over magen og lente seg bakover, helt som en filosof. Det er jo naturens lov, kvinnefolk skal ta seg ut. Mannfolk også, for så vidt, men særlig dere.
Jeg så på ham.
Nøyere, nesten som om jeg ikke hadde lagt merke til ham på tretti år.
Seksti. To.
Magen hans truet med å velte seg over buksa, lik en regnsky over Jotunheimen.
Dobbelthake, som gled mykt over i halsen og derfra videre ut over til hans slappe skuldre, uten et eneste stopp-tegn.
Den blanke issen strålte av varme og ribbefett i lyset fra lysekronen akkurat som en nybakt svele penslet med smør.
Så, det er pent å se på, mener du? spurte jeg, overraskende rolig.
En bryter skrudde seg om inne i meg, som en demning som plutselig åpner slusene.
Ikke noe igjen av skam, høflighet eller heller ikke tålmodighet.
Bare kjølig klarhet.
Selvfølgelig! brølte Knut, slo seg på brystet og laget en dunkelyd. Jeg, derimot, jeg holder formen!
Hvilken form, om jeg tør spørre? sa jeg og stirret på ham.
Mannens, selvsagt! han strammet seg opp, så mye ryggraden tillot. Hver morgen jogger jeg meg rundt huset, fem minutter med manualer, alltid i toppform.
Han prøvde å trekke inn magen for å vise frem dette tonefylte, men magen trakk seg bare litt inn før den la seg tilbake, og det som pleide være spenne under beltet, veltet ut igjen.
En kar skal være en ørn, vet du, ikke en potetsekk! kraftsalve fra Sørum.
En ørn, sier du? jeg reiste meg rolig fra bordet, som om jeg nødig ville lage et eneste unødvendig rabalder.
Hvor skal du? Er du sur nå? ropte Knut etter meg idet han skjenket enda en dram. Ingen blir sure av sannhet, Ingebjørg! Du burde slanke deg, ikke furte!
I yttergangen luktet det støvet ull og gammel skokrem.
Der hang speilet vårt, arvet fra foreldrene mine.
Tungt, massivt, og med en buet eikeramme så bred som en telemarking med bunad, det hadde sett oss gjennom tynn og tykk, bokstavelig talt.
Besluttsomt tok jeg det ned fra kroken. Fem kilo, minst. Gjorde vondt i fingrene, men det merket jeg ikke. Jeg kunne like gjerne båret på en dusk bomull.
Jeg marsjerte inn i stua, holdt speilet foran meg som et skjold fra middelalderen.
Eller som en dom ingen kan anke.
Alle gjestene frøs, med gafler halvveis til munnen. Ragnhild glemte å lukke munnen, tannpirkeren stakk ut sammen med en syltynn agurkskive.
Knut, reis deg opp, sa jeg, lavt, men på en måte så det ikke var plass til protester.
Hvorfor? Han ble oppriktig paff, men reiste seg, klok av skade. Hva nå? Skal vi danse?
Nei, sa jeg, gikk bort til ham, kjente løken og akevitten i pusten hans. Nå skal vi beundre ørnen.
Jeg plasserte speilet rett opp i nesa hans, og han skvatt.
Hold dette.
Refleksmessig grep han rammen, hendene skalv mot vekten.
Ingebjørg, hva finner du på nå? for første gang var stemmen hans ikke fullt så stødig.
Se! befalte jeg strengere enn til katten når den prøver å stjele reker. Se godt.
Han stirret forvirret på speilbildet av seg selv, som svaiet i hendene hans.
Ja, jeg ser meg og?
Senk blikket, jeg prikket hardt i glasset, rett på brystkassa hans i den svette finskjorta. Ser du?
Ser hva da?
Du har hengehud! sa jeg høyt og med betoning, etterlignet ham fra fem minutter tilbake. Ikke bare henger den, Knut, den ligger!
Ingebjørg! prøvde han å senke speilet, rød som en rødmalt låve.
Neida, hold det oppe! jeg trykket ned nederste ramma så han måtte se. Der, over beltet er det stålmagemusklene dine?
Jørgen ga fra seg en slags brummende latter og hostet i servietten.
Nei, kjære, det er en redningsbøye, fortsatte jeg hensynsløst. I tilfelle vi drukner i flesk!
Knut ble så rød at han lignet en diger, overmoden tomat på sitt siste vers.
Og der? jeg pekte på flankene hans, hvor skjorta bølget ut. Er det ørnevingen din, eller har du fått ørneører som en overfôret juleskinke?
Nå holder du! hveste han og forsøkte å snu seg bort. Folk ser jo på, du ydmyker meg!
La dem se! ropte jeg, stemmen overgikk hans. Du ville jo ha sannheten? Hvem er det som er estetikkpoliti her i huset egentlig!
Jeg tok et steg bakover og betraktet kunstverket.
Skal vi analysere din estetikk litt? Snus deg mot lyset.
Nei, det gjør jeg ikke mumlet han, men tier.
Snus! brølte jeg, gaflene klirret.
Som hypnotisert snudde Knut seg mot vinduet, prøvde å skjule stussen.
Og der i speilet ingen Diskos-kaster fra antikken akkurat. Nesten ingen hals var igjen mellom issa og skuldrene.
Ser du denne trippel-folden bak nakken? sa jeg like rolig, som om det var helsesjekk. Det der, Knut, er shar pei med god stamtavle!
Nå hadde Ragnhild helt gitt opp å late som. Hun lo lydløst inn i servietten, skuldrene ristet som åtteåringer på juleavslutning.
Og hva med under haken? jeg ga meg ikke. Er det en pelikanpung, lagrer du fisk der til vinteren?
Jeg er mann! pep Knut, og hørtes sørgelig svak ut.
Klart du er mann, lo jeg kort og kaldt. Men det er rart: Når jeg, etter to unger og tretti år på kjøkkenet, får én fold da er det skam, latskap og «hengehud»?
Jeg gikk rolig bort til ham, stirret rett inn i blå øyne.
Mens du, som ikke har løftet noe tyngre enn fjernkontrollen på ti år, blir en trillet geleklump og er likevel bare «i din beste alder»?
Brått rykket jeg speilet ut av hendene hans, han var synlig sliten i armene.
Der stod han midt i stua pjusket, forvirret og med skjorte-knappen sprengt langt under pulten.
All pynt og bravado hadde raknet som løkskall for hønske.
Ingen ørn, bare en rund, stusselig kar som plutselig oppdaget at han stod der iført keiserens nye klær.
Og mye, mye mer.
Sett deg, sa jeg mildt og plasserte speilet mot kommoden, hvor det med ett ble dommeren i rommet. Og spis.
Han sank ned på stolen, som knirket advarende under ham.
Og så vil jeg ikke mer høre verken halve eller hele kommentarer om min figur, rettet jeg på sveisen min i speilet. Hvis du gjør det, flytter jeg dette speilet tvers overfor plassen din, så må du spise med deg selv på skjermen.
Jørgen lo så han ble rød i toppen, Ragnhild harket og tørket lattertårer.
Knut nappet stille opp ei sylteagurk fra tallerkenen og tygde som en munk på askese.
Ingen trykkende stemning i stuen lenger.
Tvert imot.
Lufta var plutselig full av oksygen, som når du åpner verandadøra etter vinteren.
Jeg satte meg på min rette plass som husets førstedame.
Tok en kakekjevle og serverte meg sjøl et stykk brølende stort stykke napoleonskake.
Den stod jeg og bakte i årevis i går, tynne lag på lag, og jeg tenkte jeg skulle la være å spise av «slankehensyn».
Kremen rant ut for fristende, butterdeigen knaste muntert under gaffelen.
Ingebjørg, rek meg også et digert stykke, ba Ragnhild, rakte over tallerkenen. Få denne dietten til… Vi har bare ett liv, vi.
Og til meg, gliste Jørgen, skjenket seg rød saft. Tror jeg også begynner å få vinger.
Knut løftet blikket et øyeblikk.
Han så på meg med en slags ny, forsiktig respekt.
Så snek blikket hans seg bort til kaka.
Så til speilet, hvor bena hans, i én sort og én mørkeblå sokk, blafret spøkelsesaktig i bunnen.
Ei hjemmegående ørn, gitt.
Sorry, Ingebjørg, brummet han ned i duken. Det bare glapp ut av meg. Pokker ta.
Spis nå, Knut, sa jeg fornøyd og tok en munnfull napoleonskake. Du trenger styrke.
Han løftet et øyebryn.
For å løfte manualer, sa jeg muntert. Du er jo familiens toppidrettsutøver!
Kvelden gikk videre, med de vante samtalene om strømpriser, jordbæråkeren og været.
Men maktbalansen hadde endret seg for godt.
Min «perfekte» hjemmekritiker hadde krympet og blitt til et vanlig, dødelig menneske.
Med svakheter, frykt og mange, mange valker.
Men vet du hva?
Den kaka var himla god.
Den beste jeg har smakt på tjue år.
Speilet stod igjen i stua etter det.
Knut suger inn magen og retter seg opp nesten hver gang han går forbi.
Og aldri, aldri har han nevnt min «hengehud» igjen.
Kanskje er han redd for å vekke pelikanen.
